De vanskelige valgene

Dagens og fremtidens utvikling innen gen- og bioteknologi kan muliggjøre valgfrihet i et omfang vi ikke har mulighet til å overskue. Hvordan forholder vi oss til de valgmulighetene dette gir? Mathilde Fasting spør i Morgenbladet. De vanskelige valgene krever at vi reflekterer over hverandres standpunkter, og at loven til slutt setter de grensene som best ivaretar alle partene som er involvert.

Publisert: 5. april 2013

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom.

Valgfrihet er et gode. Et samfunn der mange valg er tilgjengelige, er et godt samfunn. Men noen valg er vanskelige, særlig der valgene direkte berører mennesker som ikke er autonome eller ennå ikke født. Dagens og fremtidens utvikling innen gen- og bioteknologi kan muliggjøre valgfrihet i et omfang vi ikke har mulighet til å overskue. Hvordan forholder vi oss til de valgmulighetene dette gir?

Et liberalt utgangspunkt kan være å argumentere for valgfrihet for dem valget gjelder, dvs. at hver enkelt selv skal ta stilling til om han eller hun vil benytte seg av for eksempel abort, surrogati, egg- eller sæddonasjon. Et mer paternalistisk argument vil hevde at disse medisinsk-teknologiske mulighetene kan få så omfattende konsekvenser for samfunnet, dersom de tas i bruk, at det er legitimt for samfunnet å legge restriksjoner på bruken ved for eksempel bare å tillate abort inntil en bestemt svangerskapsuke eller forby surrogati. Verdikonservative vil ofte innta en posisjon der begrunnelsen vil være respekten for det ufødte liv.

Argumentene vektlegger i ulik grad det potensielle eller påbegynte livet. Dersom dette individet betraktes som likeverdig med de voksne personene som er berørt, vil dette måtte være med i vurderingen. Det vil si at to parters interesser kan støte mot hverandre, og at den ene er autonom, mens den andre ikke har noen egen stemme. Et standpunkt som kun tar utgangspunkt i den autonome parten, vil kunne gå inn for et lovverk som ikke beskytter den parten som ikke har en egen stemme. Et standpunkt som søker å ivareta begge parters interesser, vil legge vekt på et lovverk som også beskytter den parten som ikke er i stand til å beskytte seg selv.

I et liberalt rettssamfunn utformes lovverket slik at også interessene til parter som ikke kan ta vare på seg selv, blir ivaretatt. Det er imidlertid ulike oppfatninger av hvorvidt et potensielt eller påbegynt liv er å betrakte som et liv eller menneskeliv som er beskyttelsesverdig.

Hvor skal grensene i lovverket settes? Hvis det grunnleggende er barnets rett til å kjenne sitt genetiske opphav, er det ikke mulig å tillate at egg og/eller sæd kommer fra ukjente donorer. Dersom det ikke legges vekt på biologisk identitet, men på sosial identitet, vil eggets og sædens opprinnelse ikke bety noe. Det å se bort fra et menneskes rett til å kjenne sitt genetiske opphav, kan være problematisk. Et annet spørsmål er hvor mange ganger sæd fra en enkelt mann skal kunne benyttes. I Danmark har man nå strammet inn, etter at man oppdaget at donorer kunne være opphavet til opp til 200 barn. Fertilitetsklinikken ved Rikshospitalet har tidligere besluttet at en person ikke bør være opphav til mer enn 10 barn, bl.a. på grunn av risiko for innavl. En slik begrensning ligger også i det norske lovverket. Dessuten, hvordan forholder vi oss til at egg og sæd – og befruktende egg – kan fryses ned? Er det problematisk å destruere et befruktet egg, dersom det ikke brukes? Medisinske muligheter til å påvirke det ufødte livets gener er også stor. Allerede i dag kan en lege som assisterer barnløse, sørge for at sæden som velges, kommer fra en mann som ligner på den sosiale faren. Seleksjon er også mulig, dersom vi tillater tidlig ultralyd i diagnostisk øyemed. Det er fullt mulig å velge et barn med eller uten bestemte egenskaper og anlegg.

Surrogati innbefatter en tredjepart som bidrar til å bære frem og føde barnet, enten denne surrogaten gjør det ut fra altruistiske eller kommersielle motiver. Det er ikke risikofritt å bære frem et barn, og hvem bærer i så fall ansvaret for denne risikoen? Surrogati ivaretar barnets grunnleggende rett til å kjenne sitt genetiske opphav, men også måten tilblivelsen skjer på, og hvordan det senere kan påvirke barnet, surrogaten og barnets foreldre, må tillegges vekt når grensene settes. Vi vet foreløpig lite om langtidseffektene for surrogat, sosiale foreldre og barnet.

Mange mener at det å bære frem et barn ikke er en følelsesmessig nøytral handling, selv om fosteret ikke genetisk er knyttet til surrogaten. Andre mener at hva surrogaten velger å gjøre med egen kropp, ikke skal begrenses. Mange vil også hevde at surrogati er en form for tingliggjøring og kommersialisering som ikke hører hjemme i forbindelse med reproduksjon.

Hvem skal kunne få hjelp til å få barn? Om lovverket skal sette grenser for hvem som skal kunne bli foreldre, vil man måtte vurdere egnethet. Det kan være problematisk. Foreldre som får barn naturlig, blir ikke vurdert. Skal man få hjelp, kan alder, sivilstatus og psykososiale forhold være vurderingsfaktorer. Det kan føre til at noen mennesker vil falle utenfor og miste muligheten til å få barn. Skal det være opp til hver enkelt lege å vurdere hvem som er egnet, vil legens dilemmaer bli mange. Et lovverk som setter tydelige grenser, vil også respektere legens arbeidssituasjon.

De ufrivillig barnløse vil med ulike former for begrensninger få færre muligheter til å få sitt ønske om barn oppfylt. Et alternativ som uansett burde bli mer tilgjengelig og enklere å gjennomføre, er adopsjon. Dagens regler er rigide, og en adopsjonsprosess tar ofte uforholdsmessig mye tid.

De teknologiske mulighetene er mange, men de skaper mange etiske utfordringer, også for de menneskene som assisterer barnløse. Som leder av Bioteknologinemda, Lars Ødegård, har sagt: Jeg har tvilt meg frem til beslutninger. De vanskelige valgene krever at vi reflekterer over hverandres standpunkter, og at loven til slutt setter de grensene som best ivaretar alle partene som er involvert.

Innlegget er på trykk i Morgenbladet 5.4.13.

Se også Fastings bok Valgfrihet.