Hvordan vi minnes Fidel Castro
Det spiller liten rolle for en fengslet blogger om revolusjonen en gang hadde «gode intensjoner». I 1959. Bård Larsen i nettavisen Minerva.
Publisert: 8. desember 2016
Det spiller liten rolle for en fengslet blogger om revolusjonen en gang hadde «gode intensjoner». I 1959.
Fidel Castros død har ikke akkurat gått upåaktet hen. Det er ikke så merkelig. Foruten å representere den siste rest av Sovjetunionens nomenklatur, har Castro, og nå hans bror Raúl, regjert det kanskje mest symbolmettede regime i etterkrigstiden. Ikke overraskende skrives epitafer som er sterkt preget av politiske preferanser. Der noen beskriver en folkehelt og en frigjører av den tredje verden, beskriver andre en autoritær leder hvis fjøslykt har tiltrukket seg alt mulig av revolusjonsromantisk svermeri.
I Dag og Tid (2.12.16) mener Vegard Bye at undertegnedes kronikk i Aftenposten er historieløs fordi jeg etterlyste den samme kritiske distanse til det cubanske diktaturet som diktaturet under Pinochet. I kronikken hevdet jeg at Castro ikke kan omtales som en «frigjører». Selv om Castro avsatte en diktator, innsatte han seg selv som diktator i Batistas sted. Et diktatur er ikke og kan ikke være fritt.
Selv om Bye mener at Castro var en diktator, går han langt i å antyde at han var en motvillig diktator, en diktator av nødvendighet. Både fordi USA var aggressive og fordi Sovjetunionen kom Cuba til unnsetning. Derfra og ut kontekstualiserer Bye en hel masse og – etter min mening – ofte uten å skille mellom det deskriptive og normative, der Castro må forstås ut fra en historisk formildende kontekst, mens Pinochet ikke skal forstås ut fra en historisk kontekst (og i alle fall ikke formildende). En historisk kontekst om Pinochet (kald krig, frykten for utbredelse av kommunisme osv.) er jo i så måte også formildende (om man vil bringe inn slike faktorer).
I følge Bye er det helt urimelig å sammenligne styresettene til Pinochet og Castro, fordi Castro styrtet en tyrann, mens Pinochet styrtet en demokratisk valgt president. Det er en merkelig påstand, av to grunner: For det første var ikke den cubanske revolusjonen Castros eiendom. I realiteten kuppet Castro og hans radikale følgere revolusjonen og penset den inn i en autoritær ideologi (ikke helt ulikt det som skjedde i Russland i 1917). Castro fikk fjernet den første presidenten i den revolusjonære regjeringen, den liberale Manuel Urrutia Lleó, ikke minst på bakgrunn av at Lleó forutsatte at det skulle avholdes frie valg så fort som overhodet mulig. Det ville Castro ikke ha noe av, Urrutia Lleó ble tvunget i eksil og siden har det ikke vært frie valg på Cuba.
For det andre er det vanskelig å se hvor relevant overgangshistorien er når man skal betrakte diktaturers autoritære anatomi. Det fremstår uforståelig at et snart 60 år langt diktatur blir omtalt i formildende former fordi intensjonen i en eller annen forstand var god. I 1959. Sett fra en menneskerettslig posisjon er et diktatur et diktatur, ganske uavhengig av gamle historiske årsakssammenhenger. For å si det enkelt: For en tjue år gammel blogger eller menneskerettighetsaktivist som sitter bak lås og slå i Havana, spiller det liten rolle at despoten som holder deg innesperret, var med på å fjerne en annen despot for nesten 60 år siden.
Deretter hopper Bye på stråmannen Donald Trump. Det er nemlig slik at denne «Høgre-historikaren» ikke forstår at Trump er en bølle. Bye mener det er viktig å understreke at mens Obama «helste Fidel sin død på ein respektfull måte», gav Trump Castro det glatte lag med en språkbruk vi har blitt så altfor godt kjent med. Men her hopper Bye over det faktum at strategen Obama neppe vil ødelegge for den fornuftige normaliseringsprosessenmellom Washington og Havana. At Trump er en (farlig) klovn er det ingen tvil om. Ei heller at han etter alle solemerker vil skru klokka tilbake til den sedvanlige antagonistiske USA-politikken, som mer enn noe annet har vært et kjærkomment legitimeringsgrunnlag for et repressivt cubansk regime. Det er ikke den samvittighetsfange på Cuba som ikke offisielt erklæres som CIA-agent. For øvrig et legitimeringsgrunnlag Bye selv benytter. Der andre kritiserer et autoritært styresett, vektlegger Bye i langt større grad USAs utenrikspolitikk. USA er nevnt hele 12 ganger i Byes tekst.
Det er vel og bra at Bye er urolig for hva Trump kan finne på, også når det gjelder forholdet til Cuba. Alle fornuftige folk er urolige over Trump. Men hva har dette egentlig med historiens dom over Castro å gjøre? Blir det lettere for politiske fanger å sone sine vilkårlige dommer, fordi noen av Castros fiender er tåper?
Byes argumentasjon er velkjent: Det er alltid noe som er verre og kritikerne har en skjult agenda. For noen tiår siden ble folk på høyresiden fortalt at borgerlig kritikk av Sovjetunionen var ugyldig. Senest i 2014 skrev Arnt Stefansen på Ytring at Kristian Tonning Riise gråt «krokodilletårer for sine rike venner i Venezuela», fordi han hadde skrevet en svært kritisk bok om Hugo Chavez. Boken fikk solid kritikk fra venstre, Tonning Riise hadde rett i det meste, og nå er det taust fra tilhengerne av «sosialismen i det 21. århundre».
Castros død var ingen overraskelse. Det er gjerne ikke sensasjonelt at nittiåringer sier takk for seg. Likevel er det litt overraskende at såpass mange revolusjonsromantiske forestillinger om Cuba kommer til overflaten. En skulle tro at den radikale venstresiden hadde beveget seg fremover, og at eufemismer og bortforklaringer av nepotistiske kommunistiske diktaturer ikke lenger inngikk i det ideologiske pensumet.
Videre sår Bye tvil om vitnesbyrd og tallmateriale som foreligger rundt det cubanske regimets voldelige eksesser. Det er ikke noe nytt. Gjennom hele den kalde krigen ble det samme fortalt fra deler av venstresiden: At borgerpressa blåste opp eller beint fram løy om tilstanden i de sosialistiske landene. Dissenteer og deres vitnesbyrd ble jevnt over mistenkeliggjort i aviser som Ny Tid og Klassekampen. Så sent som i 1989 ble menneskerettighetsforkjemperen Andrej Sakharov omtalt som en «erkekonservativ og politisk tulling» av redaktør Bernt Eggen i Ny Tid.
Det var for så vidt en enkel oppgave for sosialiststatenes venner å latterliggjøre dissentere, all den tid offisiell dokumentasjon og data av naturlige grunner ikke var tilgjengelige. Slik er det gjerne i diktaturer. Vi fikk heller ikke vite det nøyaktige omfanget av den chilenske juntaens voldsbruk før diktaturet falt, men for de fleste av oss kom det heller ikke som noe sjokk at så mange som 3000 mennesker ble myrdet.
Når de sosialistiske regimene falt og arkiv ble tilgjengelige, viste det seg raskt at menneskerettighetssituasjonen var så ille – og ofte verre – enn det var grunn til å anta på bakgrunn av tidsvitner. Påtagelig nok ble det relativt taust fra realsosialismens venner etter 1989. Men Cuba, som den siste flik av den gamle sosialistiske ordenen, holder altså fremdeles stand som et ikonisk regime hvis forbrytelser ikke kan bevises.
Diktatur og menneskelige omkostninger
Det blir spennende tider for historikerne når kommunistene kollapser i Havana, om de da ikke brenner arkivene innen den tid. De mange vitnesbyrdene fra Cuba har helt siden revolusjonen tydet på et ganske brutalt regime. Det koster å holde en ettpartistat gående i nesten 60 år. Bye har rett i at det sirkulerer tall over henrettelser som neppe kan være riktige. Det er ikke noe nytt at enkelte eksilmiljøer har egne agendaer, ofte påvirket av intens misnøye mot regimene de har flyktet av. Samtidig utviser Bye en litt vel arrogant mistro til tallmateriale og vitner («Castro-hatare») som peker utover et par hundre tapte sjeler i revolusjonsårene.
De mest grundige undersøkelser av Castro-regimets forbrytelser står amerikanske Cuba Archive Truth and Memory Project for. De opererer med ganske lave estimater sammenlignet med det Bye refererer til. I overkant av 5000 har blitt henrettet, flertallet skutt ved eksekusjonspelotong. De fleste av disse mellom 1959 og 1972. Ca. 200 000 har vært gjennom det politiske fangeleirsystemet (mot «sosiale avvik», som det het). Flere tusen homofile ble internert under fornedrende forhold: Tortur, slavearbeid og sult. Mange begikk selvmord. Homofili ble ansett som borgerlig avvik og dermed klasseforræderi. En av pådriverne for denne politikken var Che Guevara, som selv ledet fangeleiren La Cabaña. Kanskje så mange som 75 000 døde som følge av flukt fra Cuba, de fleste på havet, men dette er naturlig nok usikre tall. I tillegg kommer selvfølgelig de tusener som gjennom hele Castro-epoken har blitt vilkårlig fengslet av politiske årsaker.
Castro var manisk opptatt av sosial rettferdighet og solidaritet, mener Bye, «men dei midla han valde i kampen for målet om nasjonal og global rettferd var ikkje alltid prega av humanisme», fortsetter han, for så å legge til at verden tross alt ikke er en søndagsskole. Nei, den er nok ikke det. Her kan det for øvrig nevnes at Castros nasjonale og globale rettferdighet gikk så langt at han støttet fint opp om det kanskje verste mililtærdiktaturet i Sør-Amerika, Argentina under Jorge Rafael Videla.
Folket, hvem er det?
Bye tar det også for gitt at «langt dei fleste cubanarar er ein djup og ærleg landesorg.» Det kan hende, men verken Bye eller andre kan vite om det stemmer. Det er ikke akkurat slik at det cubanske folkets egentlige mening er gjenstand for «public discourse», eller meningsmålinger. Ikke avholdes det valg heller, i alle fall ikke i en meningsfull betydning av ordet.
Bye har også en noe original vri på Obamas Cuba-politikk: «Der Obama kom med ei historisk erkjenning av at det faktisk er det cubanske folket, og ikkje USA, som må forma Cuba si framtid, grip Trump attende til den historisk feilslåtte USA-strategien som absolutt alle land i verdssamfunnet fordømmer kvart år i FN.» Her er vi kanskje ved kjernen av diskursen. Den har åpenbart noe med demokratiforståelse å gjøre. For er det virkelig det cubanske folket som tar politiske beslutninger i dagens Cuba? I gammelsosialistisk terminologi eksisterer det riktignok forestillinger om partiet og demokratisk sentralisme. På Cuba opererer kommunistpartiet etter prinsippet om enhet – kritikk – enhet, der lokale nabolag og komiteer nominerer kandidater til valg og diskuterer politikk. I teorien.
I realiteten faller enhver antydning om folkelig legitimitet på Cuba i fisk. Valg på Cuba er rene formaliteter for å bekrefte kommunistpartiets enevelde. Kandidater nomineres på møter i regi av CDR (Komiteen for revolusjonens forsvar), et underbruk av det hemmelige politiet, som på folkemunne omtales som «revolusjonens øyne og ører». Den som åpenlyst motarbeider regimet i nominasjonsprosessene, lever under trusler om lengre fengselsstraffer, og som i det tidligere DDR lener regimet seg på informanter, tysting og overvåking.
Kommunistpartiet rår over et gjennomarbeidet autoritært fryktsystem. Det forventes – og kreves – at borgerne stemmer ved valg, og den som ikke møter frem ved valgurnene, blir møysommelig registrert som en potensielt mistenkelig person og en fiende av revolusjonen og truet med å miste jobben. Det cubanske utenriksdepartementet er proaktive når det presenterer sine kritikere: «Kritikken av det cubanske politiske systemet og valgsystemet utgjør en av de fundamentale pilarene i den fiendtlige kampanjen mot vårt land som ledes av USA.»
Man skal heller ikke undervurdere nabolagets «knurrende» øye, de såkalte nabolagskomiteene, som har god kontroll over hvem som møter opp for å stemme. Nettverket av informanter og agenter, samt bruk av avansert overvåkingsutstyr, gjør at partiet alltid har noe på potensielle dissidenter. Partiet er også skruppelløse når det gjelder å sperre for barns fremtidsutsikter, adgang til høyere utdanning og så videre, dersom foreldre kan mistenkes for ikke å slutte opp om revolusjonen.
Den svenske journalisten og forfatteren Erik Jennische har beskrevet dette godt i boka Måste få polisen ur huvudet: ett reportage om Kuba (Silc 2013). Under valget i 2015 vakte det oppsikt da to opposisjonelle kandidater allikevel stilte opp på listene. Etter først å ha fått overraskende stor støtte hos lokalbefolkningen i første valgomgang, sørget valgkomiteens tjenestemenn for at de ble presentert som «en trussel mot revolusjonen». Kommunistpartiets organisasjon er som en pyramide, med partiets sentralkomité, politbyrå og sekretariat på toppen. Ved siden av Raúl Castro selv, er det her all makt ligger. I nasjonalforsamlingen vedtas lite eller ingenting som ikke er forhåndsgodkjent i partiorganisasjonen. Raúl Castro selv gir ingen forhåpninger til den som håper på en demokratisering av Cuba: «Andre politiske partier vil true Cubas uavhengighet og det sosialistiske systemet som ble etablert i 1959: Å gi opp prinsippet om ett parti vil åpne for imperialistiske krefter på cubansk jord.»
Schadenfreude eller realisme?
Det mangler selvfølgelig ikke på konservative skribenter som fryder seg litt over de som sørger over Castro. Når folk gjør oppmerksom på at Hitler bygde autobahn og Mussolini fikk togene til å gå i rute, er det som regel for å være ironisk, mener Jonah Goldberg i Miami Herald. Men lytter man til noen av Castros forsvarere, fremstår det som om rettferdighetens vektskåler kan balansere ut grusomheter, så lenge helsetjenester er gratis og alle lærer å lese. Men er dette en form for sosialisme vestlige sosialister virkelig vil leve under? spør Goldberg: «Ingen flere valg, ikke mer ytringsfrihet, ikke mer borgerrettigheter av noe slag, men medisin og leseferdighet for alle. Amerikanske politiske dissidenter, homofile, journalister og presteskap, kan akkurat som på Cuba vansmekte i fengsel eller indre eksil, men de vil i det minste være i stand til å lese tiltalen mot seg.»
Helse i bytte mot diktatur?
Helsevesenet og utdanningssektoren er gjengangerne i nær sagt alt som blir skrevet om Fidel Castro. Tilstanden til det cubanske helsevesenet får vi neppe en god oversikt over med det første. Det er ikke umulig at det er bedre enn mange andre helsevesen det er naturlig å sammenligne med. Men det er nesten umulig å verifisere, da myndighetene bare tillater svært begrenset innsyn. De som kommer tilbake og er begeistret over helsevesenet, har som regel vært på utvalgte sykehus i Havana, innrettet som potemkinkulisser for utenlandske observatører og sympatisører. Andre hevder at det gode cubanske helsevesenet er en myte.
Journalisten Normando Hernández Gonzales satt innesperret i syv år, fordi han publiserte artikler i utenlandske medier – artikler hvor blant annet Cubas helsevesen ble kritisk gransket. Gonzales var høyt profilert på Amnesty Internationals liste over samvittighetsfanger.
Men det er vel ikke det store «poenget» når vi snakker om Cuba og Castros ettermæle. Vi kan jo godt ta utgangspunkt i at Cuba relativt sett har et utmerket helsevesen. Velferd og diktatur er i så måte ikke noe eksepsjonelt i historisk sammenheng, noe historiker Øystein Sørensen har beskrevet grundig og tankevekkende i boka Solkors og solidaritet. Høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930-1945.
Alle elsker en død mann
Like sikkert som at også statsledere dør, kommer de fagre ord, også når den døde har vært en despot. Det er all grunn til å være skeptisk til hvordan det diplomatiske korps går rundt grøten og prinsippløse realpolitikere som smisker. Men hva i all verden er det (deler) av venstresiden driver med – i 2016?
Det lurte også den venstreorienterte feministen og journalisten Zoe Williams i The Guardian på: «Glem Fidel Castros politikk. Det som betyr noe er at han var en diktator. Vi behøver ikke å pines over hvorvidt Cubas tidligere leder var en helt eller skurk. Styret hans var en fornærmelse mot venstresidens idealer.»
Williams formulerer venstresidens kognitive dissonans enkelt og presist. Utsynet mot verden er i enkelte venstrekretser så innsauset i ideologisk og manikeisk overbygging, at man mister oversikt over helt åpenbare feil og mangler. Per Egil Hegge skal en gang ha sagt (noe infamt) at marxister har svært kompliserte svar på enkle spørsmål, og svært enkle svar på kompliserte spørsmål.
Den største gåten er kanskje at deler av venstresiden har hoppet bukk over at Castro fra begynnelsen forbød streik og retten til frie fagforeninger. Det henger jo ikke på greip. Men det er altså den samme prioriteringen som lå til grunn for at den samme venstresiden i sin tid forsvarte andre sosialistiske diktaturer, hvor det heller ikke fantes frie fagorganisasjoner. Da arbeiderne gjorde opprør i Øst-Tyskland i 1953, ble partileder Walter Ulbricht lei seg og uttalte at «folket hadde misbrukt regjeringens tillit», før han sendte soldatene på dem. På deler av den norske venstresiden visste man ikke sin arme råd, for partiet var da det samme som folket?
I 1968 holdt Castro en fire timer lang tale til støtte for den sovjetiske invasjonen i Tsjekkoslovakia og de massakrene som fulgte. Ifølge Castro var invasjonen nødvendig av politiske årsaker. Han bestridet ikke at invasjonen var folkerettsstridig, men «sosialisme med et menneskelig ansikt» ble vurdert som så imperialistisk og kontrarevolusjonært at tanks og drap var historisk nødvendig. Slikt skulle ikke skje på Cuba. På Cuba har partiet full kontroll over arbeiderne.
Skrur vi klokka frem til i dag, er LO i Oslos mangeårige og nære kontakter med Cubas statsautoriserte kommunistiske fagbevegelse, CTC, interessant. LO har gjennom årene arrangert en rekke informasjonsmøter om Cuba, gjerne med cubanske fagforeningspamper som innledere. En av dem er Raymundo Navarro, internasjonal sekretær for CTC, som fortalte til Fri Fagbevegelse (!) at det «ikke har vært behov for å gå til streik etter at Castro overtok».
Det er mange årsaker til at diktatorer kommer i maktposisjon. Faghistorikerne vil selvsagt snu alle stener på jakt etter kausale forklaringer. Det er som regel ikke så enkelt som det kan se ut til. Men når vi skal minnes en diktator og en maktpolitiker, gjerne i nekrologformatet, er den moralske og etiske refleksjonen vesentlig. Det er ingen grunn til å gi kompliserte svar på det åpenbare faktum at Castros styre har vært brutalt og undertrykkende, og at det har vart altfor lenge.
Kronikken var publisert i nettavisen Minerva tirsdag 6. desember 2016.
Relatert
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Aktiv dødshjelp handler om mer enn døden
Om ekstreme verdensbilder og der de møtes
Norge og de autoritære
Hvor var kritikken av Hamas under prideparaden?
