Demokrati

Kulturkrigen kan ikke vinnes i et liberalt demokrati

Med mindre man tror at ulike mennesker med ulike verdier er noe som kan overvinnes på veien mot Nirvana, må vi kunne leve med det vi oppfatter som både slemt og idiotisk.

Bård Larsen

Publisert: 26. februar 2022

Trigger warning: Denne teksten handler litt om trumpisme, men det kommer mer om mye annet for de som er lei av Den oransje.

Det er mange som er opptatt av det vi kan kalle den identitære vendingen i Vesten: Til et sted der spennet mellom fornuft og følelser har strukket seg betydelig, noen plasser til bristepunktet. Et sted der identitet spiller en større rolle enn på flere tiår. Konfliktnivået mellom «gammelt» og «nytt» er blitt temmelig støyende og det har fått betydelige politiske implikasjoner. Potensialet for polarisering er større enn mange hadde forestilt seg. De såkalte styringspartiene mister terreng. Handlingsrommet for kaosryttere ser nesten ut til å være ubegrenset. Demagoger i inn- og utland vet hvilke knapper de skal trykke på.

Men først altså litt om trumpismen. Den er nesten ikke til å komme utenom.

Hva driver trumpismen?

Hvilke følelser er drivere for amerikansk trumpisme? Det er direkte naivt å tro at det ikke har noe med rasisme å gjøre. Den har mye med rasisme å gjøre. Overvintret agg som minst kan spores tilbake til borgerkrigen har ligget og ulmet hos mange amerikanere i mange årtier. Men det er vanskelig å tolke dette uten også å forstå den urban-liberale arroganse og forakt mange av Trumps velgere er blitt beæret med gjennom mange tiår. For en stund siden så jeg igjen en av mine favorittfilmer, Mississippi Burning (Alan Parker 1988). Den er fremdeles en höydare, særlig hevnscenen med Gene Hackman i frisørsalongen, der han denger opp et klanmedlem, er varmende skadefryd for sjelen. Men gud bedre, for en sjofel karikatur filmen gir av de hvite innbyggerne i Mississippi. De er overvektige, stygge og dumme. Det er intet håp for dem.

Det harseleres mye med det amerikanske kongressmedlemmet Marjorie Taylor Greene om dagen. Hun har lenge gjort seg bemerket som en av de meste ekstreme konspiratorikerne i det republikanske partiet (GOP). Men det er særlig Soup Nazi-saken som har gjort Taylor Greene bemerket i det siste. I en tirade mot det hun mener er justismord mot dem som stormet kongressbygningen i januar 2021, kom hun i skade for å omtale politistyrkene som i dag vokter bygningen for «Nancy Pelosis gazpacho-politi». Det hun mente var nok Gestapo, men hun forvekslet det altså med en spansk tomatsuppe.

At hun blir gjort narr av for dette er å forvente. Men samtidig seiler hun opp som en dronning i GOP og kan ende i en toppstilling under Trump v2 (gud forby). Hvordan kan det skje? Hvordan kan vanvittige (og noen ganger ubegavede) mennesker bli så store? Historisk sett er det selvsagt ikke noe nytt, men i vår kulturkrets, i en så opplyst tid?

GOP har blitt et galehus og GOPs velgere liker det. Men «prosessen» er slett ikke ny. Tilbake i 2008 kom for eksempel Sarah Palin stormende inn i den store offentligheten. Dum som et brød, mente mange. Full av kunnskapshull og usannheter – og uten et fnugg av diplomatiske evner. Men hun traff tonen hos mange. Hun sa det folk ville høre, som det heter. De kjente seg igjen i forakten mot den liberale eliten, og de kjente seg igjen i den forakten hun ble møtt av i de liberale elitene. Det handler kanskje ikke bare om at velgerne ikke skjønner rekkevidden av idiotien. Mange av velgerne deres gir blaffen i sant eller usant. Eller som Sam Harris sa for en stund siden: De kjenner seg igjen i skamløsheten. I det uraffinerte, grove, som en takk for sist!

Da kan man jo spørre seg om hva som egentlig er i ferd med å skje.

Fellesskap gjennom identitet

Identitet oppleves i flokk, og det avgjørende for tilhørighet er ikke alltid dine egne tanker og forestillinger, men hva andre forventer av deg: «Hvem er du? Er du med oss?».

Felles identitetsmarkører er en styrke. Det gir trygghet og maner til samhold og felles kjøreregler. Det er et grunnleggende menneskelig trekk at vi søker fellesskap gjennom felles identitet. Men felles identitetsmarkører er også kimen til store og små konflikter, endog folkemord, som har oppstått og fremdeles oppstår i verden. Vår evne til medfølelse, det filosofen David Hume kalte fellow feeling, har en sørgelig tendens til å skru seg av for dem som står utenfor flokken: «Enten er du med oss, eller så er du mot oss».

Det er lite som fyrer oss opp som når vår identitet utfordres eller kritiseres. Det handler om «ikke trå oss for nær». Når saker og interesser løftes bort fra det politiske og over i en slags eksistensiell angst eller krenkelse, gjelder ikke alltid spillereglene. Sant eller usant blir underordnet forestillinger om at noen er ute etter å utdefinere oss. Hva som blir sagt blir underordnet hvem som sier noe. Da kan rullegardina gå ned for den man minster venter det av. Vi er jo tross alt flokkdyr …

Den konservative never-trumperen David Frum sier noe interessant i den siste podcasten til amerikanske Sam Harris. I forenklet gjengivelse: «Før» handlet politikk om ressurser, penger og midler. Om økonomi, infrastruktur, jobb, noen ganger bokstavelig talt mat. Ting som er enkelt å kompromisse om. Men siden de nederste trinnene på Maslows behovspyramide er levert i Vesten, handler politikk nå om selvrealisering, herunder identitetspolitikk. Ting det er langt vanskeligere å kompromisse om. Legg til sosiale medier, sier Frum, der folk blir forbanna og får dagen ødelagt av hva en eller annen de aldri har hørt om har postet. For tjue år siden ville kanskje nitti prosent av det som gjør folk sinte i flokk i dag, aldri kommet dem for øre.

Selvsagt har identitet vært viktig i politikken tidligere også. Spørsmål om identitet, nasjonalisme og slike ting har satt verden i brann. Men at slike spørsmål igjen skulle dominere politikken hadde kanskje ikke så mange forestilt seg for noen få år siden. Ikke i en verden som stadig gikk fremover. Vi skulle være ferdige med tribalisme og bygge en ny verden basert på tillit og gode felles verdier.

Poenget til Frum, hvis jeg forstår ham rett, er at når spørsmål om identitet og «selvet» igjen har begynt å dominere både politikk, nyhetsbilde og offentlig debatt, så er det uttrykk for en slags metthet. Når vi ikke lenger er nødt til å bekymre oss for mat på bordet og, for de fleste av oss, en jobb å gå til, retter vi blikket mot å «finne oss sjæl». Da går det med ett opp for oss at vi ikke er så like som vi kanskje har forestilt oss.

Folk flest er fornuftige og sindige mennesker. Men vi vet også fra historien at folk lar seg påvirke, drive med. Og kanskje særlig når forestillinger om identitet, hvem vi er, og ikke minst hvem de andre er, blir dominerende i offentligheten. Når man i tillegg får flere fronter (det kalles blant annet kulturkrig) der den ene part forteller den andre at deres identitet nesten er verdiløs, at den er ekkel, mindreverdig eller slem, kan det fort bli ampert.

Frum maler selvsagt bredt, og på amerikansk. At de nederste trinnene er levert, er nok sant, men fattigdom er også relativ. Frum mener selvsagt ikke at sosioøkonomi ikke er viktig. Og han har rett i det store.

Altfor mye koker nå ned til gruppetenking i ulike sjatteringer og varianter, forhold som virker sterkt polariserende og ugjennomtrengelige. Det er noe i gruppedynamikk som gjør rommet større for forestillinger om at noen rotter seg sammen for skade deg og dine. Det styltes opp tablåer om skjult makt og arvesynd, om medfødte og ikke medfødte privilegier. Men det er særlig når denne mistroen rettes mot staten at dette virkelig blir destruktivt, ofte konspirativt, da særlig når staten er det liberale demokratiet.

Følelser trumfer rasjonalitet

Frum sier noe annet også, i den samme podden: De som (kanskje naivt) har forestilt seg at utdanning, skole, vitenskap, tilgang på informasjon, slike ting, skulle føre oss inn i en mer opplyst verden med et solid filter mot konspirasjonsteorier, tribalisme og andre godsaker, ser ut til å ha bommet en del. Følelser og kanskje selvrealisering har en kime i seg som trumfer rasjonalitet. Det er dette Putin for lengst har skjønt. Det er ikke tilfeldig at russiske trollfabrikker sprer falske nyheter langs identitetspolitiske linjer. De bryr seg ikke om hva som er høyre eller venstre, formålet er å skape splid og usikkerhet i den vestlige befolkningen. Og ytterkantene plukker opp Putins agn med stort begjær.

Sånn sett er invasjonen i Ukraina «bare» en av frontlinjene til det autoritære Russland. Splitt og hersk er kanskje den eldste av alle maktstrategier. De mest dystopiske blant oss kan bare forestille oss rekkevidden av en ny Trump-periode og et fremtidig autokratisk USA. Europa vil da nærmest være sisteskanse for liberalt demokrati, med mindre despotene – og vi selv – «lykkes» i å rive tilliten mellom borgerne i filler.

Selv tenker jeg at en gitt andel av befolkningen alltid vil være spesielt opptatt av å hisse opp til konflikt. La oss si at ti prosent har anlegg for det konspiratoriske, sinte og mistroiske. Det spiller ikke så stor rolle hva de tror på, men hvordan de tror på det de tror.

Det handler kanskje vel så mye om personlighet som trosforestillinger. Hesteskoen, som er blitt et tema, er et eksempel på hvordan ytterfløyer forenes uten andre fellesnevnere enn sterk mistro mot den liberale verdensorden. Kanskje kan også noe av det store velgergjennomtrekket mellom Frp og Rødt forteller oss noe av det samme.

Det er når båten begynner å gynge, når tilliten mellom mennesker blir satt på prøve, at slike mennesker får sin mulighet til å briljere. Sånn sett lever vi en uheldig tid, der identitet, alle konflikters mor, tar så mye plass. Sosiale medier er heller ikke gode nyheter. Her kan de demagogisk anlagte, mange av dem durkdrevne og kunnskapsrike kverulanter, utøve sin kunst for all verden. Mange av dem er dyktige til å gjøre om spørsmål som egentlig handler om fellesskapsløsninger, økonomiske saker, overkommelige saker, til å fremstå som identitære enten-eller-konflikter. Populistenes fremste styrke er å spre mistro og kaos. Tilliten som liberale demokratier er avhengige av, samfunnslimet så å si, er populismens main target.

Det er selvfølgelig en forenkling å hefte identitetspolitikk på alt mulig. Vi kan like gjerne kalle det gruppetenking. Det er stor forskjell på et «vi» og på «oss og dem». Poenget er ganske enkelt at pendelen har svingt en stund nå. Sosioøkonomiske saker flettes stadig tettere inn i konfliktlinjer som målbærer identitetspolitikk, altså fra politikk som inviterer til kompromiss og over i et hardere og vanskelige territorium som handler om kultur og tilhørighet, agg og mistro.

I denne «ukulturen» har mange utviklet veldig tynn hud. De blir støtt, fornærmet og krever slutt på det. I mange sammenhenger har det dessuten spredt seg en misforståelse, nemlig at identitetspolitikk er noe bare venstreradikale holder på med. Sannheten er at nasjonalister og høyrepopulister er minst like ivrige utøvere av sjangeren. De har en tidligere amerikansk president i ryggen, samt statsledere i land som Ungarn og Polen. Og som den engelske forfatteren Kenan Malik har påpekt: Identitetspolitikk har sin opprinnelse i eldgamle forestillinger om den hvite rasens overlegenhet.

Woke-begrepet er ofte i sentrum av begivenhetene. Jakobinere som kringkaster sitt intolerante budskap for all verden, er lett å få øye på og de fortjener pepper. Men det handler mildt sagt ikke alltid om realiteter, om genuine størrelsesforhold, men om stillingskrig. Fra én kant får vi høre at woke ikke finnes, fra en annen at woke er i ferd med å ødelegge sivilisasjonen. Deler av woke-bevegelsen trigger skrothøyre. Men det er viktig å skille mellom begrepene skyld og årsak. Å hevde at woke er skyld i høyrenasjonalismens inntog er infantilt. Både fordi høyredemagoger sutrer om woke-fenomenet og blåser det opp til å bli noe det ikke er, nemlig skyldner for Vestens snarlige kulturelle sammenbrudd, men også fordi høyrenasjonalisme og fascisme verken er nytt av dato eller uten evne til å være horribel på egen hånd (og rent faktisk i stand til å påføre oss sammenbrudd).

Mange er, med rette, bekymret for identitetspolitikkens inntog ved universitetene. Kritisk raseteori, avkolonialisering, åsiktskorridorer. Men hva er problembeskrivelse og hva er kløe etter å «gjøre noe med det»? For noen er det fristende å bruke staten litt for å justere forskningens og utdanningens helning mot venstre og woke. Men hvor går tålegrensen, er det før eller etter wokeisten Viktor Orbans ideologiske storrengjøring av høyere utdanning, der vitenskapens fremste formål er å være en sann nasjonalpatriot?

Det politiske sentrum har store problemer med å posisjonere seg i rabalderet. Frykten for å trå feil eller bli tatt til inntekt for feil side fører til en blanding av taushet og ettergivenhet. Et annet påtagelig trekk er at anti-wokister i økende grad ser ut til å miste dømmekraften. For noen er det kort vei fra å være en liberal kritiker av woke til å skli over i feil selskap, blant de paranoid høyreorienterte. Man ser woke over alt og anti-woke blir til identitetspolitikk så god som noen. Storstilte ideer om at woke er et endetidstegn blir ammunisjon i kulturkrigen. Mange har sikkert fått med seg at anti-wokister i USA kniver om å bli best i woke-klassen. Reaksjonære republikanere har blitt (men har egentlig vært det lenge) ivrige ikonoklaster og vil ribbe biblioteker for umoral. Safe spaces og no-platforming er altså ikke ukjente fenomener på ytre høyre fløy, ei heller offerrollen: Når bøller sier at de er ofre, er det de egentlig sier, at de vil gjøre mot andre det de påstår blir gjort mot dem selv (Erich Fromm).

Men hvor overførbart er USA på europeisk politikk? Enn si norsk politikk? Mer enn det vi ønsker å tro, kanskje. Et moment her er at megatrender smitter over, alltid. Noe annet er mer misantropisk. Det er lett å se seg blind på fremskritt og tro at når verden går fremover teknologisk, kunnskapsmessig og institusjonelt, vil mennesker også gjøre det. Men stemmer det?

Hesteskoen

Det er store bevegelser på gang i hele Vesten. Merk utrykket «hesteskoen» bak øret: Den tradisjonelle høyre-venstre-aksen er i ferd med å gå opp i liminga (igjen). Her hjemme er det Rødt som fanger opp mye av det samme velgersegmentet som høyrepopulismen fanger andre steder. Folk hopper sømfritt mellom Rødt, Sp og Frp. Anekdotisk legger jeg merke til at Frp-ere som før likte Rødt-kritikk, nå fnyser av Rødt-kritikk.

De fleste «utro» velgere er nok mest opptatt av strøm og fete lederlønninger etc., men det finnes også velgere som har større ideologiske tanker rundt den i utgangspunktet merkelige vekslingen mellom ytre høyre og pseudokommunisme. Rødt stiller seg ganske tydelig på utsiden av det progressivt identitetspolitiske, de betrakter den som småborgerlig avledning fra «hovedmotsetninga» mellom klassene. For mange i hesteskoen handler det i tillegg om den litt særegne formen for nasjonalisme AKP-bevegelsen har hatt tradisjon for (nasjonalbolsjevisme), og som fremdeles har et avtrykk i fosterbarnet Rødt. Nasjonalbolsjevisme er sånn sett åte for en del nasjonalkonservative i en tid der man kan samles om et felles fnys. Det er oss mot røkla.

Hva det handler om? Politiske saker, selvsagt. Men antagelig bunner det også mye i felles forakt for liberale verdier og internasjonalisme, samt kulturkrigens inntog, som i bunn og grunn er en reaksjon i det samme landskap filosofen Bourdieu beskrev som kulturell kapital, altså at klasse også handler om utdanning, hvilke bøker du leser, om du er «dannet» eller ei. Det er kanskje her de republikanske velgernes «takk for sist!» slår inn. Litt forenklet kan vi si at hele det politiske etablissementet i Europa har undervurdert kulturens betydning vis-à-vis de politiske institusjonene, altså at kultur og identitet er mer konservativt, mens politikk og institusjoner er i stadig endring.

Hva med sentrum?

Hva så med det politiske sentrum, de moderate? Styrken ligger i en «naturlig» evne til selvkritikk, til justering og kompromiss. Altså essensen av liberalt demokrati. Det svake leddet er todelt. For det første har det politiske sentrum et handikap i møte med det absolutte, herunder de som er villige til å bruke falske nyheter. For det andre er sentrum redde for ikke å havne på rett side, man kjenner på trekket fra ytterkantene. For at det politiske sentrum skal «overleve» må det likevel kompromisse. For eksempel bevege seg inn der folk føler og ikke bare snakke og handle som rasjonelle økonomer. Man kan heller ikke uten videre forvente at en gjennomsnittborger vil avfinne seg med å gå betydelig ned i levestandard for et større gode. Kultur eller ikke, den som ikke tar folks økonomiske bekymringer på alvor, vil før eller siden møte veggen.

Grunnpilaren i et tillitsbasert liberalt demokrati er balanse og kompromiss. Altså at den politiske makten evner å gjøre mange nok tilfreds. At man for eksempel evner å finne kompromisser mellom by og land. At ulike sosiokulturelle segmenter føler at de blir sett.

På et vis kan den nye tiden beskrives som følelsenes tilbakekomst. Den har kommet litt overraskende på mange som har forestilt seg at herfra og ut må alt begrunnes med argumenter og rasjonalitet, eller økonomiske kalkyler. Ikke helt ulikt ny-ateister som Sam Harris og Christopher Hitchens, som på tross av glimrende og skarpe observasjoner av religionens iboende absurditeter, forvillet seg inn i drømmerier om at menneskeheten en gang vil gå opp i en høyere enhet av rasjonelle aktører. Det kommer aldri til å skje. Slike intellektuelle antiseptiske vyer minner bittelitt om Thomas Mores Utopia, hvor vitenskapspalasset er statens moralske, etiske, juridiske og finansielle premissleverandør og hvor rettsapparatet er blitt overflødig, i et samfunn styrt av den rene fornuft.

Marx sa at religion er opium for folket. Alt Marx sa var selvsagt ikke feil, og i alle fall ikke dette. Men i motsetning til Marx ‘skjematiske syn på mennesket som klasseskapning i den historiske nødvendighetskverna, er mennesket adskillig mindre forutsigbart og mer krokete enn det ymse determinister vil ha det til. Vi er rastløse, angstfylte skapninger som søker mening og/eller trøst i tilværelsen. Noe mer jordnært kan vi si følgende: Alle vet at alkohol er skadelig og ufornuftig, men vil vi ha et alkoholfritt samfunn av den grunn? For å sitere George Bernard Shaw: «Alcohol is the anesthesia by which we endure the operation of life.» Vi har funnet på mye rart, ment mye rart og vi vil fortsatt finne på mye rart og mene mye rart. Vi er sånn sett elendige byggesteiner for prosjekter som går ut på å lage en ny menneskehet. Det er rett og slett ingen samfunnsformer – til nå – som har klart å ivareta dette skranglete mangfoldet som menneskeheten utgjør enn de liberale demokratiene.

Oversatt til den polariserte virkeligheten finnes det et gammelt munnhell som lyder «vil du har rett, eller vil du være lykkelig?». Vi kan mislike populisme aldri så mye, men om vi ikke makter å møte den uro og frustrasjon som er fjøslykt for nasjonalistiske demagoger et stykke på veien, vil vi kunne komme i alvorlig trøbbel. Kanskje er det så enkelt, men også så vanskelig, at vi må gjenopprette det som lå til grunn for det liberale demokratiets pluralisme: Det skal være rom for andre verdier, til og med de gammeldagse verdiene, så lenge du følger spillereglene. Det samme bør gjelde for woke-folket. Det skal være greit å være utålmodig, progressiv, verden går ikke under av at studenter er radikale, eller på grunn av transaktivisme. Men man skal følge spillereglene. Det er spillereglene som binder oss sammen som nasjonalstat. Men en felles erkjennelse og aksept av spillereglene fordrer at vi makter å balansere følelser og fornuft. Hvis vi forholder oss til begrepet «kulturkrig» er det ganske åpenbart at den ikke kan vinnes i et liberalt demokrati. Da tenkes det på det ultimate identitetspolitiske oppsettet om at «vi er Det egentlige folket», som i høyrepopulisme. Alt mens den radikale progressive identitetspolitikken dyrker forestillinger om gruppers utilnærmelighet og egen gruppes enerett på å uttale seg om sin plass i verden. Man behøver ikke være ekstraordinært observant for å forstå at dette er uforenlige størrelser, selv om de i substans er ganske like i sitt konformitetskrav.

Kanskje er det litt for mange, også i det politiske sentrum, som har utviklet en noe pietistisk tro på at liberalt demokrati er eller kan bli snusfornuft satt i system. Men liberalt demokrati er ikke noe som kan bli en permanent tilstand av ro og fordragelighet – eller et system der vi alle kan forenes i den gode smak. Churchill sa det godt: Demokrati er den verste styreformen, bortsett fra alle andre systemer. Med mindre man tror at ulike mennesker med ulike verdier er noe som kan overvinnes på veien mot Nirvana, må vi kunne leve med det vi oppfatter som både slemt og idiotisk.

Uten balanse vipper liberalt demokrati over i usikkert farvann. Når politiske saker blir identitetspolitikk, til uoverstigelige motsetninger mellom eliter og «vanlige folk», beveger politikken seg fra kompromiss til nullsumspill. Faren er at både den ene og den andre sager over greina de sitter på. Hvis vi vil unngå at amerikanske tendenser smitter over på oss, om enn i lettutgaven, fordrer det også balanse fra midten, fra det politiske sentrum. At de liberale blir mer lydhøre for det de noen ganger – på autopilot – vil avfeie som populisme og føleri.

Innlegget er publisert i Minerva 24.2.2022.