Vil gjøre søkkrike kommuner enda rikere
Regjeringen foreslår overraskende endringer i systemet for omfordeling av inntekter mellom kommuner. De følger Matteus-prinsippet: «For den som har, skal få, og det i overflod».
Publisert: 13. juni 2024
Inntektssystemene for kommunene og bøndene har to ting til felles; de påvirker hverdagen for oss alle, men er så kompliserte at få orker å sette seg inn i dem. I mai presenterte regjeringen i den såkalte kommuneproposisjonen store endringer i kommunenes inntektssystem (Prop. 105S (2023-24)).
Folkerike kommuner som Oslo, Asker, Bærum og Stavanger taper på omleggingen, mens små kommuner kommer bedre ut. Det gjelder også søkkrike kraftkommuner.
I Norge har vi et system med generalistkommuner. Det vil si at kommunene, store eller små, rike eller fattige, har de samme forpliktelsene til å tilby tjenester til sine innbyggere. I utgangspunktet er det store forskjeller i kommunenes inntekter, forskjeller enkeltkommuner ofte kan gjøre lite med.
Det er også uforskyldte forskjeller i kommunenes kostnader. Det skyldes særlig at befolkningsgrunnlaget varierer. Inntektssystemet omfordeler inntekter både ut fra hvor høye egen skatteinntekter kommunene har, og ut fra et sinnrikt system med kostnadsnøkler.
Endringene regjeringen har foreslått, med delvis virkning fra 2025 og full virkning fra 2026, var overraskende store. Kommunene var forberedt på at det ville komme endringer etter at Inntektssystemutvalget presenterte en rekke forslag (i NOU 2022:10). Inntektsomfordelingen i regjeringens forslag ble imidlertid langt mer omfattende enn det som var ventet ut fra utvalgets forslag.
Regjeringen har utmerket seg med å være uforutsigbar i skattepolitikken overfor personer og bedrifter. Nå gjelder det også i «beskatningen» av store kommuner.
«Jeg får lyst til at vi tar med oss hele kommunen til Sveits», glapp det ut av en lokalpolitiker da kommuneproposisjonen kom.
Det er to klare profiler i regjeringens forslag:
- Store kommuner kommer dårligere ut, til fordel for små.
- Sentrale kommuner kommer dårligere ut, til fordel for mindre sentrale.
Fordelingsvirkningen mellom rike og fattige kommuner er derimot utydelig. De rike kommer bedre ut enn de fattige. De som kommer dårligst ut er kommunene med inntekter på gjennomsnittet og litt over. De 20 rikeste kommunene er en av gruppene som kommer best ut av endringene.
De rikeste kommunene tjener på omleggingen fordi kraft- og havbruksinntekter holdes utenfor inntektsomfordelingen. Eiendomsskatt, som kommuner selv kan velge å innføre, er heller ikke gjenstand for omfordeling. Det har imidlertid liten betydning for inntektsfordelingen. Inntektssystemutvalget foreslo en viss omfordeling av kommunenes kraft- og havbruksinntekter, noe regjeringen ikke tok til følge.
De 20 rikeste kommunene er små distriktskommuner. De hadde i fjor nær dobbelt så høye inntekter per innbygger, etter omfordelingene, som landsgjennomsnittet. Inntektsnivået var om lag 50 prosent høyere enn gjennomsnittet av alle småkommuner.
At noen søkkrike småkommuner ikke bidrar i omfordelingen og til og med gjøres enda rikere i det nye inntektssystemet, undergraver tilliten til utjevningssystemet.
Endringene i inntektssystemet følger «Matteusprinsippet»: «For den som har, skal få, og det i overflod.» (Matteus 25: 29).
For et halvt år siden presenterte et utvalg en utredning om generalistkommunesystemet (NOU 2023:9). Hovedbudskapet var at små kommuner har store problemer med å oppfylle sine forpliktelser som brede leverandører av kvalitetstjenester til befolkningen.
En løsning kan være at staten eller fylkene overtar ansvaret for en del tjenester i disse kommunene. Utvalget mente det vil være bedre om kommunene ble store nok til å kunne fortsette som generalistkommuner, sammen med økt innslag av interkommunalt samarbeid. Skjer ingen av delene, vil kvalitetsforskjellene på tjenesteleveransene mellom små og større kommuner øke.
Det er den veien regjeringen synes å peke ut.
Generalistkommuneutredningen omtales i kommuneproposisjonen. Istedenfor å oppmuntre til kommunesammenslåinger, gjør regjeringen det motsatte. Eksisterende incentiv for kommunesammenslåinger fjernes.
Kommunesammenslåing skal være frivillig, heter det. Berørte kommuner må selv bestemme om de vil gå sammen. Kommunesammenslåinger er imidlertid ikke en sak bare for de berørte kommunene. Innbyggerne i kommuner med stordriftsfordeler betaler gjennom inntektssystemet for småkommunenes smådriftsulemper.
Svært høye inntekter kan i noen grad kompensere for svakhetene ved å være småkommune. Det er imidlertid bemerkelsesverdig at selv de 20 rikeste kommunene har nedgang i folketallet.
«Målet er at folketalet skal auke i distriktskommunane», sa daværende kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik da han for ett år siden la frem regjeringens distriktsmelding. Folk vil tydeligvis noe annet: De vil heller bo i mer sentrale strøk.
For ordens skyld: Jeg bor i storkommunen Bærum.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 11.6.2024.
Relatert
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Offentlig sektor: Jo, det er grunn til bekymring
Nei, det går ikke alltid et tog!
Vellykket rentepolitikk, ikke klassekamp
Studietur til Nannestad
