Ideer

Da Napoleon ga jødene frihet

En viktig bærebjelke i Napoleons politiske prosjekt var religiøs toleranse. Han ga jødene i Europa frihet og verdighet.

Publisert: 9. desember 2023

Napoleon Bonaparte er en av verdenshistoriens mest studerte skikkelser. Samtidig er han også en omstridt person. De fleste forbinder nok Napoleon med krigene han utkjempet. Napoleon gjorde nemlig som sin store helt Cæsar: han kom, så og seiret. Men viktigst av alt: han endret. Han reformerte. Han grunnla.

Napoleon var en dyktig general, men også en fremragende statsmann, som på få år brakte store fremskritt. Hans innsats for de religiøse, og friheten til religionsutøvelse, var intet unntak.

Samtidig som Napoleons mestring av krigens kunst nå portretteres på kinolerretet, herjer det krig flere steder i verden. I Europa er også antisemittismen kraftig økende som en følge av Israels forsvarskrig mot Hamas etter massakren 7. oktober. Antisemittismen er selvfølgelig ikke ny, vi har vært her så altfor mange ganger før. Napoleons innsats for å styrke jødenes plass i Europa er av de mindre kjente gjerningene hans. Det er en liten, men viktig del av jødenes historie i Europa, som det er verdt å løfte frem.

Endret jødenes borgerstatus

Den franske revolusjonen var ikke bare et brudd med føydalsamfunnet, men også et oppgjør med kirkens stilling i samfunnet. Som med det meste annet ved revolusjonen gikk endringene altfor langt. Under terrorveldet ble Frankrike forsøkt «avkristnet» og kirken fikk eiendommer konfiskert. Kirker ble etter hvert stengt ned, og religiøs tilbedelse ble sterkt undertrykt. Dette til tross for at kirken hadde en viktig funksjon i skoleverket, og at nær sagt alle franskmenn var troende katolikker.

Jødene var da, som nå, en liten minoritet i Frankrike. Der revolusjonen svekket den katolske kirkens makt, sørget den for at jødene kunne bli likeverdige borgere. Jødene var tidligere hensatt til å bo i ghettoer og å gå med gule stjerner. Revolusjonen endret jødenes borgerstatus i Frankrike.

Som med mye annet ved revolusjonen, videreførte Napoleon frigjørelsen av jødene, ikke bare i Frankrike, men i store deler av Europa.

Et barn av opplysningstiden

Napoleon var et barn av opplysningstiden. Toleranse var derfor et viktig ideal for ham. Samtidig ble han også som ung voksen grepet av romantikken, og selv om han aldri ble troende selv, så han alltid til religion som en moralsk rettesnor for samfunnet.

Da Napoleon som general erobret deler av Italia (1796–97) åpnet han opp ghettoene i Venezia, Verona, Livorno og Roma, og han satte også en stopper for praksisen der jøder måtte bære den gule davidstjernen. Jødene kunne praktisere religionen sin åpenlyst i Italia som en følge av Napoleon, og han satte en stopper for den italienske inkvisisjonen. Dette var et av Napoleons første møter med jøder, han kunne ikke skjønne hvorfor en minoritet i samfunnet ikke var fullverdige borgere. Han stoppet også slavehandel av jøder på Malta, og tillot jødene å bygge en synagoge der.

Ved korstoget i Egypt var det islam Napoleon møtte med et åpent sinn. Han viste ofte respekt og toleranse for andre kulturer. Samtidig ga han ulike religioner frihet under sitt eget styre. Napoleon gjenopprettet kirken som en institusjon i Frankrike, gjennom Konkordatet av 1801. Dette gjenopplivet forholdet mellom paven og Frankrike, og sikret fred med den katolske kirke. Konkordatet besto av 17 artikler som definerte den katolske kirkes status i Frankrike. Kirken skulle ikke lenger ha samme makt, men den skulle spille en rolle som samfunnslim.

Videre ble jødedommen under Napoleon en av Frankrikes tre offisielle religioner. Som keiser og europeisk hegemon sørget han for å frigjøre jøder i store deler av dagens Tyskland. Ofte til store protester fra lokale styresmakter og befolkninger. Gjennom Napoleons Code civil, som lovfestet rettigheter og likhet for loven, nøt jødene samme rettigheter som andre franskmenn. En slags juridisk assimilering. Napoleon var sterkt inspirert av sitt forbilde George Washington, som forsøkte å få til det samme i USA allerede i 1790.

Forut for sin tid

Napoleon gjorde mer enn noen annen statsleder før sin tid for å sikre jødene religiøs frihet og sikkerhet. Hvorfor han gjorde det er mer usikkert. Han hadde nemlig lite å tjene på dette rent politisk. Det finnes også enkelte antisemittiske sitater fra Napoleon selv, samtidig som han innførte kortvarige restriksjoner på jødenes mulighet til å kreve inn gjeld i 1808.

Det spekuleres derfor på om Napoleon hjalp jødene for egen vinning, ettersom det å tiltrekke seg jøder ville berike Frankrike økonomisk. Det kan derfor illustrere Napoleons kynisme, eller hans pragmatisme, om du vil. Det må sies å være pragmatisk å behandle sine medborgere likt, uansett hva motivasjonen bak skulle være.

At Napoleon tapte ved Waterloo, da han kom tilbake som keiser i 100 dager etter sitt første eksil, var dårlig nytt for Europas jøder. Napoleons lover ble effektivt fjernet av de reaksjonære seierherrene under Wienerkongressen, før de ble gjeninnført flere tiår senere, i fremskrittets navn.

Slå ring om jødene

Og resten er historie, som det heter. På godt og vondt, mye vondt. Vi står igjen i en situasjon der jødenes plass i Europa er under press. I Frankrike marsjerte over 100.000 under en markering mot antisemittisme 12. november. Markeringen samlet hele det politiske landskapet, med unntak av ytre-venstre. De som møtte opp gjorde det uten å flagge hvor sympatiene deres lå, det var hovedsakelig en marsj som støttet opp om de samme republikanske verdiene som Napoleon sikret jødene for over 200 år siden.

Vil vi se noe lignende i Norge? Sannsynligheten er forsvinnende lav. Vi trenger mer enn pussing av snublesteiner for å slå ring om norske jøder. Ikke av hensyn til konflikten i Midtøsten, men for å vise våre jødiske medborgere at de er ønsket her.

Innlegget er publisert i Vårt Land 7.12.2023.

Publisert: 8. desember 2023