Demokrati

Hva skjer med politikken etter koronakrisen?

Alt oppsummert vil det politiske landskapet i Norge neppe bli vesentlig rystet av koronakrisen. Noen partier vil, i hvert fall på kort sikt, styrke seg, mens andre partier taper. Hvilken side som til slutt vinner valget i 2021, vil blant annet avhenge av hvor sterke Høyre og Arbeiderpartiet blir og hvilke av småpartiene som kommer over sperregrensen, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 26. mai 2020

De politiske konsekvensene av koronapandemien vil avhenge av hvor lenge krisen varer, hvilke helsemessige og økonomiske konsekvenser den får og av hvilke land og regioner vi snakker om.

En krise kaller på alvor, trygg ledelse og helhetlig styring. Det er vanlig at befolkningen samler seg om sine ledere når det er krise, i hvert fall i innledende faser. Meningsmålinger fra mange land i Europa viser at de førende regjeringspartiene får økt oppslutning, og at brede styringspartier styrker seg, mens smale partier og populistiske partier blir svekket.

På litt lenger sikt er oppslutningen om de såkalte styringspartiene mer usikker og vil blant annet være avhengig av resultatene av krisehåndteringen og de evalueringer som blir gjennomført.

Siden koronakrisen er global, vil det være mulig å sammenligne krisehåndteringen i ulike land og hvilke resultater som oppnås. Det vil kunne synliggjøre hva slags samfunn som er best rustet til å håndtere denne typen kriser.

Autoritære eller illiberale samfunn, som Kina og Ungarn, har fordelen av å kunne gjennomføre svært inngripende tiltak uten synlig protest fra befolkningen. Men de risikerer samtidig å svekke sitt omdømme på grunn av mangel på åpen og ærlig kommunikasjon. Dette vil også kunne påvirke maktforholdene i det internasjonale samfunn, både regionalt og globalt.

Koronakrisen vil også sette søkelyset på fordeler og ulemper ved de liberale demokratienes ulike velferdsmodeller. Ett skille går mellom den anglosaksiske (USA, England), den kontinentale (Sør-Europa) og den nordiske (Norden og Nord-Europa) modellen. De ulike modellene plasserer ansvaret for grunnleggende helse- og velferdstjenester forskjellig, og dette kan det oppstå diskusjoner om. De vil både kunne dreie seg om hva som skal være offentlig og privat, men også om hva som skal løses sentralt og desentralt. Men vi kan neppe forvente store eller raske endringer i noe land, ettersom de ulike velferdsmodellene har dype historiske røtter, i stor grad har folkelig oppslutning og er preget av ulik grad av tillit til medmennesker og myndigheter i de ulike land.

Koronakrisen vil også få konsekvenser for synet på forpliktende internasjonalt samarbeid, og for EU vil krisen kunne bli en avgjørende milepæl. Det gjenstår å se om det europeiske samarbeidet vil svekkes på mer varig basis, eller om krisen, tvert om, vil føre til større samhold i Europa.

I USA kan håndteringen av koronakrisen komme til å påvirke utfallet av presidentvalget i høst. President Trump har så langt ikke oppnådd en like sterk «rally around the flag»-effekt som mange andre ledere har gjort, men han har heller ikke svekket seg. Situasjonen ser ut til å forsterke den allerede sterke polariseringen i USA.

Det er grunn til å tro at Norge vil være blant de landene som, alt tatt i betraktning, har hatt best forutsetninger for å håndtere krisen, og som derfor vil oppleve de minst dramatiske konsekvensene.

Samtidig er det grunn til å tro at noen temaer vil få økt oppmerksomhet også i Norge. Det vil blant annet gjelde spørsmål knyttet til globalisering vs. regionalisering/nasjonalisering, beredskap og selvforsyning, stat vs. marked og privat sektor, og behovet for trygg ledelse. Arbeidet med å få norsk økonomi og sysselsetting på fote igjen, vil også bli svært sentralt i den politiske debatten.

På kort sikt vil samtidig temaer som klima og sentrum/periferi kunne komme mer i bakgrunnen, og det vil være andre temaer som også kan bli svært sentrale, som for eksempel digitalisering og personvern, men som neppe vil få store konsekvenser for det politiske bildet.

Så langt i krisen kan mye tyde på at borgerlig side, først og fremst på grunn av Høyre, vinner på velgernes ønske om trygghet og godt lederskap – mens venstresiden (eller rødgrønn side) er på offensiven i de sakene som er aktualisert: Senterpartiet har høy troverdighet når det gjelder selvforsyning. Opposisjonen forbereder angrep på regjeringen på grunn av for dårlig beredskap. Arbeiderpartiet vil la staten spille en større rolle i «gjenoppbyggingen» av Norge og i det grønne skiftet. Ytre venstre mener at kapitalismen, liberalismen og markedsøkonomien har spilt fallitt, og at staten må spille en større rolle – og det er økt motstand mot internasjonal handel og globalisering.

En del av disse trendene, for eksempel knyttet til svekket internasjonalt samarbeid og handel og mer nasjonalisme («America first») så vi også før koronakrisen inntraff, og de kan bli forsterket nå.

Dette er samtidig saker som i høy grad kan vendes og sees fra det motsatte perspektiv: Det blir økt behov for internasjonalt samarbeid. Krisen har vist hvor viktig privat sektor og næringslivet er. Staten hadde aldri hatt ressurser til å redde næringslivet uten at vi over lang tid hadde hatt et lønnsomt næringsliv. Det er ikke markedet som gjør at vi mangler munnbind. Hadde staten etterspurt munnbind, hadde markedet levert det. Og det er de liberale demokratiene som håndterer krisen best.

De sakene eller temaene som nå kan få økt oppmerksomhet, kan på mange måter plasseres inn på den tradisjonelle høyre/venstre-aksen, og det vil i stor grad vil være opp til de politiske aktørene hvordan mulighetsrommet benyttes. På de politiske ytterkantene vil det bli tatt til orde for radikale forandringer, mens det brede sentrum sannsynligvis vil være enig om moderate justeringer av politikken: Vi bør gjøre oss mindre avhengig av Kina som leverandør av medisiner, men dette betyr ikke at vi skal slutte å handle over landegrensene eller svekke det internasjonale samarbeidet.

Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her.