Den uutholdelige lettheten

Mens det drives kampanje for å boikotte Nationaltheatrets samarbeid med det israelske Habima-teateret, er det liten motstand mot at Ibsenprisen går til en tilhenger av serbisk fascisme, skriver Bård Larsen i Vårt Land.

Bård Larsen

Publisert: 12. september 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Mens det drives kampanje for å boikotte Nationaltheatrets samarbeid med det israelske Habima-teateret, er det liten motstand mot at Ibsenprisen går til en tilhenger av serbisk fascisme.

I disse dager er Dreyer Forlag ute med antologien De intellektuelle og det totalitære. I boka kan vi lese hvordan enkelte intellektuelle soknet til politiske ideer som er primitive og autoritære. Antologien er – av noen – blitt kritisert for å beskrive et fenomen som hører fortiden til. Her hjemme har vi flere samtidige intellektuelle som gjør knefall for de mest skrudde ideer: Dag Solstad, Gert Nygårdshaug og ikke minst Johan Galtung. Og nå er det duket for en skikkelig feltstudie. Neste søndag deles Den internasjonale Ibsen-prisen ut til den østerrikske forfatteren Peter Handke på Nationaltheatrets hovedscene. Det burde ikke skje.

Det er godt kjent at Peter Handke i 2006 talte i begravelsen til Slobodan Milosevic (Serbias tidligere statssjef som døde i krigsforbryterfengslet i Haag). Under en diskusjon på østerriksk TV, hvor hans omdiskuterte serbiske reisebok (med undertittel Rettferdighet for Serbia) ble diskutert, ble han spurt om ikke vitnesbyrd om etnisk rensing og drap bekymret ham. «For min del kan De stikke den bekymringen Deres opp i ræva!», svarte Handke.

Det er merkelige tider. På den ene siden drives en kampanje for å boikotte det israelske teateret Habimas samarbeide med Nationaltheatret. Et ensemble hvis «forbrytelse» er å komme fra feil land, som er blitt pålagt av israelske myndigheter å sette opp forestillinger på Vestbredden, men som ellers består av uavhengige kunstnere fra et demokratisk land med et åpent offentlig ordskifte.

Derimot er det få som protesterer mot Morten Traaviks samarbeide med totalitære myndigheter og deres kunstnere som er kneblet. Utdelingen av Ibsenprisen til Peter Handke møter heller ikke standhaftig motbør fra kulturfolket. Unntak i så måte er Øyvind Berg i Dag og Tid tidligere i høst og i Aftenposten denne uken, og Aage Borchgrevink i VG.

Festivalens jury hevder at prisen må forstås ut fra at kunsten er uavhengig av samfunn og politikk. Men det er bare (enkelte) kunstnere som virkelig tror at kunsten er autonom – og påstanden målbæres helst når den møter kritikk for å omfavne kritikkverdige forhold. Ellers er kunsten gjerne betraktet som en politisk nødvendighet, som det intellektuelle brohodet mot den fordummende allmenningen.

Det er selvsagt ikke mulig å skille litteraten Handke fra den politisk korrumperte Handke. Derfor er Ibsen-juryen i sin begrunnelse særlig opptatt av at Handkes litterære univers er globalt, allmennmenneskelig og politisk. Handke har en formidabel «oppdagelses-evne» mener juryen, og fremhever hans evne «til å avlytte samfunnet».

Det lyder hult at dette skal være et genialt trekk ved Handke. Selvsagt kan man lese bøker og lukke øynene for hvem som faktisk har skrevet dem. Man kan tro på boken alene altså, noe vi gjør hele tiden, med Hamsun, Celine – eller Dag Solstad for den saks skyld. Ingen kan ta fra oss leseropplevelsen med postulater. Men bør vi av den grunn hedre forfatteren med priser, mens ofrene for serbernes folkemorderiske handlinger sitter undrende tilbake? Og er juryens begrunnelse god nok?

Juryens begrunnelse viser at det er umulig å skille forfatteren Handke fra det politiske mennesket, for her begrunnes prisen videre ut i verden, med at «… partisanenes kamp ikke fører til befrielse, men snarere et folks tragedie … Slike observasjoner har Handke i likhet med Ibsen i høy alder stadig funnet fornyende fortellerformer for».

Er det mulig å hevde dette uten å vurdere hvorvidt Handke i likhet med Ibsen virkelig har denne observasjonsevnen? Eller mener juryen at Handke virkelig er i stand til det? I så fall er det jo vanskelig å hoppe bukk over hans forsvar av serbisk fascisme? Siden ingen av juryens medlemmer vil delta i ordskiftet rundt problemstillingen, kan vi bare spekulere over hva de egentlig mener.

Kanskje ligger nøkkelen i det juryen omtaler som «teatral realitet», at det ikke spiller noen rolle hvordan kunstneren orienterer seg i verden, for verden er uansett iscenesatt, slik graffitiene en gang erklærte ved Sorbonne at sannheten ikke lenger eksisterer? Handke har selv uttalt at serbiske krigsforbrytelser er et altfor litterært anliggende til å skulle dømmes ved en domstol.

Da blir spørsmålet: Hvor har i så fall forfatteren og globetrotteren ervervet sin «poetiske undring», om ikke i denne verden? I så fall: Hvor går grensen for å løfte forfatteren ut av den politiske samtiden, om grensen overhodet finnes? Kort fortalt: Kan klokskap vurderes som et entydig litterært fenomen. Og er det i så fall prisverdig – uansett?

Juryen hevder, ganske motsetningsfullt, at Handkes «teatrale realiteter» ikke kommer i form av virkelighetsillusjon. «Våre språklige konvensjoner og maktstrukturer, blir aldri tatt for gitt, men alltid gjenstand for analyse», mener de. Riktig ille blir det når juryen skriver at Handke er en «kosmopolitt, en som videreskriver verdenslitteraturen og gir mangfoldet i menneskets historier og felles historier rom for beskyttelse (sic) … Handke (har) skapt en øy, hvor han har kunnet sette fri det han har samlet opp fra Alaska til Slovenia, forstedene og møtene med sine egne aner».

Her er altså reisebokforfatteren Handke tatt på ordet. Og det skulle nesten ikke være mulig å formulere en slik begrunnelse, med tanke på at Handke ber det folk som mistet enhver beskyttelse om å stikke sine erfaringer i baken, og møter opp på begravelsen til arkitekten bak folkemordet. Er det dette juryen mener er «å skape stadig større aksept for det fragmenterte og den ledige antydningen»?

Aristoteles snakket om noe så traurig som praktisk fornuft, altså hvordan man veksler inn kunnskap til handling. Eller omvendt. Da fremstår det som mer merkverdig at juryen ikke vil ta i Handkes fascismevennlige disposisjoner med ildtang. For å parafrasere selveste Ibsen: Hvem er «epikeren» Handke, om ikke Handke hel, og ikke Handke stykkevis og delt?

Den intellektuelle helning mot «ideenes logikk» kan, som Hannah Arendt har hevdet, være giftig. Arendt synes å mene at det kan være noe potensielt dehumaniserende over den intellektuelle prosessen, fordi den altfor ofte ikke tar utgangspunkt i virkeligheten, noe som er en forutsetning for humanisme. Det hadde hun nok rett i, for den intellektuelle kan være hjerteløs. Her er det ikke bare Peter Handke som fremstår som hjerteløs, men dessverre også Ibsen-prisens jury.

Da Ibsen-prisens jury bestemte seg for årets utdeling til Peter Handke burde de hatt mot til å si at «virkeligheten, den bryr vi oss ikke om». For kunsten er jo større en livet.

Innlegget er på trykk i Vårt Land 12.9.14.