Menneskerettigheter

Nordkoreansk idrettsungdom fostres frem i elitefabrikker

Det bør også være en tanke at ungdommene som avles frem i nordkoreanske elitefabrikker kanskje ikke har det så bra, skriver Bård Larsen i Aftenposten.

Bård Larsen

Publisert: 15. august 2017

Idrettsutøvere er objekter som skal utplasseres for å ivareta partiets interesser, og de betraktes som partiets eiendom.

Som mange kjenner til gikk det nordkoreanske jentelaget fra Den internasjonale fotballskolen i Pyongyang rett til topps i sin klasse (14 år) under årets Norway Cup, etter å ha vunnet alle sine kamper, med målforskjellen 43 – 0. Er dette ”normalt”?

Så langt jeg kan se har dekningen i norske aviser knapt inneholdt kritiske spørsmål, verken om de merkelige resultatene, om arrangørens begrunnelse eller om idrettens beskaffenhet i Nord-Korea.

Men er det et problem? Er det ikke bare fint at unge mennesker fra et lukket regime får reist i verden og oppleve frie samfunn og frie mennesker på nært hold? Oslos ordfører, Marianne Borgen, uttalte ganske betegnede at ”barn er barn uansett hvor de bor i verden. Det er morsomt at Norway Cup er en møteplass hvor man på tvers av landegrenser, religion og politiske regimer kan møtes og ha det gøy på banen sammen …” Det er lett å være enig i slike ord. Som ordfører er nok Borgen også pliktet til å uttale seg i runde ordelag under tilsynelatende upolitiske barne- ungdomsarrangement som Norway Cup.

Men har ikke journalistene en annen oppgave? Har de forsøkt å sette seg i hvordan Nord-Korea behandler sine idrettsfolk? Er det grunn til å tro at jentene fra Pyongyang International Football School virkelig opplever de gode samtalene med ungdommer fra andre land, eller at de kan fortelle vennene sine der hjemme om hvordan en demokratisk velferdsstat arter seg? For den som har litt kunnskap om Nord-Koreas regime og dets kontroll over borgerne fremstår ”barn av regnbuen”-fremstillinger som lite sannsynlige.

Indoktrinering

Den internasjonale fotballskolen i Pyongyang ble åpnet av diktator Kim Jong-un i 2013 med det formål å avle frem spillere på høyt internasjonalt nivå. De 200 elevene blir håndplukket fra hele landet. Ungdommene bor på internat. De lange undervisningsdagene er delt mellom intens trening og normal skolegang, som i Nord-Korea innebærer en solid dose politisk propaganda og indoktrinering. Hensikten er å skape det nordkoreanske supermennesket som skal sendes til utlandet som diplomater for nasjonen og Den store leder, Kim Jong-un.

La det derfor ikke være noen tvil: Jentelaget som kom til Norway Cup er eliteutøvere. De har noe med amatøridrett å gjøre.

Kim Jong-un har tatt til orde for at Nord-Korea skal arrangere fotball-VM og OL. Nord-Koreas nasjonalarena, Rungrado 1. mai stadion, som er verdens største med plass til 150 000 tilskuere, ble nylig rehabilitert for ufattelige summer. De senere årene har budsjettet til Ministeriet for fysisk fostring og idrett økt voldsomt, og med nesten 20 prosent de siste årene. Dette mens Nord-Korea opplever den ene depriverende sult etter den andre.

Propaganda i utlendighet

Men hva vil Nord-Korea med sin voldsomme satsing på idrett? Det krever mage å bruke vanvittige summer og ressurser på idrett mens folk sulter og mangler basisvarer, selv om innbyggerne i landet er fullstendig avsondret fra politisk deltagelse. For den internasjonale betrakter er det derimot viktig ikke å bite på agnet. For sport er politikk. Idrett som agitasjonspropaganda er ikke noe nytt i totalitære stater. Vi vet at ledelsen i Nord-Korea satser tungt på idrett i propagandaøyemed. Det er slik landet vil hevde seg internasjonalt og vise styrke. Og det er særlig fotballen som er satsingsområde. Ironisk nok er idrett et luksusgode for innbyggerne. Billetter er dyre til toppidrettarrangementer og få av dem dekkes på TV og radio som relativt få innbyggere har, og der sendeflaten for det meste er okkupert av statspropaganda. I praksis kan man altså hevde at hovedandelen av pengestrømmen til idretten er øremerket propaganda i utlendighet.

Sport som en politisk ressurs har eksistert siden antikken. Eliteidrett, særlig på lagnivå, vil alltid representere nasjonen, i en verden der vår forståelse av internasjonale relasjoner går gjennom nasjonalstaten. Det gjelder selvsagt også for demokratiske stater, noe vi nordmenn er godt kjent med. Når norske skiløpere vinner er vi (nesten) alle nasjonalister.

Sport som utstillingsvindu

Idrett i demokratier brukes også politisk, for å fremme verdier som det i store trekk er bred enighet om i samfunnet: I kampanjer mot urent spill, rasisme, diskriminering, rus, kriminalitet og for en sunn livsstil som skal spare staten for utgifter. Den som hevder at idrett og politikk ikke hører sammen, taler mot bedre vitende. Men utøvere i demokratiske stater representerer også seg selv, de kan tale fritt og ha meninger om det meste.

For autoritære og totalitære stater har politikken derimot en ganske annen politisk dimensjon. Der er utøverne underlagt regimets enerådende, gjerne monolittiske ideologi. Da snakker vi om regimer som naturlig nok har et dårlig renommé. Vel vitende om de romantiske forestillingene som er knyttet til idrett ”uten grenser” og at vi alle heier frem de gode prestasjonene. Derfor har diktaturer gjennom historien brukt uforholdsmessig mye ressurser på idrett. Idrett har altså vært et utstillingsvindu for diktaturet.

En sunn ideologisk sjel

Under den kalde krigen visste ”alle” at utøvere fra kommuniststatene var dopet etter alle kunstens regler. Det var også usikkerhet rundt kjønn og alder. Etter at muren falt har omfanget av bedrageri blitt avdekket som verre enn antatt, blant annet av historikerne Mike Dennis og Jonathan Grix i den utmerkede boken Sport under Communism. Behind the East German Miracle (Palgrave 2012).

Vi må heller ikke undervurdere sammenhengen mellom totalitær ideologi og idrett. Nazistene og kommunistene hadde et fellestrekk i forestillinger om mennesker og stat som en organisk enhet. Statens oppgave var å skape nye ideologiske mennesker gjennom storstilt indoktrinering. I den østtyske konstitusjonen sto det at ”fysisk fostring, idrett og utendørs aktivitet fremmer, i forlengelsen av sosialistisk kultur, den gjennomgående fysiske og mentale utviklingen av individet.” Sagt enklere: En sunn ideologisk sjel i et sunt legeme. Totalitære regimer oppfatter seg naturlig nok som overlegne, både politisk og sunnhetsmessig, og hvem kan ikke paradere denne overlegenheten bedre enn toppidrettsutøvere? Fra østtysk hold, helt frem til slutten, var den offisielle doktrinen at eliteidrett var en av de viktigste politiske og ideologiske faktorene i den internasjonale klassekampen. I 1980 utga Idrettministeriet et offisielt dokument der idrettsledere fikk instrukser om at utøvere skulle læres opp til å ”elske arbeiderklassen, kommunistpartiet og det sosialistiske fedrelandet … til å hate imperialismen, vesten og deres aggressive intensjoner.”

Idretten i regimers klør

Ingen land i verden i dag uttrykker ideologisk aggresjon sterkere. Den står så sterkt at utøvere som kommer hjem uten trofeer møter sanksjoner for manglende ideologisk overbevisning.

Nord-Korea er gjennomført totalitært, noe som igjen betyr at regimet og ideologien er over alt. Det finnes ingen uavhengige organisasjoner eller offentlige aktører i landet. Det nordkoreanske fotballforbundet har ingen som helst autonomi fra parti og lederskap, og regimets klo over landslagets sportslige ledelse og utøvere er åpenbar. Det er ikke uten grunn at både det kvinnelige og mannlige fotballandslaget bærer navnet Songun. Songun er den offisielle betegnelsen for landets offisielle doktrine, innført av Kim Jong-il, og som gjorde militæret til eneveldig organ i landet. Songun er å finne i forlengelsen av at Nord-Korea mener seg å være i konstant krigsmodus, og at den største andelen av statsbudsjettet derfor alltid skal gå til militæret.

Både trenere og spillere har blitt møtt med betydelige sanksjoner fra regimet hvis de har prestert dårlig, inkludert straffarbeid og forvisning til de fattigste områdene av landet. Når landslaget deltar i internasjonale turneringer i frie land, blir spillerapparatet fotfulgt av regimets vaktbikkjer. Utøverne blir eskortert inn og ut av busser og får strengt tatt ikke oppleve stedene de reiser til. De får ikke lov til å se på fjernsyn eller høre på radio uten streng forhåndssensur, som praktisk sett betyr å spille kort i stedet.

Rekrutteringen av idrettsutøvere skjer ikke på sosialdemokratisk breddeidrettsvis. Landet er et kadersamfunn av dimensjoner, hvor små barn fostres frem i rene broilerfabrikker for å bli nasjonens helter. Avhoppere kan fortelle om hvor sammenvevet toppidrett, regime og ideologi er. Når utøverne kommer hjem fra utlandet (ofte Sør-Korea), blir de satt under økt overvåking, grundig forhørt om ideologisk lojalitet og mistenkeliggjort med den begrunnelse at de umulig kan ha unngått å bli smittet av fiendtlig tankegods. Hvis utøverne ikke gjør det bra i konkurranse, blir ideologiforhørene intensivert. Idrettsutøverne er selvfølgelig pålagt å være aktive i kommunistpartiet. Her følger også sesjoner hvor idrettsutøverne må kritisere hverandre for avvik fra partilinja. Idrettsutøvere er objekter som skal utplasseres for å ivareta partiets interesser, og de betraktes som partiets eiendom.

Boikott er vanskelig

Denne kommentaren skal ikke leses som et innlegg for å utestenge nordkoreanske idrettsutøvere – og minst av alt ungdommer eller barn. Sanksjoner og boikott er vanskelige spørsmål, og selv hører jeg til de som mener slikt oftere virker mot sin hensikt enn bidrar til endring eller forbedringer. Men det er viktig at den som involverer seg i landet, nøye vurderer hva slags rolle man blir tillagt. Dette er igjen et spørsmål om graden av involvering og legitimering av regimet, og på hvilke premisser. Det er som kjent ikke slik at alt som ikke er forbudt er greit, moralsk sett. En forutsetning for denne typen (utvidet) kulturutveksling må selvsagt være at arrangøren ikke innlemmer seg som aktører i rene kaderprosjekt og blir nyttige for regimet. Det kan også være en tanke at ungdommene som avles frem i nordkoreanske elitefabrikker kanskje ikke har det så bra.

Og ikke minst bør pressen gjøre den gravejobben de er satt til.

En forkortet versjon av innlegget er på trykk i Aftenposten 13.8.17.

Publisert: 17. august 2023