Tidligere i januar var jeg på ferie i Thailand. Dette var min første reise til Asia, noe som selvfølgelig medfører noen timer med «Wikipedia-studier» om destinasjonen både i forkant og underveis.
Deler av oppholdet ble tilbragt på øyen Koh Lanta i Krabi-distriktet, som regnes som et litt roligere turistområde, og kanskje også som mer av det «autentiske» Thailand.
Men det mest interessante med Koh Lanta var det etniske og religiøse mangfoldet i øy-distriktet med knappe 30 000 innbyggere. For det første er de fleste lokale på øyen av muslimsk herkomst. Bortsett fra bønneropene og kvinner med hijab som kjørte alt for fort på tuk-tuk-er og motorsykler, ga ikke dette noen merkbar påvirkning på oppholdet. Ølen ble servert like kald og billig her, som ellers i turist-Thailand. Sammenlignet med de muslim-dominerte distriktene enda lengre sør i landet, hvor konflikt mellom thai-muslimer og den thailandske staten har krevd mer enn 7 000 menneskeliv, har de etniske og religiøse spenningene i denne delen av Sør-Thailand aldri vært særlig høye.
En annen interessant, for ikke å si «eksotisk» (hvis dette fortsatt er lov å si i 2020), etnisk gruppe på øyen er såkalte «sjøsigøynere», eller sjønomader. Gruppen, som har sitt helt eget språk, fra en annen språkfamilie enn thai, og som fremdeles lever i et slags jeger-sanker-samfunn, er trolig en av gruppene som bosatte seg tidligst i landområdene i det som i dag er Thailand. Til tross for aktive forsøk på assimilering fra thailandske myndigheter, har de fleste sjøsigøynere opprettholdt en jeger-sankertilværelse og -livsstil, selv om moderne tider, men også press fra turisme, legger press på gruppen.
Den siste etniske gruppen på Koh Lanta er thai-kinesere. Denne gruppen var særlig konsentrert rundt det eneste større tettstedet og handelsbyen, Saladan. Dette var ikke særlig overraskende.
Kineserne har en lang historie i Thailand og andre land i Sørøst-Asia. I middelalderen ble det etablert kinesiske handelsruter og -nettverk i Sørøst-Asia, og kinesiske handelsfolk og migranter slo seg etter hvert ned.
I dag bor det omtrent 14 millioner thai-kinesere i Thailand, som utgjør omtrent 14 prosent av befolkningen. Men dersom man inkluderer thailendere som har noe kinesisk herkomst, er man oppe i en befolkningsandel på 40 prosent.
Fortsatt bor de fleste thai-kinesere i byer og urbane strøk, og de fleste tilhører middelklassen og overklassen. Thai-kinesere dominerer innen økonomi, akademia og politikk. Det samme bildet får man i de andre landene i Sørøst-Asia.
Dette har bidratt til etniske spenninger. Etniske kinesere er særlig utsatt i Indonesia. Et ferskt eksempel er Basuki Tjahaja Purnama, en kristen, etnisk kineser som ble valgt som guvernør av Jakarta, og som til slutt endte opp i fengsel etter en blasfemidom i det islamdominerte landet.
Malyasia har siden landet ble selvstendig fra Storbritannia hatt en aktiv statlig politikk for positiv diskriminering av etniske og muslimske malayer, som utgjør den største etniske folkegruppen og majoriteten i landet. Årsaken til tiltakene var stor velstandsulikhet mellom etniske kinesere og indere (som i all hovedsak bodde i byene og drev med handel) og malayene, noe som førte til store raseopptøyer i 1969. Siden den gang har også politiske partier og etnisitet (stort sett) gått hånd i hånd. Det politiske partiet National Front, som er dominert av malayer og benyttet «gerrymandering» etter etniske skillelinjer for å beholde makten i 2014, har regjert siden selvstendigheten og frem til 2018, da den store korrupsjonsskandalen rundt det statseide selskapet 1MDB ble offentlig kjent.
I Singapore, det eneste landet hvor etniske kinesere er i majoritet, har man også satt inn en rekke politiske tiltak innen bolig, utdanning med mer for å hindre etniske spenninger.
Det er ikke kun i Sørøst-Asia hvor etniske kinesere gjør det bra. Den kinesiske diasporaen er trolig den største og mest spredte diasporaen av alle diasporaer. Et annet slående trekk er at gruppen fort oppnår et høyt eller et høyere velstandsnivå enn lokalbefolkningen.
Den siste tiden har kinesiske selskaper og entreprenørers inntog i Afrika særlig blitt bemerket, hvor også beskyldninger om en «nykolonialisme» har blitt fremført. Antall etniske kinesere i Afrika har økt fra under 160.000 i 1996 til over 1,1 million i 2012.
Etniske kinesere gjør det også meget bra i vestlige land. I USA er de blant de etniske gruppene som har høyest husholdningsinntekt. Gruppen har høyest medianinntekt i Storbritannia, foran hvite briter og øvrige hvite. Samme tendens finner man også i Canada.
I Norge har også antallet etniske kinesere økt mye de siste årene. Fra rundt 3 600 i 2001 til 11 300 i 2019. Det er nå flere kinesere enn amerikanere i Norge.
Undertegnende har ikke funnet noen spesifikk statistikk over hvordan etniske kinesere gjør det i Norge sammenlignet med andre etniske grupper og nordmenn generelt. Men mye tyder på at det går bra. De aller fleste kinesere som innvandrer til Norge er arbeidsinnvandrere eller studenter, noe som også innebærer at mange kinesere kun er i Norge midlertidig. Det er kun noen håndfull kinesere som fikk innvilget oppholdstillatelse gjennom asylinstituttet i 2019, og litt over 200 kinesiske statsborgere fikk norsk statsborgerskap samme år.
Men selv om den kinesiske diasporaen klarer seg bra i de aller fleste landene de innvandrer til eller oppholder seg i, er jo det også en viss «utsilingsmekanisme» i et land med 1,4 milliarder mennesker. De fattigste kineserne utvandrer nok verken til Afrika, USA eller Norge.
Et annet moment, som blir stadig mer aktuelt når Kina utfordrer det amerikanske globale hegemoniet og man ser et økende konfliktnivå med Vesten, er at den kinesiske staten aktivt kan ønske å bruke den kinesiske diasporaen i denne konflikten.
Mange etniske kinesere som bor i utlandet kan oppleve et lojalitetskrysspress fra den kinesiske staten. Det kinesiske staten mener at alle etniske kinesere bør ha sin lojalitet til Kina.
For eksempel har to forleggere med svensk og britisk statsborgerskap, begge etniske kinesere bosatt i Hongkong, blitt kidnappet av kinesiske myndigheter. En ny lov om at kinesere er pålagt å spionere på vegne av kinesiske myndigheter har skapt store bekymringer blant vestlige myndigheter, spesielt i forbindelse med utbygging av 5G-mobilnettet. Norske PST har advart mot kinesiske spioner i norske selskaper.
Kina benytter også «myk makt» gjennom å blant annet gi støtte til oppbyggingen av såkalte Konfucius-institutter rundt omkring i verden, særlig ved universitetscampuser. Og det vekket også en viss oppsikt og debatt i Norge da en ukjent pro-kinesisk gruppe «kuppet» tilgangen til å demonstrere på Eidsvolls plass, da Kinas tredje mektigste mann besøkte Norge og Stortinget i fjor.
Samtidig som vi ikke må være naive, må vi heller ikke ta helt av. Sinofobi er et voksende fenomen i mange land. Da er det viktig å understreke at de aller fleste etniske kinesere i Norge og i andre land, har sin lojalitet til landet man er født og oppvokst eller bosatt seg i.
Men vi må likevel være mer forberedt på et voksende kinesisk nærvær både globalt og nasjonalt.
Innlegget var publisert i Minerva 29. januar 2020.
Relatert
Folkeretten forsvares best av demokratier
Kritikken mot norsk utenrikspolitikk vokser – fordi den er feilslått
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.