Alternativ og skolemedisin: Et tydelig skille

Enkelte mener alternativ behandling og religion er to sider av samme sak. Det er mye sant i det – i alle fall når det kommer til lovgivningen: Alle må få lov til å tro på det man vil. Men staten skal ikke ha noen religion. Valget om å benytte seg av alternativ behandling skal være fritt, men det faller utenfor helsevesenets ansvarsområde, skriver Paul Joakim Sandøy hos NRK Ytring.

Paul Joakim Sandøy

Publisert: 26. november 2014

Av Paul Joakim Sandøy, rådgiver i Civita

Du kan gjerne være lege. Du kan gjerne være healer. Men du kan ikke utøve begge retninger samtidig.

Vi feirer mange jubileum i år, men et av dem som har gått upåaktet hen, er tiårsjubileet for kvakksalverlovens formelle opphevelse. Etter en lang politisk prosess var et nytt regime på plass, med lov, forskningsinstitusjon og registerordning basert på et mer moderne syn på alternativ behandling.

I tillegg var det et underliggende premiss blant politikere og utvalg at skolemedisinen skulle samarbeide tettere med alternativbransjen, og at disse skulle lære av hverandre.

Allerede på 1980- og 1990-tallet snakket stortingspolitikere om tettere samarbeid mellom alternative behandlere og helsevesenet. I 1998 skrev det regjeringsoppnevnte Aarbakke-utvalget at de ønsket ”tiltak som øker åpenhet og respekt mellom alternativ medisin og skolemedisin for å møte pasientens behov. Økt samarbeid kan være med å synliggjøre alternativ medisin.”

Lignende har vi hørt ut over 2000-tallet: Det argumenteres for at den arrogante skolemedisinen må lære av den mer åpne alternativbransjen. I sommer søkte en rekke alternative aktører, som akupunktører og homøopater, om å bli autorisert som offentlig helsepersonell.

Ønsket om å føre skolemedisinen og alternativbransjen tettere sammen er et dårlig forslag, først og fremst fordi dette er to forskjellige ting. Selvsagt skal vi respektere alle som vil helbrede syke, og selvsagt er det bra om legen har kunnskap om behandling pasienten mottar utenfor helsevesenet. Men bak intensjonene ligger også en tro på at mange av de alternative behandlingsformene har noe for seg i vanlig, medisinsk forstand. Dette er en feilslutning ingen tjener på.

For det første blir ikke skolemedisinen bedre av at man blander den med alternativ behandling. Det som gjør behandlingen på sykehus såpass mye bedre i dag enn for hundre år siden, er at skolemedisinen har benyttet stadig flere behandlinger med dokumentert effekt. I dette perspektivet betyr mer alternative behandling et tilbakeskritt og kan bidra til å svekke legitimiteten til helsevesenet.

For det andre blir ikke den alternative behandlingen bedre av at man blander den med skolemedisin. Alternativ behandling har som regel ikke effekt i medisinsk forstand, men er viktig likevel. Det å bli gitt tid, sett og hørt er uvurderlig for helsen vår. Dette gir de alternative behandlerne ofte mer av enn norske leger. Behandlingene blir ikke bedre av å bli underlagt helsevesenets krav til etterprøvbarhet, effektive pasientundersøkelser og stram offentlig pengebruk.

For det tredje bidrar en sammenblanding til å fremstille alternativ behandling som noe det ikke er: At det er behandling som har effekt i vanlig medisinsk forstand.

For det fjerde finansieres helsevesenet av staten. Når vi bevilger våre skattepenger til å hjelpe syke, vil vi bruke pengene på behandling som vi vet, eller har god grunn til å tro, virker. Skolemedisinen har også sine syndere når det kommer til dokumentert effekt, men dette handler i stor grad om juks og dårlig forskning – ikke om et system som ikke etterstreber en vitenskapelig tilnærming.

10 år etter fjerningen av kvakksalverloven har noen endringer skjedd. Akupunkturtilbudet for fødende på sykehus er utvidet, og flere sykehus tilbyr også enkelte andre former for alternativ behandling. Vi har fått en fremvekst av såkalte helhetlige behandlingssentre, hvor leger og homøopater og osteopater jobber side om side.

I det store og hele har likevel ikke sammensmeltingen kommet i mål. Det er forsket svært mye på alternativ behandling, både i Norge og utlandet, uten at det har brakt nye behandlingsformer inn i helsevesenet. De færreste leger bedriver alternativ behandling på si. Og de alternative behandlerne som søkte om autorisasjon som helsepersonell i sommer, fikk alle avslag av Helse- og omsorgsdepartementet.

Hva bør så gjøres? Vi bør beholde den liberale lovgivningen. Valgfriheten til å velge den hjelpen du selv vil, må være grunnleggende. Vi kommer ikke utenom det personlige ansvaret hver og en av oss har, og toleransen vi må ha for dem som velger annerledes. Men helsepolitikken må være kunnskapsbasert. Derfor bør vi bygge et tydeligere skille mellom helsevesenet og alternativ behandling.

Derfor bør det, som i Sverige, knyttes et krav til at leger etterstreber evidensbasert behandling. Sett i lys av pengene vi bruker på å utdanne og finansiere leger, og mandatet tittelen innebærer, er ikke dette et urimelig krav. Du kan gjerne være både lege og healer, men du kan ikke utøve begge retninger samtidig.

Derfor bør vi gjøre homøopatiske remedier tilgjengelig utenfor apoteket. Et lovverk som gjør det forbudt å selge homøopatiske midler andre steder enn på apoteket, slik vi har i dag, kan gi inntrykk av at dette har effekt i medisinsk forstand.

Derfor bør vi endre refusjonsordningen for kiropraktorer, slik at det offentlige støtter det kiropraktorer har dokumentert belegg for å behandle (ryggplager), men ikke alt det andre (som ørebetennelse og kolikk).

Derfor bør vi fjerne momsfritaket for alternative behandlere. Dette er i praksis en statlig subsidiering av noe som ikke behøver å subsidieres.

Og derfor bør vi legge ned Nifab – det statlig finansierte nettstedet hvor du kan klikke på «Tema: Kreft» og få listet opp en rekke behandlingsformer som har det til felles at de ikke har dokumentert effekt.

Enkelte mener alternativ behandling og religion er to sider av samme sak. Det er mye sant i det – i alle fall når det kommer til lovgivningen: Alle må få lov til å tro på det man vil. De andre, og særlig det offentlige, bør respektere det.

Men staten skal ikke ha noen religion. Valget om å benytte seg av alternativ behandling skal være fritt, men det faller utenfor helsevesenets ansvarsområde.

Innlegget er publisert hos NRK Ytring 26.11.14. Se også:

Alternativ behandling

Argumenter for en ny politikk – 10 år etter avskaffelsen av kvaksalverloven

10 år har gått siden den omdiskuterte kvaksalverloven ble avskaffet og erstattet med lov om alternativ behandling. Siden da har ulike behandlingsformer blitt diskutert heftig i mediene, på nettet og rundt kafébord over hele landet. Den politiske debatten har derimot stått i ro.

Målet med denne rapporten er å løfte den politiske debatten om alternativ behandling. Hva er alternativ behandling? Hvor mye av den har vi? Bør kvaksalverloven gjeninnføres? Og hvordan bør politikerne forholde seg til alternativ behandling?

Det grunnleggende utgangspunktet må være at man har rett til å velge den behandlingen man vil. Norge bør bevare en av verdens mest liberale lovgivninger på området. Samtidig bør det legges til rette for informerte og selvstendige valg. Det innebærer et sterkere skille mellom helsevesenet og alternativbransjen. Forbrukervernet bør også styrkes for brukerne.

Last ned Civita-rapporten her: Alternativ behandling

Publisert: 31. august 2022