Mistankens hermeneutikk

Morten Traaviks anmeldelse av ”Flukten fra Leir 14” er kronisk mistenkeliggjørende. Mangler Traavik rett og slett sympati for Shin Dong-hyuks fortelling, skriver historiker i Civita, Bård Larsen, på Minervanett.no.

Bård Larsen

Publisert: 25. oktober 2012

Av historiker i Civita, Bård Larsen

Morten Traaviks anmeldelse av ”Flukten fra Leir 14” er kronisk mistenkeliggjørende. Mangler Traavik rett og slett sympati for Shin Dong-hyuks fortelling?

Uttrykket ”mistankens hermeneutikk” brukes iblant om en form for hermeneutikk som mistenkeliggjør våre intensjoner. Der den opprinnelige gadamerske hermeneutikken forutsetter et tillitsforhold mellom fortolkeren og teksten, gjør mistankens hermeneutikk oss til lesere med et overveiende negativt blikk.

Konseptkunstneren Morten Traavik har anmeldt Blaine Hardens ”Flukten fra Leir 14”, historien om Shin Dong-hyuk som rømte fra en av de mange konsentrasjonsleirene i Nord-Korea.

Traavik understreker at han ikke benekter eksistensen av nordkoreanske fangeleire. Til det er det for mange sammenfallende vitnesbyrd om ”grusomme, nedverdigende og grovt traumatiserende ting”. Til og med tortur, innrømmer Traavik. Men drap nevner han ikke. Det springende spørsmålet her er hvorvidt Traavik mener at leirene i Nord-Korea mest av alt kan sammenlignes med Guantanamo eller noe langt verre? Han vil i alle fall ha seg frabedt sammenligninger med KZ-leirene under den andre verdenskrig. Traavik er i det hele tatt ikke til å bli klok på. I NRKs Nasjonalgalleriet 10.9. hevdet Traavik at han ikke har holdepunkter for å si hvorvidt slike leire eksisterer overhodet. Han har vel ikke sett dem selv? Og i anmeldelsen av Flukten fra Leir 14 blir beskrivelser av grov vold, tortur og drap utpenslet som lite troverdige.

Kronisk mistenkeliggjøring

Som historiker vet jeg utmerket godt av man skal ha en viss distanse til førstehåndskilder. Man kan ikke basere en hypotese eller en generell påstand på enkeltstående kilder eller en tekst alene. Men det å ha et kildekritisk blikk innebærer ikke kronisk å mistenkeliggjøre noen, men heller å møte en tekst eller et vitne med et visst forbehold.

Traaviks innsigelser er uten saklig begrunnelse, kontrasterende kilder eller annen dokumentasjon. Alt er basert på ufaglig og synsete mistenksomhet, nesten en smule konspiratorisk i formen, som når han lurer på hvordan det er teknisk mulig å komme seg over et høyspentgjerde. Djevelen er i detaljene altså. Beskrivelsene av volden i Leir 14 er ”splatter-preget”, skriver Traavik. Det er like mirakuløst at Shin overlever i 23 år under slike forhold som den ”bibelsk mirakuløse flaksen som igjen og igjen muliggjør flukten hans…” Videre fortsetter Traavik å spre mistenksomheten utover Shins fortelling og amerikaneren (!) Jardens gjengivelse: Shin fremstår som en ”GULAG-Mowgli”, leirlivet omtales som en ”gammeltestamentlig Helvetesskildring”, ”selv barneskolelærerne er uniformerte soldater med pistol i beltet” og ”de sovende hundene fra Nazi-Tyskland og Auschwitz’ skrekkabinett lokkes frem – som for riktig å forsikre seg om at vi har skjønt poenget”.

Shin smører tjukt på, mener Traavik. Hans hovedanliggende synes å ligge i Hardens narrativ, ikke det Shin egentlig har å fortelle oss. Harden dramatiserer et amerikansk/vestlig narrativ eller fortelling, mener Traavik. Her har for så vidt Traavik et poeng. Litteraturkritikeren Hayden White har sagt at historiske fremstillinger er narrativ litteratur, på linje med prosa, hvor storyen bæres frem av et plot. Når en historiker skal formidle sine kilder må han gjøre det i språks form, og i språket ligger det alltid mening, mener White. Historikeren er farget av sin egen tid og egne meninger, og den objektive fremstilling av historien er en illusjon. På den måten blir historiske verker, i likhet med skjønnlitterære, til dramaer, satirer, parodier og tragedier. Men dette er barnelærdom for alle som har vært innom humaniora. Det er ikke slik at gjenfortellingens dramaturgi er ensbetydende med at historien er dikt og forbannet løgn.

De verste grusomhetene Shin forteller oss om, blir møtt med skepsis av Traavik. Ikke bare i språkets og fortellingens form, men også som erfaring. Er de da ikke for ille? Barn som heises opp av kjøttkroker og kastes i flammene, barn som slås i hjel av skolelærere. Underernærte barn.

Mangler sympati for fortellingen

Forråelsen i totalitære stater er godt dokumentert. I et allerede menneskelig reduksjonistisk system vil slike leire presentere det absolutte nullpunktet for menneskelig adferd. Traavik kan lese seg opp på fagområdet: Drap, tortur og folkemord. Det er nettopp slike statsformer som den nordkoreanske som med enkelte unntak historisk sett har stått for den mest eklatante dehumanisering.

Jeg kan anbefale Morten Traavik å lese Primo Levi’s Holocaust – biografi Hvis dette er et menneske, et dypdykk i menneskelig ondskap og fornedrelse: Den som stirrer ned i avgrunnen vil oppleve at avgrunnen stirrer tilbake. Ja, Levi skriver om de berømte nazistenes grenseløse ondskap, men den er skrevet av en humanist og poet med blikk for det universelle. Selv om Holocaust overgikk alle tenkelige proporsjoner var ikke overgriperne fra mars. De var mennesker som oss, dessverre. Her kan man også lese seg opp på Christopher Brownings Ordinary Men hvor det fremkommer at mennesket forandrer seg mindre enn omstendighetene. Gitt de mest uheldige omstendigheter og den mest groteske formen for legitimitet kan de fleste av oss i løpet av relativt kort tid omstille oss til å begå grusomheter av det vi trodde var en annen verden.

Hvorfor Traavik harselerer over at Shin, med den bagasjen han faktisk har, i et emosjonelt øyeblikk utbryter at Kim Jong Il er verre enn Hitler, fremstår i mine øyne som svært merkverdig. Historisk og proporsjonalt blir det selvsagt helt galt, men hvor er det menneskelige aspektet i Traaviks observasjoner? Kan det være at Traavik mangler sympati for Shins fortelling?

Mister overblikk

I tilfellet Nord-Korea har vi et stort utvalg kilder. Traavik tviler på de best kjente, og man kan saktens undre seg over måten han nedvurderer en kilde på og hvorfor. Et eksempel er storselgeren Aquariums of Pyounyang (Chol-wan og Rigoulot), som ifølge Traavik havnet på nattbordet til George Bush (!), som om det skulle si noe som helst om bokens innhold og dens autensitet. Traavik spekulerer i hvorvidt boken bidro til at Nord-Korea inngår i doktrinen om ondskapens akse. I denne konteksten virker et slikt sleivspark fullstendig malplassert og malignt: utelukkende ment som besmittelse. Aquariums beskriver tilværelsen i Yodok, den mest beryktede konsentrasjonsleiren i Nord-Korea.

Traavik går så videre til et annet prosjekt, nemlig den norskproduserte Yodok Stories, som blant annet brukes i et undervisningsprosjekt av Rafto-stiftelsen. Yodok Stories representerer ”en nyskapende, men heldigvis kun sjelden brukt journalistisk metode: Musikalen som granskende og kritisk samfunnsreportasje hevet over ordinære krav til etterrettelighet”, skriver Traavik med dårlig skjult forakt. Filmen omhandler en liten gruppe nordkoreanske flyktninger som riktignok bestemmer seg for å lage en musikkoppsetning om livet i leirene. Men Yodok Stories er en dokumentarfilm – ikke en musikal. Hovedfortellingen er intervjuer og portretter av mennesker som er traumatisert av regimet Traavik er på hils med.

Traavik virker fanget av sitt eget spill: Dekonstruksjon av statspropaganda og institusjonalisert polemikk i den globale arena. Underveis mister Traavik fullstendig overblikk og glemmer at Shin ikke er en spiller, men et genuint offer for et politisk system hvor volden ikke bare er strukturell og skjult – ala Foucault – men også ekte vare. Det finnes et punkt hvor det ikke lenger er forsvarlig å skape pop-art-perfomance og postmoderne morsomheter av menneskelig lidelse. Traaviks harselering med Shin Dong-hyuk fremstår som uanstendig. I Nord-Korea er volden høyst reell, mennesker behandles som krøtter, på rismarkene, arbeidsplassene, de sulter i hjel mens militæret rustes opp, og det er heller ingen rimelig grunn til å tro noe annet enn at Shins historie fra Leir 14 er sann.

En fornærmelse mot myndighetene?

Traavik har ellers gjort et nummer av at begrepet konsentrasjonsleir brukes om de nordkoreanske straffeleirene. Slike referanser har en uunngåelig nazistisk konnotasjon, mener Traavik. Poenget hans må, slik jeg forstår det, være at vi gjør Pyongyang urett ved å trekke slike sammenligninger: Det er nok en propagandistisk manøver som er ment å demonisere. Traavik burde vite bedre, av to grunner.

For det første er ikke konsentrasjonsleiren en nazistisk innovasjon, verken semantisk eller faktuelt. Begrepet ”konsentrasjonsleir” ble kanonisert på slutten av 1880-tallet, av britene som internerte boere og deres slaver under grotesk behandling. Lenin gjorde flittig bruk av konsentrasjonsleire og under Stalin ble et helt statsapparat bygget opp rundt GULag. Konsentrasjonsleiren ble den totalitære kommunismens vannmerke, fra Sovjet til Jugoslavia og fra Kina til Burma. Kommunistiske Nord-Korea er selvsagt intet unntak, hvor 1,5 millioner mennesker har blitt myrdet av staten. Østtyskerne var særlig oppfinnsomme og tok like godt over driften av de nazistiske leirene Sachsenhausen og Buchenwald for å rydde plass til revolusjonens fiender. Det er faktisk umulig å komme utenom konsentrasjonsleiren når vi omtaler totalitære stater i alminnelighet og kommunistiske stater i særdeleshet.

For det andre: Med hvilken rimelig grunn kan Traavik mene at det er så galt å sammenligne tyske konsentrasjonsleire på 1940-tallet med nordkoreanske leire i dag? Skulle det være en fornærmelse? Mot hvem? Myndighetene? Neppe sivilsamfunnet. Eller passer det ikke inn i Traaviks kunstneriske dikotomiske sjablonger?

Voyerisme og politisk pilgrimsferd

For det er et forhold ved Traaviks nordkoreanske prosjekter som virkelig forundrer meg: Fraværet av empati. Når Traavik snakker om propaganda og fiendebilder, hvem er det han snakker på vegne av? Tror Traavik et øyeblikk at den nordkoreanske befolkningen virkelig ønsker å leve i et slikt samfunn – hvis de hadde et minimum av normale forutsetninger for å kunne tolke, vurdere for ikke å si velge fritt og med tilgang på troverdig informasjon? Og her kan vi stoppe en halv, for er vi ikke ved kjernen av Traaviks prosjekt? Kan vi overhodet finne en siste instans, noe som ligner sannhet? Er ikke alt løgn og propaganda? Med et slikt utgangspunkt forviller man seg enkelt inn i et villnis av relativisme. Hvorfor tro på noe som helst, inkludert beretninger om ufattelig vold i nordkoreanske fangeleire, når verden er løgnaktig. Når Traavik hevder at vi i Vesten er like store ofre for manipulasjon og propaganda som nordkoreanerne selv, da må jeg spørre meg selv: Hva er egentlig forskjellen på det Traavik mener er vestlig propaganda og den virkeligheten nordkoreanerne må leve i? Den ”vestlige propagandaen” hevder at Nord-Korea er totalitært, og at innbyggerne befinner seg i et stort fengsel. Er dette forhold som Traavik kan motbevise på en vektig måte? Skulle det være at også nordkoreanere smiler? Alt er propaganda i Traaviks øyne, altså ingen essensiell forskjell på Nord-Korea og Norge, Arirang og 17. mai. Alt er et spørsmål om temperatur, noe som er ganske absurd.

Den nordkoreanske nasjonalismen er uhyre aggressiv og er selve dreiepunktet i den totalitære statsforfatningen. Når nordkoreanere sendes i fangeleire er det først og fremst for å ha utvist mangel på patriotisme – helt uavhengig av «forbrytelsens» art. Derfor er heller ikke betegnelsen ”nasjonalsosialisme” helt forkjær om den uhellige alliansen av pervertert sosialisme og fanatisk nasjonalisme som utgjør dagens Nord-Korea.

Det er ikke dermed sagt at ethvert kunstprosjekt som setter spørsmålstegn ved ulike former for nasjonalisme og stereotypier, også i relasjon til Nord-Korea, må bære galt av sted. Slett ikke. Humor er også et potent virkemiddel mot humørløse regimer. I tilfellet Traavik derimot, mangler prosjektet intellektuell bærekraft, særlig når det gjelder evnen til å tolke komparative og proporsjonelle størrelser (dekonstruksjon av nasjonalisme og propaganda f.eks). Det fremstår som om han har tatt seg vann over hodet og ikke makter å balansere prosjektet, verken etisk eller kunstnerisk. Å relativisere regimets forbryterske karakter – eller enda verre – å delegitimere de overlevendes beretninger er således kardinalfeil. Begår Traavik disse fordi han genuint tror på det selv eller er det en del av det kunstneriske konseptet, les: å sette ting på spissen? Det vet bare Traavik selv.

Det er lite ved Traaviks betraktninger rundt nasjonalisme og stereotypier som er overbevisende. Han driver ikke med antropologi eller sosiale studier. Han leker med regimets symboler og samarbeider med myndighetene på høyt nivå. Her kunne han tatt adskillige grep for at prosjektet ikke, som nå, fremstår som voyeurisme og politisk pilegrimsferd. Traavik tilfører oss ikke noe særlig mer enn den besnærende nordkoreanske ikonografien og kitsjkommunismen som allerede er grundig kringkastet av nordkoreanerne selv. Hele eller halve dekonstruktivister burde i det hele tatt være forsiktige med å begi seg inn i problemfelt som innbefatter kontemporær menneskelig lidelse. Likheter kan være forholdsvis uinteressante så lenge forskjellene er så uendelig mange flere og større. Og tragiske.

Ingen ekspert på Nord-Korea

Traavik har selv vært seks ganger i Nord-Korea. Traavik sitter således på et handlingskort som de fleste av oss ikke har. Og hva gir han oss? På NRKs ”Nasjonalgalleriet” kunne han ikke avkrefte eller bekrefte eksistensen av fangeleire i Nord-Korea. Han mente vi hadde mye å lære av den nordkoreanske nasjonalismen. Traavik har erfart at den nordkoreanske propagandaen har sin ekvivalent i den vestlige. Og nå sist gir han en samlet kontingent av førstehåndskilder fra det nordkoreanske undertrykkelsesmaskineriet det glatte lag.

Det sørgelige faktum er at Traavik antagelig ikke vet så mye mer om Nord-Korea nå enn det han gjorde før han reiste dit første gang. Walter Mondale, som i sin tid var ambassadør i Japan, har sagt at den som påstår seg å være ekspert på Nord-Korea enten er en tosk eller en løgner. Dette selvsagt fordi landet er så kontrollert at besøkende ikke får se noe som helst annet enn det myndighetene vil at du skal se, minst av alt fangeleire og deprivasjon. Det samme gjelder garantert for Morten Traavik. Det er som kjent ikke optimalt for den som vil lære noe om en nasjons beskaffenhet og indre liv å bli vartet opp som en VIP blant regimets utkommanderte klakører. Man kan bli blendet av mindre.

Sult i paradis

Traavik skriver også at Nord-Korea råtner på rot fordi Vesten ikke åpner lommeboka. Grunnen er den ensidige propagandaen selvsagt: ”Hvor spedalsk karisma kan et land egentlig ha, når selv ikke en Erik Solheim vil kaste penger etter det med ildtang” (?). Dette er selvsagt ikke sant. Vesten og FN har mange ganger kommet Nord-Korea til unnsetning med ulike matprogrammer. Men det har ikke vært noen entydig enkel oppgave når Pyongyang i lange perioder nektet å ta imot denne hjelpen. Bare det å komme med innrømmelse av at ting var ugreit i Den reelt eksisterende sosialismen satt langt inne selvsagt, det er et fenomen vi kjenner fra andre kommuniststater. Hvordan kan sult oppstå i Paradis? Bedre blir det ikke av at den nordkoreanske statsideologien er fundert i en fundamentalistisk selvforsyningspolitikk – Juche – Kim Il Sungs hjemmesnekrede hybrid av kommunisme, konfutsianisme og total isolering. Legg til at nordkoreanernes økonomiske prioriteringer ligger nedfelt i Songun-politikken: Militæret først, uansett og alltid. Det finnes intet land i verden som har et så svimlende forsvarsbudsjett i forhold til BNP. Selv under de verste sultkatastrofene på 1990-tallet – som krevde et sekssifret antall menneskeliv – gikk over 60 prosent av statsfinansene til militæret og det militære oligarkiet som styrer Nord-Korea.

Til tross for alt dette har både USA, FN og EU bidratt med enorme matvareprogrammer som i stor grad har blitt overlatt til det korrupte svarte markedet i landet, med partikadre som eksekutører. At man ellers ikke har ”kastet penger” inn i landet sier seg selv. De nordkoreanske myndighetene er ikke akkurat overbegeistret for kontroll, de ville aldri tillate en fornuftig og nødvendig bruk av internasjonale observatører som ville kunnet forsikre om at pengene gikk til de rette trengende. Man pumper altså ikke utkritisk inn penger i et statlig militærindustrielt tyranni som truer omgivelsene med total utslettelse.

”Oss” og ”oss”

Til slutt: Morten Traaviks engasjement i Nord-Korea synes å være konstruert rundt en falsk dikotomi: Dem og oss. I et innlegg på Ytring.no skrev han til alt overmål at ”Det er på vår side at hatet mot en antatt fiende er dypest, og angsten for forandring er størst.” Problemet med denne uttalelsen er ikke bare at den beviselig er feil: Den nordkoreanske statspropagandaen er antagelig det mest hatefulle som er å oppdrive i dag. Det som virkelig forbauser med Traavik er at han ikke ser det åpenbare: At folk som er interessert i Nord-Korea, føler empati med menneskene som må leve under slike forhold. Det er regimet vi forakter, nettopp fordi det fører til så mye elendighet for de som bor der. For de fleste av oss er dette åpenbart.

Et klokt hode påpekte i kommentarfeltet til Traaviks anmeldelse: Det er ikke et ”dem” og ”oss”-forhold som får oss til å mislike diktaturer. Det er en ”oss” og ”oss” identifisering med de mennesker som lever under slaveri. Men det kan hende at en slik erkjennelse ville torpedere deler av Traaviks prosjekt. Sikkert er det at Traavik med sin anmeldelse av Leir 14 har gitt Norsk Kulturråd en solid utfordring neste gang de mottar søknad om støtte. Det siste jeg har hørt er at Traavik vil sende norske barnehagebarn til Pyongyang ….

Fra Minervanett.no torsdag 25. oktober 2012

Publisert: 20. august 2024