Vi kan ikke glemme moral i analysen av krig
Hvis vi tar rettferdig krig-tradisjonen på alvor, er det åpenbart at vi ikke bare har en rett, men en plikt til å komme til unnsetning når et folk utsettes for angrep og overgrep.
Publisert: 10. oktober 2022
Har moral en plass i analysen av internasjonal politikk generelt, og av krig spesielt? I debatten om hvordan vi skal reagere på Russlands invasjon av nabolandet, har det oppstått en kløft mellom den moralske fordømmelsen vi ser blant politikere og folk flest, og den amoralske analysen som tilbys av noen sentrale forskere i internasjonal politikk, spesielt de som kaller seg «realister». Realismen er en tradisjon i internasjonal politikk som gjerne assosieres med klassikere som Thukydid, Machiavelli og Hobbes. Det internasjonale systemet er preget av anarki og konflikt, sier realistene – og stater konkurrerer om makt og sikkerhet.
Tror på relativisme
En av realismens viktigste tenkere i det 20. århundret, den britiske historikeren og diplomaten Edward H. Carr (1892–1982), mente at relativisme var den eneste riktige tilnærmingen til analyse av staters adferd. Ingen verdier eller politiske posisjoner er i seg selv bedre eller dårligere enn andre, mente han, og en idealistisk tro på samarbeid og felles mål var farlig utopisme. Som politisk tenker ble Carr anklaget for amoralsk ettergivenhet overfor både Hitler og Stalin, og han var uvenner med de fleste liberale tenkere i samtiden, som Karl Popper og Isaiah Berlin.
Den ledende forskeren i realisme-tradisjonen i dag er John J. Mearsheimer. Han mener at den liberale tilnærmingen til internasjonal politikk er farlig, at ingen verdier er universelle, og at relativisme er veien til en fredeligere verden. Han har fått mye kjeft i det siste fordi han mener at USA og Europa har skylden for at Russland har invadert Ukraina.
En idéhistorisk linje
En realist vil forsvare seg ved å si at han ikke er uinteressert i rett og galt, men at man trenger relativismen som faglig tilnærming for best mulig analyse. Men det lyder kjent. Det er nemlig det samme forsvaret av relativisme som vi har hørt fra kulturforskere. Hvis en kulturforsker studerer et samfunn hvor for eksempel kvinner må gå i slør, vil forskeren gå langt for å unngå moralske dommer som del av analysen.
Analyse av kultur og normer fordrer at vi analyserer på kulturens egne premisser. Dette er den berømte kulturrelativismen, som lenge har fått hard medfart i offentlig debatt. Forskjellen mellom relativismen i internasjonal politikk og i kulturforskning er analysens nivå. Førstnevnte ser på forhold mellom stater og samfunn, og sistnevnte ser på forhold internt i stater og samfunn. Kanskje vi kan trekke en aldri så liten idéhistorisk linje mellom relativisters «forståelse» for iransk kvinnepolitikk, og «forståelse» for russisk respons på antatt press fra Nato? Og viser ikke erfaring at den analytiske relativismen ofte får innvirkning på det politiske standpunktet man inntar, enten man snakker om internasjonale forhold eller om kultur?
Universelle prinsipper
Moral har en plass i analysen av krig. For å forstå moralens plass, og for å starte en bedre og mer helhetlig analyse av det som skjer i Ukraina, kan vi droppe realismen og heller se på en annen tradisjon i internasjonal politikk, nemlig rettferdig krig-tradisjonen. Rettferdig krig-tradisjonen er et viktig korrektiv til realismen i internasjonal politikk. Den vokste frem da folkeretten tok form fra 1600-tallet. Den kan imidlertid uten problemer føres tilbake gjennom middelalderen og til St. Augustin tidlig på 400-tallet.
Rettferdig krig-tradisjonen bygger på moralske intuisjoner som kanskje er universelle. Den russisk-ortodokse kirkes tenkning om rettferdig krig er stort sett den samme, i opprinnelse og i prinsipper, som den vi finner i vestlig kristendom, både protestantisk og katolsk. Ingen russisk ideolog eller politiker med kunnskap om egen kultur, kan hevde at de moralske kravene som stilles i rettferdig krig-tradisjonen er et vestlig påfunn. I år 2000 holdt de russiske biskopene et viktig konsil, hvor de under overskriften «Krig og fred» bekreftet klassiske prinsipper om rettferdig krig. Patriarken av Moskva, Kirill, tråkker den russisk-ortodokse kirkens store rettferdig krig-tradisjon ned i søla med sin støtte til krig og forbrytelser i Ukraina.
Kriterier for krig
Denne felles arven av moralsk analyse av krig, forteller oss en rekke ting som er relevante for Ukraina. En slik analyse starter med å dele inn kriterier for rettferdig krig i to, nemlig retten til å starte og føre krig (ius ad bellum) og rett krigføring (ius in bello). Retten til å starte og føre en krig, forutsetter blant annet legitim politisk autoritet, og allerede her ser vi at Russland har et dårlig case. Retten til å starte og føre krig forutsetter også naturligvis en legitim grunn og en riktig intensjon hos lederne. Hvis Nato virkelig truet Russland, ville dette vært en legitim grunn. Realismens relativisme hevder at det er Russlands oppfatning av denne trusselen som er relevant, og ikke realitetene i saken. Rettferdig krig-tradisjonen vil derimot hevde at det finnes objektive fakta i saken.
Hvis noen skulle tviholde på at Russlands krig føres under en legitim autoritet og har legitime grunner og intensjoner, vil krigen likevel måtte passere neste moralfilosofiske test, rett krigføring (ius in bello). I debatter om rett krigføring finner vi blant annet prinsippet om en grunnleggende distinksjon mellom stridende og ikke-stridende. Ikke-stridende skal aldri være gjenstand for direkte angrep, selv om sivile tap under visse omstendigheter kan være akseptable som indirekte og ikke-intenderte effekter av militære operasjoner.
På dette punktet er den moralske intuisjonen så grunnleggende, og så universell, at vi sannsynligvis kan snakke om noe allmennmenneskelig. Islams klassiske tekster om krig fra 800-tallet snakker for eksempel om samme type distinksjoner. Vi vet av krigens historie at prinsippet om ikke å skade sivile stadig brytes, men vi vet også at de sjelden brytes uten at forbryterne selv innser at de tråkker over hellige grenser. Ius in bello er nedfelt i Genève-konvensjonene, som ser ut til å brytes nærmest systematisk av Russland, ikke bare i Ukraina, men i andre konflikter hvor landet er involvert. De vet godt hva de driver med.
Gjør oss blinde
Analyse av krig blir fattig uten at moralske intuisjoner og regler tas på alvor. Realismens relativisme ender i kunstige sammenstillinger av interessene til stater som er fundamentalt forskjellige med hensyn på de fleste relevante kvaliteter. Hvis vi tar rettferdig krig-tradisjonen på alvor, er det åpenbart at vi ikke bare har en rett, men en plikt til å komme til unnsetning når et folk utsettes for angrep og overgrep. Det er ikke en «vestlig sykdom» å bruke makt for å forsvare andre mot grove overgrep. India intervenerte mot Pakistans overgrep mot bengalere i Øst-Pakistan i 1971, og resultatet var opprettelsen av Bangladesh.
Selvsagt må realismens advarsler om mulighetene for eskalering tas på alvor, men man trenger ikke realismen for å skjønne denne faren. Den er åpenbar for alle. Realismens relativisme fører oss imidlertid inn i et moralsk tåkeland som kan gjøre oss blinde både analytisk og politisk.
Teksten er publisert i Morgenbladet 7.10.2022.
Relatert
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Den instinktive fascisten Trump
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
