Demokrati

Hva er et demokrati?

Et demokrati forutsetter noe mer enn tilstedeværelsen av et illusorisk demokratisk rammeverk. Det forutsetter også at man følger enn del grunnleggende demokratiske spilleregler, og det er her både Russland og Venezuela, i ulik grad, kommer til kort, skriver Kristian Tonning Riise hos Minerva.

Kristian Tonning Riise

Publisert: 25. mars 2014

Av Kristian Tonning Riise, rådgiver i Civita.

Russland og Venezuela kaller seg demokratier, men et demokrati krever mer enn flertallsmakt. Man må også følge helt grunnleggende demokratiske spilleregler.

Revolusjonsromantikere sliter gjerne med å identifisere autoritære mekanismer i selverklærte sosialistiske land. Overfor for eksempel Venezuela er mantraet til den radikale venstresiden at de har valg, og derfor er de et tipp topp demokrati. Kan Russlands fremferd bidra til en bedre forståelse av det konkurransedyktige autokratiets virkemåte?

Det er åpenbare autoritære symptomer i Venezuela: Massivt misbruk av offentlige midler, kontroll over mediene, internettsensur, trusler mot journalister, et rettsvesen i lommen til posisjonen, triksing med valgdistriktene, fengsling av opposisjonelle og så videre. Alt dette viftes ofte bort med dette enkle faktum: Venezuela gjennomfører valg. Da er det nærliggende å spørre: Er dermed Russland et akseptabelt demokrati?

For Russland har også valg, og ikke bare det. Kritiske medier finnes, opposisjonelle partier er tillatt, motkandidater tillates og demonstrasjoner mot presidenten og regjeringen aksepteres.

Slik kunne i hvert fall en forsvarer av Putins regime argumentert, uten egentlig å lyve. Han ville bare unngått å nevne at partiene i Russland er underlagt lover som gjør at regimet nærmest kan bestemme deres eksistensberettigelse, at opposisjonspolitikere utsettes for oppdiktede anklager, kontinuerlig trakassering og politivold, at demonstrasjoner ikke forekommer uten at titalls – noen ganger hundretalls – mennesker arresteres, og at kritiske journalister lever i konstant frykt, ikke bare for arrestasjoner og vold, men også for sitt eget liv.

På Krim har det nettopp vært en folkeavstemning om halvøyens tilknytning til Russland. Befolkningen fikk fremlagt to alternativer: 1)”Støtter du at Krim gjenforenes med Russland og blir en del av Den russiske føderasjonen?” eller 2) ”Støtter du at grunnloven fra 1992 gjeninnføres og Krims status som en del av Ukraina?”. Valget ga Putin massiv oppslutning. 96,8 prosent stemte for at Krim skal bli en del av Russland.

Om vi går valget nærmere etter i sømmene, ser vi imidlertid at befolkningen ikke hadde mulighet til å stemme nei til å bli en del av Russland og opprettholde status quo. Valgdeltakelsen er også litt for god til å være sann. I byen Sevastopol ser den ut til å ha vært på imponerende 123 prosent. I forkant av valget ble også lokale medier erstattet av russisk propaganda.

Det er ikke usannsynlig – den russiske andelen av befolkningen på Krim tatt i betraktning – at et flertall også ville stemt for å knytte seg til Russland i et fritt valg. De fleste vil likevel mene at man simpelthen ikke kan anerkjenne et valg med så mange uregelmessigheter.

Hensikten med dette er ikke å sette noe likhetstegn mellom Venezuela og Russland, selv om det er en del fellestrekk. Putins regime er mer autoritært enn Maduros Venezuela. De demokratiske institusjonene i Russland er mye mer fasade enn i Venezuela, og der opposisjonen i Russland er gjort nærmest ubetydelig, utgjør den i Venezuela en reell motmakt. I Venezuela skjer også valgfusket i forkant av at stemmene puttes i valgurnene, mens Putin sender busslaster med tilhengere som kjører fra stemmeurne til stemmeurne for å levere flerfoldige stemmer.

Likevel har Putin stor oppslutning i befolkningen. Det respekterte Levada-senteret viste i en meningsmåling før valget i 2012 at Putin hadde støtte fra litt over 60 prosent av befolkningen. En måling fra januar i år viste at Putins popularitet har steget til 68 prosent siden den gangen. Putin ville antakelig vunnet et demokratisk valg i Russland i dag. Det er ikke så overraskende.

Autoritære ledere har ofte stor oppslutning i befolkningen, men det gjør ikke tilværelsen for minoriteter lettere. Snarere tvert imot. Despotens popularitet benyttes flittig som legitimeringsstrategi, både av regimet selv og dets tilhengere i utlandet.

Russland har altså demokratiske institusjoner, de avholder valg, og presidenten har støtte fra et flertall av befolkningen. Likevel ligner Russland mer på et diktatur enn et demokrati. Et demokrati forutsetter altså noe mer enn tilstedeværelsen av et illusorisk demokratisk rammeverk. Det forutsetter også at man følger enn del grunnleggende demokratiske spilleregler, og det er her både Russland og Venezuela, i ulik grad, kommer til kort.

Professor Steven Levitsky og Lucan A. Way bruker begrepet ”konkurransedyktig autokrati” for å beskrive regimer som kombinerer et demokratisk rammeverk med autoritære metoder. I slike regimer er formelle demokratiske institusjoner «allment oppfattet som det primære middelet til å oppnå og utøve politisk myndighet», skriver de, «men makthavere bryter disse reglene så ofte og i en så stor grad at regimet mislykkes i å oppfylle vanlige minimumsstandarder for demokrati».

Levitsky tegner et bilde av autokratiets utvikling fra Sovjetunionens fall til i dag. Etter 1990 forventet Vesten at demokratier skulle etablere seg over hele verden, og demokratiseringspresset ble mye høyere. Det ble plutselig mye vanskeligere å opprettholde et «fullskala-autokrati». Du kan gjøre det hvis du er Kina eller Saudi-Arabia, men hvis du er et fattig land som Malawi, Haiti, Albania eller Kambodsja, ble kostnaden ved et likefremt diktatur veldig høy,» sa Levitsky i en tale på menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum i 2011.

Demokratiseringspresset hadde imidlertid sine begrensninger. Utover et krav om å tolerere opposisjon og avholde valg, var presset fra det internasjonale samfunnet ganske lite. Diktaturets kollaps har derfor banet vei for, ikke demokrati, men konkurransedyktige autokratier. For disse regimene er demokratiet verken et forbilde eller et styringskompass. Russlands autoritære utvikling under Putin er ikke et resultat av at han mislyktes med å konsolidere demokratiet. Demokrati var aldri målet. Ved å tilpasse seg et vestlig institusjonelt rammeverk har slike regimer snarere lært at de kan komme unna med ganske betydelig maktmisbruk, så lenge de har flere partier, tillater noe kritikk og formelt avholder valg.

I de nyere verkene «Competitive Authoritarianism: The Origins and Evolution of Hybrid Regimes in the Post-Cold War Era» fra 2010 og «The Resurgence of the Latin American Left» fra 2011 har Venezuela fått en sentral posisjon i analysene til Levitsky og Way. De skriver blant annet at «I Venezuela har Hugo Chávez politisert statlige institusjoner og brukt dem – sammen med massive oljeinntekter – til å endre spillereglene i motstanderens disfavør.»

I 2013 vant Nicolás Maduro presidentvalget i Venezuela med minst mulig margin. Han fikk i underkant av 51 prosent av stemmene, mens motkandidaten Henrique Capriles fikk så vidt over 49 prosent. Det er ikke opptellingen av stemmene som er problemet i Venezuela, men alt som skjer i forkant. Og nettopp fordi valget var så jevnt, kan man spørre seg hva utfallet hadde vært dersom Maduro hadde fulgt demokratiske spilleregler. Et valg der posisjonen kan bruke uhemmet av offentlige midler til inntekt for egen valgkamp, okkupere massemediene til egen propagandabruk, tvinge kritiske medier i kne med millionbøter og nekte motkandidater å stille, er ganske enkelt ikke et demokratisk valg, selv om stemmetallet er korrekt når det telles opp.

Tilstrekkelig ujevne spilleregler gjør at forkledde autokrater kan oppjustere sine vinnersjanser ganske betraktelig, men de blir aldri helt uovervinnelige. Levitsky og Way skriver eksempelvis: «På grunn av den stadige tilstedeværelsen av meningsfulle demokratiske institusjoner eksisterer det arenaer hvor opposisjonen periodisk kan utfordre, svekke, og stundom til og med overvinne sittende autokratiske makthavere.»

Da Mexicos Ernesto Zedillo, den siste av Det revolusjonære institusjonelle partiet PRIs presidenter, i dets mer enn 70 år lange uavbrutte periode ved makten, vant valget i 1994, ble det, av en observatør, beskrevet som: «en fotballkamp der målstengene hadde ulik høyde og bredde og der ett lag telte 11 spillere pluss dommeren mens det andre hadde snaut seks eller syv spillere.» I Russlands tilfelle kunne man nok nedjustert dette antallet enda mer. I Mexico fikk man tross alt demokratisering. Russland har bare blitt et mer stabilt autokrati.

Syv spillere kan imidlertid overvinne 11 om de er tilstrekkelig dyktige og organisert. Den chilenske opposisjonen klarte det i 1988, og den venezuelanske opposisjonen klarte det nesten i 2013.

Noen demokratisk match var det imidlertid ikke i noen av tilfellene.

Innlegget er publisert hos Minerva 21.3.14.

Publisert: 25. mars 2014