Stortingets populistiske ulvefest
Stortinget gir lover, men skal ikke tolke dem. Retorikken til flere stortingsrepresentanter gir grunn til bekymring, skriver Torstein Eidsmo Ulserød, Jan Erik Grindheim og Haakon Riekeles i nettavisen Minerva.
Publisert: 3. februar 2017
Norske stortingsrepresentanter har de siste dagene stått i kø for å fortelle hvor bekymret de er over Donald Trumps stadige krumspring, der den nye presidenten har vist liten forståelse og respekt for demokratiets institusjoner og spilleregler.
Særlig sterke har reaksjonene vært etter presidentens hasteordre om innreiseforbud, som mange mener kan være ulovlig. Det er, ifølge Venstre-leder Trine Skei Grande, «skremmende» at Trump «på denne måten (…) forsøker å tøye grensene i det amerikanske lovverket».
Men etter den politiske prosessen vi har vært vitne til i den betente ulvestriden her hjemme de siste ukene, kunne Skei Grande fint brukt samme karakteristikk om en rekke av sine stortingskolleger. Det er nemlig ikke bare Trump som ser ut til å ta lett på rettsstatens prinsipper når han vil ha noe gjennomført.
Vedtak etter en grundig prosess
Bakgrunnen for ulvedebatten som nå pågår, er et vedtak fra Klima- og miljødepartementet 20. desember i fjor. Etter at de lokale rovviltnemndene tidligere hadde vedtatt felling, sa departementet sa nei til lisensfelling av inntil 32 ulv i fire såkalte ulverevir.
Klima- og miljødepartementet kom frem til vedtaket etter noe som, sett utenfra, var en grundig prosess, med flere departementer involvert og etter at Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling hadde konkludert med at det ikke var hjemmel i naturmangfoldsloven og Bernkonvensjonen for å felle de 32 ulvene.
Vedtaket har satt sinnene i kok hos deler av lokalbefolkningen i de aktuelle områdene og skapt et enormt press for å endre vedtaket. Sterke krefter i flere av partiene, inkludert regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet, har uttrykt kraftig misnøye med klima- og miljøminister Vidar Helgesens håndtering av saken.
Må følge lover og konvensjoner
Det er selvfølgelig legitimt å ønske seg et annet vedtak i saken, og det er selvsagt mulig å bestride Lovavdelingens konklusjoner. Det er også klart relevant at Stortinget har gjort vedtak om et bestemt bestandsmål for ulv. Vedtaket må ses som et uttrykk for Stortingets vilje, noe regjeringen skal følge så langt det er mulig. Men «så langt det er mulig» utgjør et viktig forbehold og innebærer blant annet det selvsagte at forvaltningen ikke har anledning til å fatte vedtak i strid med lover.
Det kan ikke komme som noen overraskelse at naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen setter begrensinger på felling av ulv. Stortingsmeldingen om ulv fra 2016 og ulveforlikene på Stortinget presiserer at bestandsmål ikke nødvendigvis kan nås hvis det ikke er lovhjemmel for felling av ulv. Kort oppsummert setter loven vilkår om at felling bare er tillatt når et tilstrekkelig skadepotensial er sannsynliggjort, og det ikke finnes andre tilfredsstillende løsninger.
Et demokrati må følges av regler
Til de som mener det er udemokratisk ikke straks å effektuere ethvert vedtak Stortinget fatter om bestandsmål av ulv eller andre ting, er det å si at Stortinget også vedtar lovene og bestemmer hvilke internasjonale konvensjoner Norge skal slutte seg til.
Det er altså ingen som bestrider at Stortinget kan vedta, og kreve gjennomført, en hvilken som helst rovdyrpolitikk.
Men i et demokrati må det finnes noen regler for hvordan politikk utformes, og slike regler gjelder også for Stortinget. Stortingsdebatten om forvaltningen av ulv på mandag 31. januar viste at det er nødvendig å bruke spalteplass på å minne om noen grunnleggende statsrettslige prinsipper.
Bekymringsfull retorikk fra politikerne
I ulvestriden har retorikken til flere stortingsrepresentanter gitt grunn til bekymring.
I forkant av stortingsdebatten 31. januar hadde representanter for de fire partiene Høyre, Frp, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, som alle stod bak rovdyrforliket, gått ut i media og krevd at regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en ny tolkning av loven. «Så snevert som noen har tolket lovverket her, er ikke vi enige i. Det er den marsjordren som vi gir til statsråden, og som jeg er sikker på at statsråden er innforstått med», uttalte Hans Olav Syversen (KrF).
Debatten i stortingssalen fulgte i samme spor.
Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum var «redd for nye lovspissfindigheter» fra regjeringen, og ville bare ha svar på ett spørsmål: Kunne forlikspartiene «garantere at det blir iverksatt ulvejakt i vinter»?
Mer oppsiktsvekkende er det at vanligvis mer nyanserte politikere, inkludert representanter for styringspartiene, ikke stod særlig mye tilbake for Vedum i kampen mot «lovspissfindighetene» fra regjeringen. Hans Olav Syversen (KrF) var bekymret for at regjeringen hadde «rokket ved forliket ved sin forståelse av loven». Som om et forlik i Stortinget er noe som ikke bare skal tillegges vekt ved lovtolkning (det er det ikke), men til og med er noe som ikke lover kan rokke ved.
Terje Aasland (Ap) konstaterte at det forelå «et juridisk synspunkt fra regjeringen, tolket av Lovavdelingen», men pekte på at det «samtidig i opinionen er mange andre juridiske avveininger. Flertallet har jo drøftet dette. Vi er enige nå om at en vil veldig tydelig utfordre det handlingsrommet som allerede er etablert i eksisterende lovgivning». Eirik Milde fra Høyre ønsket «en vektlegging av naturmangfoldsloven § 18 første ledd bokstav b og c som viktige for å oppfylle forliket».
Rasmus Hansson fra MDG et unntak
Flere andre uttrykte bare et ønske om at regjeringen måtte lese hele loven. Som om lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet hadde glemt det. Det lå som et uuttalt premiss at hvis det ble gjort, ville resultatet bli slik flertallet ønsket.
Rasmus Hansson fra MDG var en av få som forsøkte å trekke opp prinsipielle sider ved den saksbehandlingen Stortinget var i ferd med å legge opp til. Han pekte på det selvsagte i at selv om Stortinget har vedtatt et bestandsmål, har vi en lov som sier hvordan bestandsmålet skal nås. Knut Storberget fra Ap slo da fast at man «skal komme langt fra Trysil for å argumentere slik Hansson gjør».
Ingen gikk inn for det som ville vært den mest opplagte strategien hvis et stortingsflertall ønsker en annen rovdyrpolitikk, nemlig å endre loven. Det ville ta for lang tid, fikk vi høre fra en representant for Frp.
Grensene mellom juss og politikk
Naturmangfoldsloven angir, om vi har sett, en rekke ulike vurderingskriterier. De er i stor grad skjønnspregede, og det er klart at det er rom for ulike tolkninger som kan gi ulike resultater.
Men at loven legger opp til anvendelse av et skjønn, er ikke det samme som at det er fritt frem for synsing, og at alle skal kunne få det resultatet de vil, bare man «går enda grundigere inn i lovverket», slik Eirik Milde fra Høyre ytret ønske om under stortingsdebatten.
Selv om grensene mellom juss og politikk ikke alltid er klare, er det klart at slike grenser finnes. En avgjørende forskjell mellom demokratier og land vi ikke liker å sammenligne oss med, er at grensene respekteres.
En slik grense er at det er Stortinget som gir lover, men ikke Stortingets oppgave å tolke lovene. Det innebærer at etter at en lov er gitt, bør stortingsrepresentanter være varsomme med å uttrykke sterke forventinger om hvordan loven skal tolkes. En slik varsomhet har vi sett lite til i denne saken.
Relatert
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Vellykket rentepolitikk, ikke klassekamp
Heia Arendal!
