Kirke kristendom — Image by Leonhard Niederwimmer from Pixabay.

Ideer

Autoritære og giftige uttrykk ses på som forankret i gudstro og frelse

Kristendommen har tradisjonelt vært bærer av sterke etiske idealer knyttet til nestekjærlighet, menneskeverd og omsorg for de svakeste. Når troen i stedet brukes som et frikort for å forsvare undertrykkelse, vold eller diskriminering, beveger man seg da ikke bort fra troen?

Bård Larsen

Publisert: 20. april 2026

Dagens leder (14.4) om det ungarske valget er et merkelig skue. Her bagatelliseres Viktor Orbáns systematiske nedbygging av det ungarske demokratiet, samtidig som det samme regimet hylles for å fremme kristne tradisjoner og verdier.

Samtidig overses sentrale forhold, som omfattende korrupsjon (som er av en helt annen karakter enn det Dagens leder forsiktig antyder) og tette forbindelser til Moskva. Dertil kommer en gradvis nedbygging av akademisk frihet, sterk kontroll over mediene og en systematisk uthuling av demokratiske institusjoner.

Riktignok skriver Dagen kritisk om Orbáns svik overfor Ukraina, men dette er ikke en perifer detalj – det er et sentralt politisk og moralsk spørsmål som sier mye om regimets orientering. Kjernepunktet i valgkampen til Fidesz var ren postfaktuell nasjonalistisk skrekkpropaganda rettet mot Zelenskyj og ukrainerne, som blir fremstilt som en eksistensiell trussel mot Ungarn.

Det grundige notatet fra min kollega Eirik Løkke blir også nevnt, men uten at innholdet i analysen drøftes. Samtidig er konklusjonen i demokratiforskning og internasjonale demokratirangeringer entydig: Ungarn regnes ikke lenger som et liberalt demokrati. Spørsmålet blir derfor om Dagen mener disse vurderingene bygger på misforståelser, eller om de i realiteten avvises som politiske bestillingsverk.

Dagen finner et slags bevis på at anklagene mot Orbán er ren «svartmaling» fordi han aksepterte valgnederlaget. Men selv om Orbán er autoritær og har beveget seg langt i en illiberal retning, er han verken Putin eller Lukasjenko. Ungarn er et illiberalt demokrati, ikke et diktatur. Det innebærer blant annet, som Vlad Vexler skriver på X, at Orbán ikke kan arrestere opposisjonen etter eget forgodtbefinnende, eller fullt ut kontrollere valgapparatet til å manipulere et valgresultat av denne størrelsen – selv om systemet er aldri så gerrymandret og i mange henseender skjevt.

For en drøy uke siden ble den konservative konferansen CPAC avholdt i Budapest. De fleste store høyreradikale og autoritære europeiske partiledere deltok i det som i realiteten var valgkampstøtte til Orbán. Her ble det, side om side med retorikk om syndefall og fremmede horder, om ukrainske banditter (ikke et vondt ord om Russland) og til og med påstander om «folkemord på hvite europeere», fremmet budskap om Gud, fedreland og kristne familieverdier, og at Europa er åndelig forfallent og i praksis dømt til undergang som bare kan reddes av høyreautoritær omkalfatring.

Spørsmålet blir dermed om det er en underliggende logikk her: at selv om de politiske uttrykkene er autoritære og til dels giftige, oppfattes de likevel som forankret i en slags kristen grunnholdning. Dette er ikke et ukjent mønster, heller ikke i enkelte kristenkonservative miljøer, og har blant annet kommet til syne i debatter knyttet til aktører som Charlie Kirk.

Orbán representerer en form for illiberal, hvit kristen nasjonalisme, der nasjonen i praksis forstås som «Ungarn for hvite, kristne borgere» – og i realiteten ofte enda snevrere: de som også støtter Orbán politisk.

Kjernen i strategien kjenner vi: å spille på tribale og identitetsbaserte skillelinjer. Det er alltid «de andre» som årsaken til økonomiske og sosiale problemer. Slik flyttes ansvaret bort fra de korrupte. I dette landskapet har Orbán og hans venner forsynt seg grovt av felleskapets midler og etterlatt et Ungarn i dype økonomiske problemer, ikke minst for de fattigste.

Splitt og hersk-strategier er et av de eldste triksene i boka, brukt til alle tider. Det som gjør den særlig effektiv, er at den pakkes inn i kulturell og religiøs retorikk.

Det er ganske tydelig at det finnes strømninger blant kristenkonservative der det råder forestillinger om at korrupte maktmennesker som Trump og Orbán er gudfryktige og salige. Sett utenfra fremstår dette på grensen til det absurde.

Siden Augustin har kristenheten drøftet forholdet mellom indre tro og ytre handlinger, mellom nåde og moral, og mellom kirke og stat. Noe av det mest skremmende ved den autoritære høyrebølgen som sveiper over hele den vestlige verden er bruken (eller misbruket om du vil) av Gud som aktiva for å skille mellom sauer og geiter. Ved å fremstille sine verdier og politikk som «gudegitte» eller moralsk overlegne, kan de undergrave motstand ved å knytte sin ideologi til religiøs autoritet. De bruker ofte kristne symboler og retorikk for å male «de andre» som trusler mot «kristne verdier» og nasjonal identitet. Charlie Kirk var for eksempel utvilsomt med på dette.

Ved å appellere til konservative religiøse grupper, styrker de sin base og får støtte for politikk som ellers kunne blitt sett på som diskriminerende eller udemokratisk. Hos veldig mange amerikanske evangelikere blir Trump omtalt som «Guds utvalgte» eller som en ufullkommen leder brukt av Gud. Den siste tiden virker det nesten som om Trump tror på dette selv (men tror vi at han tror det?). Dette har jo også Dagens redaktør Vebjørn Selbekk reagert på.

Luther mente visstnok at det er troen alene som er grunnlaget for frelse. Samtidig har vel de fleste kristne retninger fastholdt at ekte tro nødvendigvis må gi seg utslag i handlinger? En tro som ikke bærer frukt i (gode) handlinger, vil av mange bli sett på som ufullstendig eller i verste fall uekte. Dermed oppstår et avgjørende spørsmål: Kan en person som systematisk handler ondt, virkelig sies å være frelst i noen meningsfull forstand? Hvis svaret er ja, og det kan det sikkert gjøre, blir det etter mitt skjønn dobbelt problematisk hvis dette frikortet antar politiske og statlige former, når religiøs tro kobles til politisk makt.

Selv for en troende vil det finnes grenser for hva gudstro kan rettferdiggjøre. Troen på Gud gir mange mennesker moralsk retning, håp og mening – men den brukes også som et frikort for å forsvare undertrykkelse, vold og umenneskelig behandling av andre. Når religiøse overbevisninger brukes til å rettferdiggjøre maktmisbruk, diskriminering eller fanatisme, går man da ikke ut over troens etiske rammer?

Dersom en kristenkonservativ aktør stilles overfor et tenkt valg mellom et kristent diktatur og et sekulært, enn si ateistisk demokrati, hva bør veie tyngst? Er det viktigst at staten bekjenner seg til Gud, eller at den ivaretar menneskeverd, frihet og rettssikkerhet? Hvis Augustin skilte mellom det jordiske og det guddommelige riket, at ingen politisk orden fullt ut kan identifiseres med Guds vilje, bør jo det kunne åpne for at et sekulært demokrati i praksis kan være mer i tråd med kristne etiske idealer enn et autoritært regime som påberoper seg religiøs legitimitet.

Både den katolske, protestantiske og ortodokse kirken har en bekmørk side når det gjelder å være apologeter og medløpere for grusomme regimer, som i Hitler-Tyskland og dagens Russland, og helt tydelig også i Orbáns Ungarn.