Demokrati

Klimaproblemet vil ikke løses av autoritært opprør fra intellektuelle

Vi trenger en åpen demokratisk debatt om hvordan vi skal løse klimaproblemet. Kronikkforfatterne, derimot, tar til orde for et autoritært opprør.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 15. mars 2019

Det interessante med kulturpersonlighetene og akademikerne som støtter elevers skolestreik for klimaet, er ikke at disse intellektuelle er opptatt av klima – det er de aller fleste av oss. Det interessante, og svært urovekkende, er at såpass mange høyt utdannede og ressurssterke personligheter – verdenskjente norske professorer og forfattere – alt fra Thomas Hylland Eriksen til Karl Ove Knausgård – tar til orde for autoritært opprør. Det er ikke bare vår rett, men vår plikt å gjøre opprør, skriver de. Kronikken er et slagsmanifest, som kunne vært skrevet av hvilken som helst autoritær bevegelse om vi bytter ut hjertebarnet, for eksempel miljø mot rase, islam, kommunisme, folket, nasjonen eller noe annet)

Det er liten tvil om at klimaproblemet er alvorlig og krever handling. Men det er ikke det at klimaproblemet er reelt at det hersker noen uenighet om i dagens samfunn. Den store majoriteten i Norge er enig. Det vi er uenige om, er hvordan vi løser klimaproblemet. For det er det absolutt ikke enkelt å svare på.

Det er svært påfallende at særlig akademikere og kulturpersonligheter ikke ser det skillet.

Ingen har det endelige svaret på hvordan klimaproblemet løses. Og ingen samfunn som har satt det liberale demokratiet til side for å nå et antatt høyrere mål, har noen sinne lyktes.

Kronikken fra Hylland Eriksen med flere vil sannsynligvis forbli et blaff som skaper forbigående irritasjon. Men et mulig problem som slike kronikker bidrar til, er dyre symbolske klimatiltak uten nevneverdig effekt. Og det er noe som populistiske politikere, som mener klimaproblemet ikke er menneskeskapt, kan utnytte.

sDe skriver: «Med dette erklærer vi samfunnspakten for å være brutt, ugyldiggjort av myndighetene … Vi oppfordrer til … ikke-voldelig opprør». Videre skriver de at «styresmaktenes bevisste medvirkning til ødeleggelse av naturen er i strid med folkeviljen». I kjent autoritær stil forfekter altså forfatterne et nesten konspiratorisk syn på myndighetene. De ødelegger bevisst naturen. Forfatterne selv hevder – ikke ulikt politikertyper som Erdogan og Trump – at de er på folkeviljens side. De hevder også bråkjekt at norsk næringsliv og oljeproduksjon på den ene side drives av jakt på «kortsiktig profitt» og på den andre siden kun ødelegger klima. Man får nesten lyst til å spørre om de vet hvor de får lønnen sin fra.

At norske myndigheter representer oss alle, og at vi lever i et liberalt demokrati der vi holder dem ansvarlige gjennom demokratiske valg, virker helt fremmed for kronikkforfatterne. Dilemmaer knyttet til avveiningen mellom velferd, arbeidsplasser og klima drøftes ikke. Det er ikke plass til nyanser eller tvil om hvorvidt klimaet reddes dersom Norge går foran og stenger olje- og gassproduksjonen, eller om det også kan føre til økt produksjon av olje eller kull i mer autoritære land, slik at både klimaet og demokratiet taper. Disse diskusjonene er vanskelige og krever en helt annet tilnærming til kunnskap om klimaendringer, og åpenhet for hvilke løsninger som er økonomisk og politisk mulige, enn kronikkforfatterne forfekter.

Dette er ikke skrevet av «uskyldige» ungdommer – det er norske intellektuelle.

Ansvarlige borgere som er opptatt av å løse klimaproblemet, bør kjempe for dette innenfor det liberale demokratiet og gjennom internasjonalt samarbeid. Vi må respektere uenighet om hvilke tiltak som er mest nyttige, for eksempel om hvilken rolle forbud og avgifter bør ha, eller diskusjoner om reduksjon av nasjonale versus globale utslipp.

I hele vesten finnes det krefter som forfekter et syn som tilsier at klimaendringene ikke er menneskeskapte. Populistiske politikere kan spille på disse kreftene – det har vi sett ganske klare eksempler på, blant annet i USA. Skal disse kreftene motarbeides, må det gjøres innenfor rammen av et liberalt demokrati og et åpent ordskifte. Populistiske eller autoritære krefter som fornekter klimaproblemet, får med all sannsynlighet bare mer vind i seilene, hvis de kan peke på en «elite» som vil ta i bruk udemokratiske midler i klimapolitikken.

At forfatterne av kronikken vil spille rollen som en slik elite, er ikke bare trist for det liberaledemokratiet. Det er sannsynligvis også til skade for klimaet.

Artikkelen er publisert 15.2.19.