Kan vi stole på media som den fjerde statsmakt?
Den teknologiske og sosiale utviklingen vil utvilsomt bringe langt mer av samfunnsdebatten over fra tradisjonelle til nye medier (hvordan nå enn de vil se ut i fremtiden), men vil tilliten automatisk følge med?
Publisert: 21. mars 2021
«Vi må påregne at en sterkt demokratisert ytringsfrihet alltid vil innebære et visst innslag av ytringer som mange vil se på som sterkt uønskede og sågar noen ganger ulovlige».
Det skriver generalsekretær Arne Jensen i Norsk redaktørforening i en kommentar 15. mars, til et innlegg jeg hadde på Journalisten 12. mars med tittelen «Utviklingen i sosiale medier truer demokratiet».
Her er Jensen og jeg helt enige, likeså om hans kritiske kommentar til meg om at vi parallelt med det redaktøransvaret som nå er nedfelt i den nye medieansvarsloven for sosiale medier, også må arbeide for å ansvarliggjøre den enkelte ytrer i sosiale medier. I den sammenheng blir redaktøransvaret et sekundæransvar, og som Jensen riktig påpeker, er det viktig at hverken lovverket eller redaktøransvaret fører til at nettdebatter skyves over på flater som ikke har noen form for redaktørstyring.
Men det jeg diskuterer i det Civita-notatet som lå til grunn for mitt opprinnelige innlegg om medieutviklingen truer ytringsfriheten, var at måten den politiske debatten har endret form og innhold på de siste årene, spesielt gjennom fremveksten av sosiale medier med et tøffere debattklima og økt mulighet for politiske aktører til selv å sette den politiske dagsorden, kanskje legger et større ansvar på redaktørenes rolle enn noen gang tidligere for å opprettholde tilliten til media som den fjerde statsmakt i vårt demokrati.
Som jeg viser i mitt notat har tradisjonelle medier fremdeles langt større tillit i befolkningen enn sosiale medier. Spørsmålet er hva vi kan gjøre med det. Den teknologiske og sosiale utviklingen vil utvilsomt bringe langt mer av samfunnsdebatten over fra tradisjonelle til nye medier (hvordan nå enn de vil se ut i fremtiden), men vil tilliten automatisk følge med?
Neppe. Den må møysommelig bygges opp med lover og regler, selvpålagte varsomhetsplakater og profesjonsetiske normer. Men til syvende og sist er redaktøransvaret også veldig personlig, og overlatt den enkelte redaktørs eller redaksjons etiske refleksjoner rundt hva som er rett eller galt, godt eller dårlig, nødvendig eller unødvendig for å opprettholde ytringsfriheten og tilliten til media som den fjerde statsmakt i et liberalt demokrati.
Innlegget er publisert hos Journalisten.no 19.3.2021.
Relatert
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
Likestillingspolitikken trenger mindre visjoner
Magnus Marsdal gjør seg dummere enn han er
Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
