Den islamske humanismen

En mer konstruktiv debatt kunne skapes dersom det ble mer bevissthet om islams egen tradisjon for R2P, og spesielt dersom man så klarere at den på mange punkter er kompatibel med både folkeretten og den kristne rettferdig krig-tradisjonen, skriver Torkel Brekke og Fazal Hadi Hassan i Dagbladet.

Torkel Brekke

Publisert: 13. september 2015

Av Torkel Brekke, Civita, og Fazal Hadi Hassan

I sommer har man i Bosnia markert at det er 20 år siden de serbiske soldatene til Radko Mladic myrdet over 8000 muslimer i Srebrenica. Et år tidligere var hundretusenere av tutsier myrdet i Rwanda av hutumilitser støttet av regjeringen. Disse katastrofene fikk Kofi Annan, daværende generalsekretær i FN, til å oppfordre det internasjonal samfunn til å skape en ny enighet om å bruke militærmakt for å stoppe overgrep mot sivile. Initiativet utviklet seg til tanken om Responsibility to Protect (R2P).

I dag ser vi store humanitære katastrofer i den islamske verden, hvor sammenbruddet av Syria er den frykteligste. Dette har skapt store flyktningstrømmer, noe som har dominert mediebildet lenge. Samtidig ser vi at Saudi-Arabia har kastet seg inn i en farlig intern konflikt i Jemen. Tyrkia nylig har angrepet IS utenfor egne grenser, mens konflikten med kurdiske separatister har blusset opp igjen for fullt.

Det internasjonale bildet får oss til å stille et spørsmål vi opplever som stadig mer presserende: Hvilke filosofiske ressurser har islamske tenkere og islamske samfunn for å bidra til formuleringen av en global filosofisk og juridisk debatt om hvordan vi skal møte krisene? Finnes det en islamsk R2P?

Noen vil kanskje avvise spørsmålet som uinteressant fordi de mener internasjonal politikk uansett er en sfære hvor religion ikke har noen betydning. Det vil i så fall være uttrykk for en snever forståelse av internasjonale forhold. Man trenger ikke gå til Karl Schmitt og hevde at moderne statsteori er et sett av sekulariserte teologiske begreper, og man trenger heller ikke være fan av Samuel P. Huntington, for å anerkjenne religionens betydning i internasjonal politikk, og kanskje enda mer i transnasjonal politikk.

For den moderne formuleringen av R2P er jo faktisk en videreføring av kristne debatter om rettferdig krig som kan føres tilbake til Augustin (354/430 e.Kr), gjennom middelalderens teologiske debatter om politikk og maktbruk, og videre gjennom renessansens og den tidlig moderne tids mer juridiske diskusjoner om samme temaer.

Det sentrale dokumentet The Responsibility to Protect skrevet av The International Commission on Intervention and State Sovereignty i 2001 er ikke et eksplisitt kristent dokument, men det er en tekst som står med begge bena plantet i den kristne rettferdig krig-tradisjonen.

Hva med islam? Koranen 4.75 oppfordrer til å kjempe for undertrykte menn, kvinner og barn som ber om hjelp, og dette verset er et av utgangspunktene for akademikere som har forsøkt å si noe om islam og synet på R2P. Ett eksempel får holde her: Niaz A. Shah, professor i juss ved Hull University, viste i en artikkel fra 2013 i European Journal of International Law at det finnes godt belegg i islamsk juridisk tradisjon for å intervenere på vegne av andre under visse omstendigheter, men ikke for offensiv krig.

Spørsmålet om en islamsk R2P er relevant for dagens politiske virkelighet blant annet fordi ville være positivt å forankre muslimers forståelse av internasjonal politikk i et språk som gir mer legitimitet enn det språket og de praksiser som har styrt internasjonale forhold de siste 200 år. Dette systemet har tilslutning fra stater i alle kultursfærer, og er i den forstand blindt for religiøse forskjeller. Det er likevel en kjensgjerning at systemet oppsto i den kristne verden, og folk utenfor vesten er nok kanskje mer bevisst på de kristne røttene til det internasjonale systemet, enn det man er f.eks. i Norge. Og mange mener systemet nå knaker litt i sammenføyningene.

Det er en av grunnene til at det finner sted interessante konferanser i Wien denne måneden for å markere at det er 200 år siden Wienerkongressen knesatte nye prinsipper for maktbalanse i Europa etter Napoleonskrigene. Blant annet skal eksperter på religion og politikk fra Georgetown Universitetet i Washington arrangere en debatt i Wien om religionens rolle i internasjonal politikk under overskriften Congress of Vienna 2015. At religion har en rolle som ikke bør overses, er mange etter hvert enige om.

En av vår tids fremste eksperter på forholdet mellom religion og politikk, Jonathan Fox, har blant annet vist at religiøs tilhørighet har betydning for om stater velger å intervenere på humanitært grunnlag. Det kan se ut som selve følelsen av ansvar for å hjelpe undertrykte mennesker i noen kontekster blir sterkere av felles religiøs identitet.

Islam som juridisk og filosofisk-teologisk tradisjon har selvsagt masse å bidra med i en global debatt om internasjonal orden. Ved siden av kristendommen er islam den verdensreligion med den mest sofistikerte og mangfoldige tradisjon for tenkning om rett og galt i forhold mellom folkegrupper. De tidlige juristene som arbeidet på 700-tallet under det tidlige Abbaside-kalifatet (750-1258) diskuterte bl.a. under hvilke omstendigheter det var riktig å gå til krig, hvilke kategorier av personer det var tillatt å skade i krig, hvem som skulle ha status som beskyttede sivile, hvordan man skulle styre religiøst mangfold innad i den islamske staten osv.

En del av dette kan spores tilbake til Koranen og hadith, altså tradisjonen om Muhammeds liv. Man kan for øvrig lese utdrag av flere av disse sentrale tidlige juristene i et nytt bokverk med tittel Religion, War and Ethics redigert av Gregory Reichberg og Henrik Syse. På en rekke områder er det slående likheter mellom hvordan muslimske og kristne forfattere før moderne tid resonnerte om disse spørsmålene.

Men er dette relevant nå? Er det relevant i Syria, hvor staten dreper egne innbyggere? Det kunne utvilsomt være det. Muslimske statsledere og lærde har på en rekke tidspunkter de siste åra brukt islamsk juss til å uttale seg om dagsaktuell politikk. Mange islamske stater deltok i Golfkrigen i 1990-91, og kunne da uten problemer forankre intervensjonen mot Saddam Hussein i islams prinsipper om R2P. Kanskje ville dagens situasjon vært helt annerledes om disse landene hadde fulgt opp presset når Saddam Hussein gikk løs på minoriteter i Irak seinere. Kunne det gjort USAs rolle i Irak overflødig?

Problemet i dag, slik vi ser det, er at politikere og statsledere i den islamske verden ikke ser tradisjonen som relevant slik vestlige statsledere ser den kristne rettferdig krig-tradisjonen som relevant, som vi blant annet har hørt i President Obamas taler.

Men enda mer problematisk er det kanskje at mange muslimer oppfatter hele den globale debatten om humanitære intervensjoner som et skalkeskjul for vestlig imperialisme.

Organisation of Islamic Cooperation (OIC) er en internasjonal organisasjon som kunne formulert en islamsk R2P og eventuelt mer konkrete retningslinjer for humanitære intervensjoner i dialog med FN. Men OIC har så vidt vi vet ikke vært opptatt av disse spørsmålene.

Organisasjonen har tvert imot vektlagt prinsipper om statssuverenitet, og dermed gitt legitimitet til statsledere som vil slippe å snakke om demokrati og menneskerettigheter.

Dette er et paradoks. Krisene vi ser bør få både muslimske intellektuelle og organisasjoner i sivilsamfunnet verden rundt til å tenke nytt om internasjonal politikk. Muslimer må bruke sin store juridiske og filosofisk-teologiske tradisjon som ressurs for å tenke nytt om hvordan man skal beskytte sivile som rammes av gigantiske overgrep i andre land. Katastrofen i Syria og Irak gjør dette til en plikt, etter vår mening. Ideelt sett bør en slik ny islamsk debatt finne kontaktpunkter med vestlig tenkning innenfor ikke bare folkeretten, men også politisk filosofi, statsvitenskap, jus og teologi, slik at den kan bli en brikke i en mer global debatt om internasjonal politikk.

Innlegget er på trykk i Dagbladet 12.9.15.