Kina: Intet nytt fra Brende
Brendes gode kontakter med Kina burde forplikte. Våre gode kontakter med Kina innebærer også at vi er krystallklare når det gjelder vårt syn på menneskerettighetene. Det bør være en høyrepolitikers soleklare plikt som liberaldemokrat. La regjeringsskiftet være synlig også i Utenriksdepartementet, skriver Bård Larsen hos Minerva.
Publisert: 19. oktober 2013
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Man kan ikke være altfor naiv i storpolitikken. Det er derfor mange gode grunner til å ha et godt forhold til Kina. Både som handelspartner og som en av de ledende aktører i verdensøkonomien. Den politiske opposisjonen i Kina er heller ikke tjent med isolasjon. På tross av Kinas begredelige forvaltning av menneskerettighetene er det derfor håpløst urealistisk å fremme tanker om sanksjoner og diplomatisk lavbluss.
Men det må være mulig å ha to tanker i hodet på samme tid. Norske diplomater skal fremme norske interesser i Kina, men disse skal ikke bare være av økonomisk art. Politisk sett er det i norsk interesse at Kina ikke bryter grunnleggende menneskerettigheter.
Vår nye utenriksminister Børge Brendes uttalelser om Kina til NRK lover dessverre ikke særlig godt for en slik balansegang. Brende svarte høyst uklart på spørsmål om hvorvidt Norge nå vil føre en mer offensiv menneskerettighetspolitikk. «Jeg tror jeg har en viss forståelse for den kinesiske tenkningen og dynamikken. Dette har gitt gode muligheter for å etablere en dialog», sier Brende. Dette er et besynderlig utsagn. Som Torbjørn Færøvik har sagt: Den vanlige kineser har ingen politisk stemme. Derfor utrykker ikke kineserne som folk noen mening om det politiske systemet. At kommunistpartiet hele tiden skyver folket foran seg, er en annen sak.
På spørsmål om hva Brende vil gjøre med mangelen på grunnleggende menneskerettigheter i Kina svarer han: ”Det Kina har fått til, med å løfte 600 millioner mennesker ut av bunnløs fattigdom, er uten sidestykke i verdenshistorien. Det å skaffe folk mat på bordet, jobb og et sted å bo er også grunnleggende menneskerettigheter. Dette hører med i bildet.”
Det er riktig at dette hører med i bildet. Samtidig er denne argumentasjonen sørgelig lik den som tidligere har kommet fra Erik Solheim og Gerhard Heiberg. Enda mer oppsiktsvekkende er det at tanken om sosiale og kulturelle rettigheter som en slags formildende omstendighet for diktatur lenge har vært venstresidens postulat.
Få vil mene at FNs sivile og politiske rettigheter garanterer for velstand eller rettferdighet. Men samtidig åpner det brechterianske utsynet for paternalisme: At frihet er en luksus ikke alle kan unne seg. I Kina har denne ”logikken” fått en renessanse (“National Human Rights Action Plan”), hvor de nye makthaverne gjentar påstanden om at den partikulære kinesiske historien, kultur og demografi ikke tillater deltakende politikk.
Menneskerettighetenes fundament er at individet eller mindretallet skal sikres mot overgrep fra flertallet, fellesskapet, nasjonen eller gruppen. Kjernen i menneskerettighetslogikken er altså en begrensning av statens makt. Denne innfallsvinkelen ligger også til grunn for Verdenserklæringen av 1948, med sin insistering på at det er retten til liv, ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet fra tortur, vilkårlig fengsling og internering, dom uten lov og rettergang et cetera, som er det sentrale.
I et slikt menneskerettighetsbilde gir det, for noen, mening å mene at høy levealder i et samfunn er et godt uttrykk for at menneskerettigheter blir respektert. Nettopp autoritære nasjoner som Kina, Cuba og Venezuela bruker de sosiale menneskerettighetene som legitimeringsstrategi for egne forehavender.
Denne dialektikken har nå manifestert seg på den internasjonale arenaen, der realpolitikken langt på vei ser ut til å diktere hvilke typer menneskerettigheter man mener er de primære; de liberale, konstitusjonelt orienterte – som understreker rettferdige prosedyrer og garantier mot overgrep – eller de materielle, behovsbaserte – som understreker statens forpliktelser til å omfordele ressurser. Dermed kan man også få inntrykk av at det er vanskelig å komme lenger, og at det ene er like bra som det andre. Både de politiske og de sosiale rettighetene har nå funnet sin aksept i verdenssamfunnet, og ”de internasjonale menneskerettighetene”, som det heter, inkluderer begge kategoriene.
Sammenligner vi dagens Kina med Maos genocidale galskap under Det store spranget og Kulturrevolusjonen, er det som to ulike verdener. Men det er fordi brutaliteten var så sanseløs og fattigdommen så kolossal at det rett og slett ikke kunne bli verre. Vi må også huske på at menneskerettighetssituasjonen i Kina nå er verre enn på mange år. Det finnes ikke noe land som kan arbeide seg ut av fattigdom ved at de går direkte over til norske lønninger, fagforeninger og en velordnet kapitalisme. Men en slik virkelighetsorientert forståelse må heller ikke overse at den økonomiske veksten er fundert på en industri hvor arbeidere mangler grunnleggende organisasjonsrett. Nepotisme er fremdeles den dominerende samfunnsorden, på tross av den såkalte kampen mot korrupsjon, noe vi så sist i den parodiske rettsaken mot Bo Xilai. Problemet er at det er de korrupte som er satt til å bekjempe korrupsjon, og i det lange løp er det fremdeles partiboka som avgjør hvem som sitter igjen som vinnere i den nyrike herskerklassen.
Brendes gode kontakter med Kina burde forplikte. Internasjonal politikk er like mye et spørsmål om signaler som formaliserte avtaler. Det er derfor viktig at Brende, her hjemme som internasjonalt, kommer med et klart signal til offentligheten. Våre gode kontakter med Kina innebærer også at vi er krystallklare når det gjelder vårt syn på menneskerettighetene. Det bør være en høyrepolitikers soleklare plikt som liberaldemokrat. La regjeringsskiftet være synlig også i Utenriksdepartementet.
Innlegget er publisert hos Minerva 18.10.13.