Er løsgjengere og partihoppere en styrke for demokratiet?
Vil vi ha danske tilstander i Norge? Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 2. februar 2021
Vil vi ha danske tilstander i Norge?
I programmet «Norsken, svensken og dansken» blir det ofte spøkt med at det er mange partier i Danmark, og at det stadig kommer nye. I programmet som ble sendt 7. januar, forsvarte danske Hassan Preisler seg med at det tross alt ikke var kommet noe nytt parti siden nyttår.
Det viste seg at han tok feil. Uken etter måtte han medgi at det allerede hadde kommet et nytt parti i 2021. Han husket ikke hva partiet het, men det er mulig han tenkte på Danmark for Alle, som markedsfører seg som et parti for «mangfold og sammenhold».
Det er mange partier i Norge også. En del av dem er representert i kommunestyrer og fylkesting, men de fleste er ikke egentlige partier, det er ofte lokale bygdelister. Mange oppnår aldri folkevalgt representasjon, hverken lokalt eller nasjonalt.
Det er lettere å bli representert i Folketinget enn i Stortinget. Sperregrensen er på bare to prosent mot våre fire. Likevel er ikke situasjonen i Skandinavia så veldig forskjellig. I Folketinget er det nå 10 partier (i tillegg til partiene fra Grønland og Færøyene) og i Stortinget ni, mens det i den svenske Riksdagen er åtte partier.
Samtidig er det noen interessante forskjeller mellom Norge og Danmark. På Stortinget er det nå bare én uavhengig representant, og han har meldt seg ut av partiet av personlige grunner. I Folketinget er det syv. Flere av dem har forlatt partiene sine av politiske grunner, og de er ikke hvem som helst: Den tidligere statsministeren og lederen for Danmarks største borgerlige parti Venstre, Lars Løkke Rasmussen, annonserte på Facebook 1. januar at han meldte seg ut av partiet etter 40 år. I dag er han altså uavhengig representant, eller det danskene kaller «løsgjenger».
Han er ikke den eneste representanten som har forlatt partiet sitt i 2021. Jens Rohde og Ida Auken, som begge er kjente politikere fra Radikale Venstre, har nylig forlatt et parti for andre gang. Og kanskje har ytterligere én skiftet parti innen dette leses: «Alle» venter på at den nylig avgåtte nestlederen i Venstre, Inger Støjberg, skal varsle hva hun har bestemt seg for. Blir hun, eller vil hun gå? Og blir hun i så fall en løsgjenger, eller melder hun seg inn i et annet parti? Nye Borgerlige vil gjerne ha henne på laget, og Dansk Folkeparti har rykket inn helsides annonser med et utilslørt frieri til Støjberg og hennes «bakland».
Å være «løsgjenger» er ikke det samme som å være «partihopper». Det kan man lese mer om på et nettsted som heter partihop.dk. I Danmark er det ikke bare mer vanlig for folkevalgte å melde seg ut av sitt eget parti, det er også ganske vanlig å melde seg inn i et annet. Det gjorde Ida Auken på fredag, da hun meldte overgang til Socialdemokratiet. I den siste valgperioden var det over 100 lokalpolitikere som skiftet parti. På nasjonalt nivå er det i gjennomsnitt tre representanter som skifter i hver periode. Noen går veien om en periode som løsgjenger før de går inn i et annet parti eller selv stifter et nytt parti. Og det venter mange på nå: Vil Lars Løkke Rasmussen etablere et nytt parti, og vil han i så fall få med seg flere? Han har allerede etablert et «nettverk» med mange tusen medlemmer.
De fleste nye partier blir døgnfluer, men noen lykkes. Ved siste valg kom Nye Borgerlige inn i Folketinget, og ved valget i 2015 kom Alternativet inn. Neste gang er det ikke helt usannsynlig at Veganerpartiet, som har dyrevelferd som merkesak, vil greie det, og kanskje kommer det et nytt parti med Løkke i spissen.
Det er ikke lett å bli valgt eller gjenvalgt som løsgjenger. Erfaringen viser at det er lettere å bli valgt, dersom man er med i et parti. Men samtidig er det ikke helt umulig: I Danmark kan velgerne også i nasjonale valg avgi personlige stemmer. Både Inger Støjberg og Lars Løkke Rasmussen er blant Danmarks mest populære politikere og kan, hvis de er heldige, få med seg mange av velgerne sine over i et annet eller nytt parti. Den mest berømte løsgjengeren som kom inn i Folketinget, var komikeren Jacob Haugaard, som gikk til valg på «medvind på sykkelveiene» og «større julegaver til alle». Løftene var ikke alvorlig ment; han prøvde snarere å gjøre narr av politikere som lover alt til alle.
Er denne danske individualismen – med løsgjengere, partihoppere og partigründere – en fordel for demokratiet – eller er det bedre med et mer stabilt partibilde og større disiplin?
Svaret er, kjedelig nok, både – og, og det mener velgerne også.
Det fins undersøkelser som viser at velgerne reagerer negativt på at politikere melder seg ut eller skifter parti midt i valgperioden. Det er lov, men oppleves som moralsk forkastelig og et løftebrudd. Samtidig antyder andre undersøkelser at velgerne vil ha politikere som er drevet av personlige holdninger og verdier, og som kan stå opp mot «partipisken» når det gjelder. Enkelte forskere mener at det er uttrykk for en trend når danske politikere nå har rekordmange løsgjengere og partihoppere. De oppfører seg rett og slett som velgere flest, ettersom de også er blitt mindre lojale.
Det spekuleres ofte i årsakene til at en politiker hopper av eller på et annet parti. Hvis man vil skjønnmale, fremstilles vedkommende som en som er modig og følger sin samvittighet, og som setter grenser for hva slags politikk hun kan stå inne for, for eksempel når partiene endrer kurs. Hvis man vil svartmale, pekes det på at de meler sin egen kake og er karrierepolitikere som finner seg nye beitemarker der det er lettere å få mer fremtredende posisjoner.
Det er mange kjente politikere som har skiftet parti i Norge også. Raymond Johansen, Erik Solheim, Bente Bakke, Geir Lippestad og Paul Chaffey har alle hatt fremtredende posisjoner i norsk politikk og siden byttet parti. Men ingen av dem har gjort det mens de var «på post». Det er ofte langvarige prosesser uten stor dramatikk. Det ble det derimot da Jan Bøhler skiftet parti, fordi det skjedde mens han var stortingsrepresentant. Hadde det skjedd i Danmark, hadde han bare vært en av flere.
Har den danske forskeren Helene Helboe Pedersen rett når hun tror at det vi nå ser i Danmark, er uttrykk for en trend? Vil vi i så fall se det samme i Norge? Er Jan Bøhler og partiet Sentrum bare en forsmak på noe vi vil se mer av?
Jeg tror dette er mye opp til de etablerte partiene. Jo mer de svinger partipisken og iscenesetter seg selv som organisasjoner som alltid går i takt – jo mer vil de fjerne seg fra vanlige velgere, og jo vanskeligere vil det være for politikerne selv. Partiene fungerer best når de er politiske verksteder med et visst mangfold, og ikke topptunge og striglede kampanjeorganisasjoner uten rom for avvik i meninger og form.
Kronikken var publisert i Aftenposten 31. januar 2021.