Timbro og populismen
I en leder i Klassekampen 16/9 kritiserer Mari Skurdal Timbros europeiske populisme-index. Skurdal tar feil på to vesentlige punkter. La meg begrunne hvorfor. Eirik Løkke i Klassekampen.
Publisert: 19. september 2019
I en leder i Klassekampen 16/9 kritiserer Mari Skurdal Timbros europeiske populisme-index. Dette fordi Timbros populismedefinisjon, etter hennes mening, favner for vidt når partiet Rødt er inkludert. Videre hevder Skurdal at det er «politisk opportunt å klassifisere alle partier til venstre for sosialdemokratiet som «autoritære populistpartier»». Plassen tillater ikke en lang diskusjon om populisme, men Skurdal tar feil på to vesentlige punkter. La meg begrunne hvorfor.
For det første er det ingen grunn til å stusse over at Rødt omtales som et populistisk parti. Selv om det ikke finnes en helt entydig definisjon på populisme, er et viktig kjennetegn måten populistiske partier bruker dikotomien folket vs eliten på. Mens de fremstiller seg selv som representant for det «virkelige folket», er motstanderne virkelighetsfjerne eliter. Rødt passer godt til denne beskrivelsen. Sentrale Rødt-politikere, som Mimir Kristjansson, er til og med selverklærte venstrepopulister.
For det andre er det ikke riktig at alle partier til venstre for sosialdemokratiet omtales som populister. I indeksen er f. eks. ikke SV kategorisert som et populistisk parti. Selv om det også finnes populistiske tendenser i dette partiet, er SV-politikere gjennomgående moderate i retorikken. Jeg er enig med Skurdal i at omtalen av diverse partier er problematisk; eksempelvis å beskrive Rødt som et ekstremt parti. Dette fordi det er viktig å skille mellom partier som hovedsakelig arbeider innenfor det liberale demokratiet, og partier som ikke gjør det (mer ekstreme som Gyllent Daggry). Likefullt er rapporten et nyttig verktøy for å studere utviklingen av populisme i Europa.
Innlegget var publisert i Klassekampen 18. september 2019.