I et fritt samfunn har man ikke noen rett til ikke å bli krenket

Vi kan ikke forby alt vi ikke liker. Anne Siri Koksrud Bekkelund i Aftenposten.

Publisert: 5. mai 2016

I et fritt samfunn kan hverken den lovgivende, utøvende eller dømmende makt hindre at noen føler seg krenket. Det strever visst både statsminister og integreringsminister med å forstå.

I november la Regjeringen frem en erklæring mot hatytringer. Erklæringen fikk kritikk for å kunne bidra til å innskrenke ytringsfriheten. Flere reagerte på Erna Solbergs uttalelse ved lanseringen om at «den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som er krenkende og sårende [skal] beskyttes».

Uheldig ordvalg?

Solberg har senere sagt til Dagsavisen at hun siktet til trakassering av enkeltpersoner, og ikke karikaturtegninger eller religionskritikk, samt at «krenkelse er et dårlig begrep».

Men var det bare et uheldig ordvalg?

Etter årevis med diskusjoner om kuler mot karikaturer kan vi vel forvente at ledende politikere, Erna Solberg (H) som Jonas Gahr Støre (Ap), lar det synke inn at i et fritt samfunn har man tvert imot ikke noen rett til ikke å bli krenket.

Integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) har heller ikke innsett dette. Hun har satt Justisdepartementet i sving for å finne ut om de kan stoppe imamermed ufyselige meninger på grensen til Norge.

Detaljene er ikke kjent, men utredningen virker å være inspirert av lignende forslag fremmet av Danmarks statsminister, Lars Løkke Rasmussen. Han vil innføre en «dynamisk liste» over mennesker som kan hindres i å komme til Danmark for å «predikere sitt hat».

I Storbritannia har lignende regler ført til at både imamer og islamkritikere, men også musikere og komikere, er blitt nektet adgang til landet.

I et samfunn med tros- og ytringsfrihet har du rett til å si hva du vil, så lenge du ikke bryter loven. Du kan for eksempel hevde at kvinner skal tie i forsamlinger, mens trusler om vold eller oppfordring til rasekrig er ulovlig.

Forsøkene på å bedre debatten gjennom politisk inngripen er som regel dømt til enten å være helt banale, ved å slå fast at norsk lov gjelder, eller altfor inngripende, ved å gi nyttige instrumenter til dem som ønsker å stenge noen ute fra debatten fordi de er uenige.

En plikt til å gjøre sitt

Skal vi så bare lene oss tilbake, og se på at ekstremister bruker friheten i vårt samfunn til å undergrave den samme friheten?

Selvsagt ikke. Både politikere, påtalemyndigheter og sivilsamfunnet har plikt til å gjøre sitt.

Mediene kan bli flinkere til å drive kritisk journalistikk mot miljøer med illiberale holdninger, både islamistiske og høyreekstreme.

Politi og påtalemyndigheter kan bruke det eksisterende lovverket. Vi har ikke for mange saker i rettssystemet der vi får prøvet om svovelpredikanter, uansett religion, bryter forbudet mot vold, trusler, sjikane, ærekrenkelse eller rasisme.

Politikere kan bruke sin normative makt. I stedet for å reise rundt og lagegladsaker fra omstridte moskeer, kunne statsministere, statsråder og øvrige politikere benytte anledningen til å stille kritiske spørsmål.

Politikerne kunne også lagt om – eller avviklet – den rause økonomiske støtten til tros- og livssynssamfunn. Vi kan ikke forby alt vi ikke liker, men vi trenger heller ikke finansiere det.

Innlegget var publisert i Aftenposten onsdag 4. mai 2016.

Publisert: 5. mai 2016