Ideologiske blindspor

LO låner ut sitt navn og sine lokaler til aktiv propaganda for Maduros gale regime. Det bør de slutte med. Bård Larsen i Minerva.

Bård Larsen

Publisert: 18. januar 2019

LO i Oslo og Trondheim har lenge vært apologeter for diktaturet på Cuba, og etter hvert Venezuela. Senest i fjor på denne tiden arrangerte i LO i Oslo nok et solidaritetsmøte der håndlangere for Venezuelas regime presenterte statspropagandaen sin. LO i Oslo og Trondheim har nære forbindelser til de offisielle fagforeningene i begge land. Dette er foreninger som er rene nikkedokker for regjeringspartiene.

Under Trondheimskonferansen i 2018 ble følgende erklæringvedtatt og sendt til det norske utenriksdepartementet:

LO i Trondheim har utviklet et positivt samarbeid med venezuelansk fagbevegelse Central Bolivariana Socialista de Trabajadores (CBST). I dette samarbeidet drøftes og utveksles erfaringer om fagbevegelsens rolle og oppgaver knyttet til arbeidet med å ivareta og forbedre arbeidernes rettigheter og lønns- og arbeidsvilkår. I våre samtaler inngår også utveksling av erfaringer om den politiske situasjonen i våre to land, herunder det viktige politiske arbeidet som pågår for å styrke og føre videre den Bolivarianske revolusjonen.

Det ser ikke ut til at det formelle samarbeidet mellom LO og regimene i Caracas og Havanna har avtatt. I den grad det skjer en oppvask internt i LO, skjer det i så fall på kammerset. Jeg har skrevet en delom LOs forbindelser til diktaturstater, uten å få et eneste svar fra LO sentralt. Med unntak av Fredrik Mellem og Jan Jørgen Skartveit har heller ikke sosialdemokrater vist noen interesse. Mellem har forøvrig fått mye kjeft for å pirke borti disse tingene.

Det betimelige spørsmålet er hvorfor venstresiden sjelden eller aldri tar et oppgjør med autoritære krefter i egne rekker. Krefter som til alt overmål fremmer «stalinisme» i LOs navn.

Venezuelas sammenbrudd skyldes mer enn vanstyre og nepotisme. Kollapsen og diktaturet føyer seg inn i rekken av samtlige sosialistiske stater gjennom historien. Like forutsigbart er det at alle disse landene har høstet stor applaus fra deler av ytre venstre. Tilhengere av den reelt eksisterende sosialismen har hoppet fra diktatur til diktatur, fra katastrofe til katastrofe, på pavlovsk vis.

Pavlov, det var han med hundene, som i sine eksperimenter ringte med en bjelle når det var mat, noe som fikk hundene til å gå i helspenn, altså det psykologien omtaler som stimuli og respons. De venstreradikale har det litt på samme måte. Når revolusjonære eller sosialister vifter med de røde flaggene, kommer de løpende. Men de er sjelden eller aldri opptatt av hvordan virkeligheten arter seg bak den røde fasaden. Som kjent står det aldri bra til.

Sånn sett er ytre venstre et bevis på sin egen ideologiske blindgate, for ifølge dem er sosialismen aldri skyldneren når det går galt.

Det er som regel de som er sterkest i trua, de radikale, som tror på det entydige, som har størst tilbøyelighet for enøyd maktbruk. Gjerne overmåtelig gode intensjoner, slik de selv ser det. Det er naturlig nok også blant de radikale vi finner den største mistroen til det bestående. I Vesten altså de liberale demokratiene.

Blant venstreradikale finnes også en ideologi der politikk ikke er et spørsmål om vekting av idealer og verdier, men mer et naturgitt mål i historien. Der oppfattes det som både ulogisk og forstyrrende at det finnes ulike veier til et godt liv. Sosialisme og kommunisme blir ofte fremstilt som folkets egentlige vilje og som historiens endemål.

Mye av dette er pur teori, selvsagt. Marxister vil som regel ha seg frabedt at de tror på en naturgitt historisk utvikling mot historiens slutt. Men det er ikke til å komme fra at de fleste venstreradikale snakker som om det ikke finnes grenser for politikk. At målet er en stat der staten er en sosialistisk institusjon, for folket, mot kapitalen.

Det sier seg selv at med et slikt ideologisk fundament, er det heller ikke så merkelig at venstreradikale grupper har hatt tradisjon for å omfavne regimer som bruker denne typen retorikk, altså ordene «sosialisme», «folk» og «kapital.»

Når det har gått som det har gått, altså ugjendrivelig galt, for eksempel i Venezuela, har de venstreradikale stort sett operert etter den samme malen: «Hopp, hopp!».

Men sjelden eller aldri har de stoppet opp og tenkt over om det kan være noe i det ideologiske overmotet som fører til så mye elendighet og maktmisbruk.

Maktfordeling

For hva er egentlig liberalt demokrati? Jo, på enkelt språk kan vi beskrive det som en pessimistisk styreform. Pessimistisk i den forstand at det tar høyde for at makt korrumperer, at mennesker som søker makt ikke alltid har de beste intensjoner. Men også at de beste intensjoner kan føre til maktmisbruk, rett og slett fordi man kommer i posisjoner der det å tviholde på makt blir viktigere enn de politiske sakene.

Denne pessimismen så vi blant annet hos de amerikanske grunnlovsfedrene, der maktfordelingsprinsippet var selve kongstanken. Som de opplyste herrer de var, forsto de at selv en gal mann kunne bli president (Gud forby … ).

Derfor var det viktig at presidentembetet ikke var allmektig. Det var viktig at noen, for eksempel domstolene, ble satt til å passe på makta. Det var viktig at den lovgivende forsamlingen ikke også skulle være den dømmende makta. Og det var viktig at grunnloven sikret den enkelte borger helt grunnleggende rettigheter som makta ikke kunne ta fra dem: Ytringsfrihet, forsamlingsrett og eiendomsrett.

Men for de revolusjonære fremsto liberalt demokrati som et borgerlig, kapitalistisk prosjekt, som fungerte som legitimering av kapitalmakt og undertrykkelse av arbeiderklassen. Det har de jo i perioder også hatt rett i.

Det liberale demokratiet er sånn sett ikke selvskrevet rettferdig eller godt. Det er en samfunnsform som regulerer maktbruk og sikrer den enkelte borger grunnleggende rettigheter. Hva det politiske utfallet er, avhenger av hvilke politikere som blir valgt. Politikken i et liberalt demokrati kan altså være fæl, men man har da i det minste institusjoner som regulerer maktbruk.

Pussig nok har politikere eller partier som snakker på vegne av folkeviljen sjelden eller aldri fått mer enn femti prosents oppslutning ved valg. Hos marxister har vi ofte fått høre at forklaringen på det er at det hardt arbeidende folk lider av «falsk bevissthet», at de ikke kjenner sine egne interesser.

Sagt litt slemt er nok kanskje dette hovedårsaken til at de revolusjonære har liten sans for liberalt, representativt demokrati. På marxistspråket snakkes det sågar om proletariatets diktatur, eller overgangsfasen. Altså en periode der en revolusjonær statsmakt er nødt til å forsvare seg mot kontrarevolusjon. Noe som i praksis betyr at den sosialistiske statsmakten trenger tid på å overbevise folket om sitt eget beste, og at maktbruk er legitimt i denne «prosessen». Som hos Lenin etter statskuppet i 1917.

Gerhardsen og Luxemburg

Narrativet som bygges opp på ytre venstre her hjemme om dagen bruker Stalin som krittmerket mellom demokrati og autoritarianisme. Hadde det gått slik Lenin ville, osv … Det er ikke lett å vite hva dagens hel- og halvkommunister driver på med, om det er innsmigrende eller historieløst. Først forsøker de å gjøre hevd på Einar Gerhardsen (besynderlig nok uten protester fra Ap-kretsene). Nå trekkes Rosa Luxemburg frem som et demokratisk ideal.

Men som blogger og kunnskapsformidler Ivar Bakke skrev på sin blogg: «Det er ganske selsomt å se hvordan deler av venstresiden forsøker å gjøre Rosa Luxemburg til et relevant ideal for dagens politikk. For å få til det må man mene at det å være forhatt av høyreradikale og antisemitter er kvalifikasjon god nok.»

Bakke har lest og delvis oversatt Luxemburg. For eksempel dette sitatet fra Die Nationalversamlung, 1918: «Proletariatets diktatur, det er ikke bomber, kupp, opptøyer, anarki – som den kapitalistiske profitt så målbevisst forfalsker det til – men det er bruken av alle politiske maktmiddel for å virkeliggjøre sosialismen, for ekspropriasjon av kapitalistklassen i tråd med viljen til det revolusjonære flertall av proletariatet, altså i det sosialistiske demokratis ånd.»

Så vil vi selvsagt få høre at Luxemburg mente dette demokratisk. Og hun sa jo så mye annet. Men det gjorde Lenin også, like opp til dagen før han oppløste nasjonalforsamlingen. Med få unntak har de revolusjonære prediket demokrati og gjort noe annet. De har alle blitt fanget av sin egen rettskaffenhet og sitt overmot, noe som i deres øyne ga fullmakt til å hamre ned deres motstandere og regulere staten etter eget forgodtbefinnende.

Det vi ofte får høre fra ytre venstre er at liberalt demokrati skal erstattes av noe langt mer demokratisk. For eksempel rådsforsamlinger, arbeiderråd eller andre innretninger. Her skal folk flest komme til orde og ta beslutningene der de befinner seg.

Men hvordan ville rådene se ut? Hvordan blir det med han som mener at Jesus er frelseren, veien og målet. Eller hun som slår i bordet for frihandel og kontrarevolusjon?

Alle som vet litt om gruppedynamikk og menneskelig interaksjon, om masse og makt, rettferdighetens overmot, vet at en slik forsamling raskt vil bli dominert, for ikke å si, kontrollert, av kompromissløse. Av idealistiske bøller. Av steinharde populister som peker ut folkefiendene på vegne av folket. Det var jo akkurat det som skjedde under Lenin.

Fremdeles er det de som hevder at «rådene» under Lenin fungerte demokratisk, en stund. Men selv der innrømmes det blant noen at det gikk galt etter hvert. Det var visst noen som ville for mye, både den ene og den andre veien.

De radikale vil ha «alt»

Forklaringen på at det gikk galt ligger selvfølgelig et annet sted enn at det ble tatt feil beslutninger. Forklaringen ligger i mangelen på maktfordeling og demokratiske strukturer som demmer opp for autoritære eventyrere. Av folk som enten er opportunister eller av folk som er blendet av tanken om å skape himmelen på jorden.

Alternativet til sosialismens maktkonsentrasjon og forestilling om folkets egentlige vilje kan knapt være noe annet enn liberalt demokrati. Men det er en umulig posisjon å innta for den radikale venstresiden. For det er ingen grunn til å tro at «folk flest», med fri vilje, vil gå i den retningen som de venstreradikale ønsker. Ved å omfavne det liberale demokratiet til fordel for sosialiststaten, vil den mer eller mindre revolusjonære sosialismen i praksis abdisere og bli sosialdemokratisk.

Innenfor rammen av liberalt demokrati vil en radikal venstreside aldri bli noe annet enn rause fordelere, ikke minst fordi eiendomsretten er grunnlovsfestet.

De radikale vil naturligvis ikke vente på tur eller kompromisse. De vil ha alt. Verden blir ikke rettferdig før samfunnet er innrettet fullt og helt slik de ønsker det. Gjennom historien har dette vært et evig populistisk maktgrep: Vi er folket, hvem er dere!?

Når venstre- og høyreradikale setter opp sine tablåer, er det bestående ondt og i fritt fall, mens det storslagne målet, sosialismen eller den autentiske nasjonen, er veien og målet.

På 1970-tallet skulle våre hjemlige kommunister har oss til å tro at Mao var menneskenes beste venn, mens Trygve Bratteli var sosialfascist. For noen år siden sa kommunisten Aslak Sira Myhre de famøse ordene om den norske virkeligheten som et «brutalt, uverdig og barbarisk samfunnssystem». Målet er altså like urealistisk som beskrivelsen av virkeligheten.

Som den danske historikeren Christian Egander Skov skrev det i magasinet Critique forleden:

Det radikale højre er ligesom det radikale venstre intellektuelt overstyret. Men de intellektuelle fantasier er ikke vores samfunds ledestjerne. At forklare den iboende værdi i vores institutionelle orden kan være vanskelig, for det handler om at gøre det usynlige og alt det, der tages for givet, synligt og håndgribeligt.

Det er, som Burke bemærkede, vanskeligt at konkurrere med det begejstrede sværmeri. Og dem, der lever i idéernes verden og afskriver den virkelighed, som nu engang er, som falden, er det ikke muligt at overbevise. De lader sig ikke ægte virkeligheden, for de er med hele deres væsen indstillet på at blive forført af tanken.

Hvor er omsorgen?

Svermeriet på norsk venstreside for Venezuela og Chavez er nettopp et godt eksempel på intellektuell overstyring og tankenes forførelse. I mange år tikket rapportene inn om utilbørlig maktbruk, om oppløsning av demokratiske institusjoner, om statspropaganda, folkemilitser og autoritær populistisk retorikk.

Ingenting beit på de troende. Det måtte regelrett sult og diktatur til før apostlene falt av hestene. Men de falt ikke fra med ettertenksomhet. Her kom ingen ideologisk loftsrydding. Det ble rett og slett helt, helt stille. Spørsmålet er dessverre relevant: Hva vil de si når den neste revolusjonære demagogen dukker opp?

Nå skal det sies at det er ganske menneskelig å gå videre etter at man har tatt feil. Likevel hviler det noe hardkokt under tausheten.

For var ikke solidaritet og omsorg for de fattige i Venezuela driveren for norsk venstreside når de støttet chavistene? Hvorfor har den omsorgen forsvunnet, nå som nøden, sulten, undertrykkelsen og fordrivelsen er blitt til en humanitær katastrofe av ubegripelige dimensjoner? Hva er det som gjør at LO kan låne ut sitt navn og sine lokaler til medlemmer som aktivt propaganderer for et rabiat regime?

Jeg har ingen klar formening om hvorfor LO-systemet, Ap eller andre demokratiske sosialister ikke protesterer. Men to forhold fremstår likevel sannsynlige:

For det første liker ikke Ap å kritisere andre på venstresiden. For det andre finnes det nok fremdeles en forestilling om et beslektet, historisk verdifellesskap, på tvers av sosialdemokratiet og ytre venstre, som det er litt vanskelig å forstå fra utsiden. Det har kanskje noe med røde faner å gjøre.

* Denne artikkelen er redigert. I den opprinnelige teksten hadde forfatteren ved en inkurie forvekslet datoer for et møte i regi av LO i Oslo om Venezuela. Møtet, som ble avholdt i fjor, ble presentert som nært forestående. Årstall blir som regel ikke oppgitt på møteplakater. Det burde forfatteren vært klar over. Som Abraham Lincoln sa: ”Ikke stol på alt du leser på internett.”

** Nytt kapittel: Artikkelforfatteren tok ikke feil likevel. Det skal avholdes møte hos LO i 2019 også. Problemet var at LO denne gangen har valgt ikke å legge møtene ut til offentlig skue. Det er altså ikke mulig å oppdrive informasjon på nett. Det kan vanskelig tolkes som noen annet enn at disse møtene skjer helt, eller delvis, i skjul. Som Kjell Aukrust skrev: Jeg har tatt feil en gang, og det var en gang jeg trodde jeg hadde tatt feil, men så hadde jeg ikke tatt feil likevel.

Innlegget var publisert i Minerva torsdag 17. januar 2019.

Publisert: 10. februar 2023