Høyre/venstre-aksen er fortsatt viktig
Partier som ikke vil si hva slags regjering eller hvilken statsminister de ønsker seg, taper som regel på det. De må ofte bruke uforholdsmessig mye tid på å besvare spørsmål om dette fremfor å snakke om partiets politikk.
Publisert: 1. januar 2021
Kjell Magne Bondevik har naturligvis rett i at høyre/venstre-aksen ikke er den eneste aksen i norsk politikk, og at det finnes «nye» saker som ikke så lett kan kategoriseres som en venstreside- eller høyresidesak. Klimapolitikk er et godt eksempel.
Men høyre/venstre-aksen er nok viktigere og mer stabil enn Bondevik håper og tror. I forbindelse med 2017-valget vandret velgerne mer innad i blokkene enn mellom dem, og i dag ser vi at høyre/venstre-aksen igjen er aktualisert.
Mange av de sakene som diskuteres mest nå, dreier seg om offentlig vs. privat, der de rødgrønne partiene har varslet at de vil føre en annen politikk enn de ikke-sosialistiske partiene fører.
Det gjelder blant annet friskoler og private barnehager, private omsorgstilbydere, statens rolle i næringspolitikken, skatt, brukervalg og EØS – for å nevne noe. Og dette er saker som er av stor betydning for mange velgere.
KrFs erfaring
Bondevik mener at partiene ikke behøver å peke på regjeringsalternativer før et valg. Nei, de behøver ikke, men jeg tror erfaringen er temmelig klar: Partier som ikke vil si hva slags regjering eller hvilken statsminister de ønsker seg, taper som regel på det. De må ofte bruke uforholdsmessig mye tid på å besvare spørsmål om dette fremfor å snakke om partiets politikk.
Det har Kristelig Folkeparti erfart, og det var en viktig grunn til at Miljøpartiet De Grønne (MDG) bestemte seg for å peke på venstresiden nå. Mange velgere ønsker rett og slett å vite hva slags regjering de kan få, eller hvem som blir statsminister, hvis den ene eller andre siden vinner.
Mye klart allerede
Det er nå knappe ti måneder igjen til valget, og vi vet allerede ganske mye om hva partiene mener om dette: Alle de fem rødgrønne partiene (pluss Sentrum) har sagt at de vil ha en ny rødgrønn regjering dersom de får flertall.
De er ikke enige om hva slags regjering de vil ha, eller hvem som bør bli statsminister, men de er enige om at de vil kaste Erna Solberg.
På den andre siden er det antagelig like klart. Det ville være oppsiktsvekkende om ikke de tre regjeringspartiene går til valg på fortsatt regjering med Erna Solberg som statsminister.
Fremskrittspartiet vil ikke støtte en regjering det ikke selv er med i, og vil arbeide for å bli størst mulig for å kunne ha mest mulig innflytelse på borgerlig side – i eller utenfor regjering. Det virker uansett som lite sannsynlig at Frp vil foretrekke en rødgrønn regjering fremfor en ikke-sosialistisk regjering som er ledet av Erna Solberg.
Små partiers nytte
Nøyaktig hva resultatet blir, kan ingen vite på forhånd. Det avhenger blant annet av partienes styrkeforhold, det vil si hvilken «blokk» som vinner og hvor store partiene blir. Men små partier har også nytte av denne todelingen. De får ofte mye mer innflytelse enn størrelsen på partiene skulle tilsi, hvilket både gleder og irriterer mange.
Innlegget er publisert hos Aftenposten 30.12.2020.
Relatert
Magnus Marsdal gjør seg dummere enn han er
Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.