Ideer

Det buldrer og braker i verden

Ingen ideologi er immun. I alle politiske tradisjoner finnes en kime til radikalisering.

Publisert: 7. mars 2026

Det buldrer og braker i verden. Autoritære krefter er i fremgang, og mange kjenner en dyp uro. Vi lar oss med rette sjokkere over den amerikanske konservatismens kollektive sammenbrudd. Men ser vi historisk på det, er det ikke så overraskende. Demokratienes historie vrimler av intellektuelle, kunstnere og politiske bevegelser som har omfavnet autoritære ideer og ledere.

Noen har vært drevet av drømmen om å bryte radikalt med det bestående og skape «det nye mennesket». Andre har hatt mer prosaiske – men ikke mindre farlige – motiver: et ønske om å rive ned, uten særlig tanke for hva som skulle bygges i stedet. Når samfunn opplever kriser, polarisering og eksistensiell uro, skjerpes motsetningene. Da øker også fristelsen til å søke det sterke, enkle og handlekraftige.

Ingen ideologi er immun. I alle politiske tradisjoner finnes en kime til radikalisering.

Toneangivende miljøer rundt Aftenposten, deler av Høyre, tidsskriftet Minerva og organisasjonen Fedrelandslaget uttrykte i perioder forståelse for, eller sympati med, italiensk fascisme og senere nasjonalsosialismen. Aftenpostens utenrikskorrespondent Aksel Thorstad kunne begeistret melde fra Berlin i 1934 at tyskerne var «grepet av sterk samhørighetsfølelse» og at «megen urett som er begått vil blir gjort godt igjen og at den personlige frihet, som hittil har været mildest talt sterkt begrenset, vil få større spillerom».

Knut Hamsun hyllet Hitler og ga sin nobelmedalje til Goebbels. Lyrikeren Rolf Jacobsen var medlem av Nasjonal Samling under krigen. Forfatterne Ronald Fangen og Sven Elvestad beundret fascismen. Olav Duun sympatiserte med regimet i Tyskland. Alf Larsen, som fortsatt hedres lokalt for sine dikt (det står et monument til ære for ham på Tjøme), var både antisemitt og antidemokrat. Internasjonalt var poeten Ezra Pound en entusiastisk støttespiller for Mussolini, mens dramatikeren Eugène Ionesco sympatiserte med fascismen. Louis-Ferdinand Céline, Martin Heidegger, listen over fascistsympatisører er lang.

Bertolt Brecht var et litterært geni og en viktig kritiker av fascismen, men også en knallhard kommunist med en påfallende taushet om stalinismens forbrytelser. Jean-Paul Sartre forsvarte Sovjetunionen og bagatelliserte undertrykkelsen der. Vår egen Nordahl Grieg var en glødende stalinist. Hvor mange er klar over det når de synger «Til Ungdommen»? «De var blitt brutte menn i fengslet, ikke brutte av tortur, men brutte av sin idés bankerott», skrev Grieg om de som ble stilt opp foran eksekusjonspelotongene under Moskva-prosessene.

Viktor Klemperers dagbøker fra Det tredje riket er uvurderlige vitnesbyrd om hvordan språket forgiftet et helt samfunn. Det er mindre kjent at han ble professor i Leipzig i DDR etter krigen og forble medlem av kommunistpartiet til sin død. I sine senere dagbøker fremsto han langt mer opptatt av å rettferdiggjøre enn å utfordre systemet.

Det vekker harme hos noen å minne om slike forhold. Men stort sett har vi lært oss å skille mellom verk og person. Vi kan lese Hamsun og Brecht uten å dele deres politiske villfarelser. Men historien bør ikke bare fortelles; den bør brukes også. Vi skal ikke trekke direkte paralleller fra mellomkrigstiden til vår egen tid, men det er en del som rimer.

Alle mennesker er produkter av sin tid, sier vi. Men de hadde et valg. De fleste ble ikke fascister eller stalinister. De valgte demokratisk motstand, rettsstat og reform fremfor førerdyrkelse og revolusjon, selv om det kunne bety fengsel eller død. Andre valgte å tjene diktaturet og ble overgripere eller medløpere. Nettopp derfor er historien også en fortelling om ansvar.

En innlysende men avgjørende forskjell skiller den liberale demokraten fra den autoritære: aksept for ufullkommenhet. Demokratier er langsomme, kompromisspregede og tidvis dysfunksjonelle. De er ikke rene, ikke helhetlige, ikke endelige. Den autoritære lengter etter besluttsom kraft. Den liberale aksepterer pluralisme, konflikt og endring.

Å være mot et onde er ingen garanti for noe godt. Mange valgte fascismen som «medisin» mot stalinismen. Andre valgte stalinismen som bolverk mot fascismen. Begge deler innebar å ofre det liberale demokratiet.

Venstresiden har slitt med sine egne demokratiske grensestolper i over hundre år. Den demokratiske venstresiden ble ikke til uten kamp. Leflingen med sosialistiske diktaturer var ikke ubetydelig. Heller ikke i dag er den uten tvilsomme innslag. I perioder har man vært late når det gjelder å markere den avgjørende forskjellen mellom demokratisk sosialisme og doktrinær sosialisme. Sosialisme uten liberalisme er også farlig.

I etterkrigstiden var noen deler av høyresiden i overkant ukritiske til autoritær antikommunisme og realpolitiske proxy-regimer. Den trenden har fått nytt forsterket liv med Trump og hans like, under påskudd av antiwokeisme og andre kulturkrigssaker.

Moderate konservative sier noen ganger at det autoritære ikke er «ekte» konservatisme. Men autoritær nasjonalkonservatisme er historisk sett en gren av den konservative tradisjonen. Konservatisme uten liberalisme – uten forpliktelse på rettsstat, maktfordeling og individets frihet – kan gli over i noe farlig. Derfor må ansvarlige konservative være særlig oppmerksomme på skråplanet i eget hus.

Det er samtidig naivt å tro at det ytterste venstre alltid bærer et urokkelig engasjement for liberalt demokrati. Jo lenger ut man beveger seg mot radikale tradisjoner, desto oftere ses kriser i Vesten som bekreftelser på at systemet er dødsdømt – en forestilling de paradoksalt nok deler med visse sivilisasjonspessimistiske strømninger på høyresiden.

Selv om vi stadig forestiller oss at Norge er det evige annerledeslandet, er det en viss fare for at stormene fra «utlandet» vil ramme oss også, i en eller annen form. Selv om det er åpenbart at demokratiene er under angrep fra ytre høyre, så lever vi en i en tid der det «utenkelige» skjer i rasende fart.

Demokratiet er skjørt nettopp fordi det forutsetter noe så krevende som institusjonell lojalitet og vilje til kompromiss. Moralen er enkel, men forpliktende: I et pluralistisk samfunn må vi være demokrater først – ideologer deretter. Det er i dette rommet allianser må bygges mot det som truer oss.

Teksten er publisert i Dagsavisen 5.3.2026.