Demokrati

Kampen om Europas sjel

Brannen i Notre-Dame brukes av europeiske populister som et varsel om Europas forfall. De er ikke helt på villspor.

Publisert: 21. mai 2019

I 1919 advarte den irske poeten William Butler Yeats mot at «the center cannot hold». 100 år senere går europeiske velgere til urnene for å bestemme Europas fremtid: Vil det politiske sentrum holde, eller vil europeiske populister øke sin innflytelse? Europaparlamentsvalget i slutten av mai er på flere måter et spørsmål om kontinentets sjel.

Da Barack Obama i 2016 besøkte Tyskland, understreket han at man antagelig måtte observere Europa fra utsiden for fullt ut å forstå hvilken suksesshistorie vårt kontinent er. Den økonomiske, sosiale og teknologiske fremgangen, påpekte Obama, skyldes de ideer som la grunnlaget for opplysningstiden – og som har sine røtter i den europeiske sivilisasjon.

Apropos den europeiske sivilisasjon – knapt noen bygning symboliserer vår historie bedre enn Notre-Dame. Gjennom sin monumentale fremtoning uttrykker kirken Europas kristne og humanistiske arv par excellence.

For all del: Den europeiske historie er langt fra feilfri. Bare i det 20. århundre ble to verdenskriger utløst med Europa som episenter. For ikke å glemme kolonialisme og slaveri. Men alle samfunn og kulturer har sine mørke flekker. Det unike med den europeiske kulturen har vært dens evne til selvkorrigering gjennom kritisk refleksjon. Det var nettopp utviklingen av en drøftende offentlighet som la grunnlaget for utviklingen av et representativt folkestyre, menneskerettigheter, rettsstat og markedsøkonomi. Sentrale institusjoner som igjen bidro til teknologisk fremgang og sosial utjevning.

Det er ut fra disse idealene Europa har kjempet for en rettsbasert, liberal internasjonal orden preget av fredelig samhandling. I så måte kan Europas positive bidrag til verden knapt overdrives. Det er av den grunn milliardene til gjenoppbygningen av Notre-Dame har strømmet inn. For mange europeere er bygningen noe mer enn en kirke; det dreier seg om europeiske verdier.

Brannen har også utløst politiske reaksjoner av den mørkere sorten. Populister av ymse slag har fremstilt brannen som et omen – et varsel om at den europeiske sivilisasjon er i krise. Leder for tyske AfD, Alice Weidel, uttrykte sågar at brannen (til tross for at den var en ulykke) kunne ses på som en del av angrep mot kristne. Under lanseringen av sin EU-valgkamp, gjorde Ungarns Victor Orban den kristne-sivilisasjonsfremtid til hovedbudskap, hvoretter hans visestatsminister, Zsolt Semjén, mente at brannen var et tragisk symbol på verdinihilismen som nå rammer Vesten.

Selv om europeiske populister forsøker å slå politisk mynt på brannen, så tar de ikke bare feil. Europa ER i tilbakegang. Ser vi på de økonomiske og demografiske trendene, så tegner de et bilde av et kontinent som er i ferd med å bli verdens museum. Mens omkring 30 prosent av verdens befolkning levde i Europa i 1916, er andelen nå 10 prosent. Denne utviklingen reflekteres i de økonomiske tallene: På begynnelsen av 1900-tallet utgjorde Vest-Europa mer enn en tredjedel av verdensøkonomien, mens andelen i 2006 var på under 18 prosent. I 2060 predikeres andelen til å være på omkring 8 prosent, og vi kan oppleve at ingen av verdens 10 største økonomier vil befinne seg på vårt kontinent.

Europa trues ikke bare av relativ befolkningsnedgang og økonomisk stagnasjon. Vi trues også av interne spenninger, hvor deler av venstresiden er mest opptatt av kulturell selvpisking, mens deler av høyresiden sogner til aggressiv nasjonalisme basert på hvit identitetspolitikk, noe diskusjonen i etterkant av brannen i Notre-Dame illustrerer.

Spørsmålet er hvordan dette vil reflekteres i europaparlamentsvalget i slutten av mai. Politico sine valgprediksjoner tyder på at de konservative (EPP) vil beholde posisjonen som den største partigruppen, mens sosialdemokratene vil bli den nest største gruppen, men at de til sammen kan miste opp mot 100 mandater (av til sammen 751 inkludert Storbritannia). Det innebærer at de to største grupperingene ikke lenger får flertall alene. Hvis det skulle bli valgresultatet, kan det ses på som et uttrykk for at det politiske sentrum er på retur.

Like fullt er det foreløpig lite som tyder på at Europaparlamentet vil bli dominert av ytterpartiene, selv om disse partiene ifølge Financial Times sine (land-for-land) prediksjoner kommer til å gjøre et svært godt valg i land som Italia, Ungarn og Polen. At populistiske partier ikke ligger an til å få enda større oppslutning, kan skyldes at mange velgere har blitt mer positive til EU, og ikke ønsker å utsette sitt eget land for en lignende mareritt-prosess som nå utspiller seg i form av Brexit.

Utfallet av Europaparlamentsvalget vil påvirke hvilken global rolle Europa skal spille. EUs evne til å stå samlet vil være helt avgjørende for innflytelse i verden. Dersom vi ønsker å promotere liberale verdier knyttet til demokrati, rettsstat, handel og menneskerettigheter, må Europa opptre samlet. Alternativet til å opptre sammen, er å begrense muligheten for innflytelse ved å følge det britiske (og det norske) eksempelet å opptre alene. Det vil i så fall være en oppskrift på å innrømme stater som Kina og Russland mer innflytelse. De europeiske statene kan vanskelig balansere Kina alene, men så lenge Europa opptrer samlet er muligheten for å påvirke den fremvoksende giganten langt større.

Det større spørsmål er om Notre-Dame – etter at det er gjenoppbygget – først og fremst skal uttrykke fordums storhet – eller om bygget i åndelig forstand skal representere et liberalt og tolerant Europa som ser mot fremtiden. Den første indikasjonen får vi i slutten av mai.

Artikkelen er publisert hos NRK Ytring 19.5.19.

Publisert: 24. februar 2023