I skrekkregimets tjeneste

Publisert: 19. februar 2014

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Forfatteren Tor Åge Bringsværd beskrev engang kunst som «hjertets sunne galskap». I tilfellet Morten Traavik er det fristende å parafrasere sitatet til «hjertets galskap».

Man kan si mye om Traaviks kunstprosjekt, men sunnhet er ikke det første man forbinder med den obskure kunstneren. Prosjektene fungerer mest av alt som propagandaverktøy for et av historiens verste regimer: Nord-Korea. Ikke slik å forstå at det er kunstens oppgave å forvalte et slags sunnhetsvesen. Men også kunstnere må stilles til ansvar for den konteksten de opererer i.

Nettopp derfor var det med undring jeg i Bergens Tidende 6. februar kunne lese at Traavik skal regissere en nytolkning («Kardemomyang») av Torbjørn Egners «Folk og røvere i Kardemomme by» under Festspillene. Oppsetningen skjer i samarbeid med nordkoreanske myndigheter og musikkskolen Kum Song.

Traavik har ved flere anledninger utmerket seg som apologet for Nord-Korea, og har blant annet understreket behovet for å nyansere bildet av landet. Videre hevdet han nylig på Dagsnytt 18 at propagandaen vi blir utsatt for i Vesten, er verre enn den propagandaen folk blir utsatt for i Nord-Korea. I tidsskriftet Minerva gikk Traavik langt i å så tvil om vitnesbyrd fra nordkoreanske konsentrasjonsleire. Til BT uttaler Traavik at Nord-Korea og Kardemomme by har mange fellestrekk – noe som er en fullstendig absurd analogi. Det er selvsagt liten grunn til å undre seg over at Traavik synes det er prestisjefylt å bidra til Festspillene.

Desto merkeligere er det å lese direktør Anders Beyers forsvar for oppsetningen: – «Kardemomyang» åpner opp for refleksjoner rundt ulike samfunnsmodeller og verdier som frihet og fellesskap – tema som er ekstra aktuelle ved feiringen av Norges grunnlovsjubileum.»

Man skal selvsagt passe seg for å kritisere en oppsetning før den har funnet sted. Men at Festspillene velger å samarbeide med nordkoreanske myndigheter, for blant annet å markere grunnlovsjubileet, fremstår unektelig som grotesk. Beyers ønske om å skape et rom for refleksjon omkring verdier som frihet og fellesskap er naturligvis gledelig, og det er godt mulig at et norsk publikum i møte med nordkoreanske sangere lettere vil reflektere over verdiene som den norske grunnloven representerer – det er i møte med kontrastene vi lettest kan erkjenne verdier vi som samfunn tar som en selvfølge. Det var dette Nordahl Grieg illustrerte da han i april 1940 skrev: «I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønne trær, nettopp i denne time vet vi hva frihet er.»

Således vil «Kardemomyang» minne oss om den brutale motsetning mellom totalitære Nord-Korea og liberale Norge. Men Beyer glemmer at det er fullt mulig å skape slike refleksjoner uten å samarbeide med et grufullt diktatur. For husk at i den grad man kan reflektere rundt noe som helst i kommunistlandet, er verdier som frihet og fellesskap ganske fjernt fra livet til skrekkregimets innbyggere.

Å sammenligne andre stater med Hitler-Tyskland eller Stalins Sovjet har som regel lite for seg. I tilfellet Nord-Korea er sammenligningen dessverre adekvat. Dette illustrerer til fulle det tvilsomme i samarbeidet, ettersom alle som kjenner forholdene i Nord-Korea ikke vil betvile regimets umenneskelige natur. I så måte er det mer enn paradoksalt å invitere representanter for et totalitært samfunn til å formidle Kardemommeloven for et norsk publikum. Det er faktisk ganske smakløst.

Skal man tolke Festspillene i beste mening, har jeg stor forståelse for at man ønsker å utfordre publikum, samt betydningen av å forsvare kunsten for kunstens egen del. Videre er det forståelig at Festspillene ønsker å ha rom for å spisse dagsordenen. Men all kunst opptrer i en bestemt kontekst, og det er svært vanskelig å se hvordan Festspillene kan sette opp dette stykket uten å bli nyttige idioter for et skrekkregime.

Men hva med argumentet om at Traavik tross alt evner å skape kontakt mellom Nord-Korea og omverden, hvoretter slike kontaktpunkter sakte, men sikkert kan bidra til større åpenhet? Tja – argumentet er ikke uten substans, og det er liten grunn til å tro at en kulturell eller økonomisk boikott av Nord-Korea vil fungere effektivt – landet er for alle praktiske formål allerede isolert. Men det er liten grunn til å tro at musikerne fra Kum Song vil bidra til åpne landet. Snarere tvert imot.

Ved retur til hjemlandet vil de nordkoreanske kunstnerne naturligvis bli grundig overvåket og satt behørig munnkurv på. Det er liten grunn til å tro annet enn at oppsetningen vil bli nok en stor propagandaseier for regimet i Pyongyang fra Traaviks hånd. At Traavik gjerne fortsetter å opptre som nyttig idiot for skrekkregimet, betyr ikke at Festspillene må gjøre det samme. Det er ingen skam å snu.

Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 19.2.14.