Skattedirektøren og 10 andre vil bli NAV-direktør
Så hvorfor er det slik at disse søkerlistene så ofte inneholder bare ett aktuelt navn? Årsaken er etter min mening opplagt, blogger Kristin Clemet.
Publisert: 17. april 2020
I går ble det klart at skattedirektør Hans Christian Holte har søkt stillingen som NAV-direktør etter Sigrun Vågeng, som fyller 70 år i høst.
Det er 11 personer som har søkt stillingen som NAV-direktør, men det er ingen av de andre personene som er kjent for meg. Jeg tror heller ikke at noen i pressen vet hvem de er, siden den eneste som mediene er opptatt av, er Holte.
Dette er en ganske vanlig situasjon: Når søkerlisten til viktige offentlige stillinger blir kjent, er det ofte bare ett navn på listen som virker aktuelt. Det skjedde for eksempel da Stortinget skulle ansette ny direktør. Marianne Andreassen, som ble ansatt, fremsto som den eneste aktuelle. Også søkerlister til for eksempel departementsrådsstillinger er ofte svært korte, og det fremstår som opplagt hvem som får stillingen.
En gang iblant står ikke den som får stillingen, på søkerlisten. Det var tilfellet da listen over dem som søkte om å bli sjef i Oljefondet, ble offentliggjort. Det førte til en viss diskusjon. To juss-professorer mente at Norges Bank hadde brutt loven og viste til at det er “den fullstendige søkerlisten slik den til enhver tid ser ut”, som skal offentliggjøres. “Den må med andre ord oppdateres fortløpende, også med søkere som kommer inn i bildet etter søknadsfristens utløp”. Jeg går ikke nærmere inn på akkurat dette temaet her.
De to juristene henviste imidlertid til noe som gjelder alle offentlige organer, nemlig at søkerlister skal være offentlige. Eller som det heter i Offentlighetsloven: “Organet skal snarest etter at søknadsfristen er gått ut, sette opp en søkerliste som skal inneholde navn, alder, stilling eller yrkestittel og bosted- eller arbeidskommune for hver søker.”
Så hvorfor er det slik at disse søkerlistene så ofte inneholder bare ett aktuelt navn?
Årsaken er etter min mening opplagt.
Stortinget har vedtatt en lov som i praksis ikke kan fungere.
Bakgrunnen er sympatisk nok: Det generelle prinsippet som ligger til grunn for hele offentlighetsloven, er at det skal være åpenhet og mulighet for innsyn i det som skjer i forvaltningen, og at det er unntak fra dette som krever en særlig begrunnelse. Dette er det lett å forstå ut fra demokratiske idealer, men når idealet skaper så store praktiske problemer at man nærmest føler seg tvunget til å omgå loven, er det uheldig.
Årsaken til at loven ikke fungerer, er at det ikke er mulig for alle potensielle søkere eller kandidater å figurere på en offentlig liste som søker, dersom han eller hun ikke får stillingen. Det kan på en svært uheldig måte redusere vedkommendes autoritet og muligheter i den stillingen han eller hun allerede har og/eller i andre søkeprosesser. Hvis for eksempel Holte nå ikke får stillingen som NAV-direktør, vil det kunne sette ham i en vanskelig situasjon, hvis han fortsatt skal være skattedirektør. Han har da demonstrert for all verden at han egentlig helst ville gjøre noe annet.
Så hvordan kan man unngå å sette mennesker i slike vanskelige situasjoner?
Det aller beste hadde selvsagt vært å endre loven, men det ser ikke ut til å skje.
En annen mulighet er at aktuelle kandidater rett og slett ikke viser noen interesse for utlyste stillinger, og det skjer nok til en viss grad. Men det er uheldig. Det svekker mobiliteten blant ledere, og det blir færre kandidater å velge blant.
Derfor skjer det nok heller ved at prosessen de facto er fullført når søkerlisten offentliggjøres. Og for å få til det, må det jukses litt.
Mitt inntrykk er at det skjer omtrent slik:
Man lager en annonse der stillingen utlyses, og hvor det settes en søknadsfrist.
Lenge før fristen går ut, begynner man å ta kontakt med folk som kanskje kan være interessert i stillingen og med søkere som virker interessante.
I realiteten begynner man også å intervjue interesserte kandidater, noe som nok ikke er helt etter boken. Intervjuer skal helst skje når søknadsfristen er gått ut og søkerlisten er offentliggjort.
Hvis en av dem man har snakket med, vet at hun får stillingen, søker hun, og det kan hun gjøre både før og etter at fristen har gått ut. Det er ikke, meg bekjent, ulovlig å søke eller å ta kontakt med kandidater etter at fristen har gått ut. Hun blir også oppført på søkerlisten når den blir offentliggjort.
De man har tatt kontakt med, og kanskje i realiteten også intervjuet, og som får beskjed om at de ikke får stillingen, foretar seg ikke noe mer – og det hele forblir en hemmelighet mellom partene.
De som har søkt, og som fremstår som reelle kandidater, får også beskjed om at de ikke får stillingen, slik at de kan trekke søknaden før søkerlisten blir offentlig. Dermed har de formelt sett aldri søkt.
Enkelte søkere kan få unntak fra kravet om offentliggjøring, og de kan stå oppført anonymt på søkerlisten. Så dersom det fins en eller flere “anonym” på listen, kan det være reelle kandidater som fortsatt er med i en prosess. Men det skal svært mye til for å få et slikt unntak for de stillingene som man antar har størst offentlig interesse.
Sagt med andre ord:
Det er ikke sikkert interessen for å bli ny NAV-direktør er så liten som vi skulle tro.
Jeg blir dessuten veldig forbauset, hvis ikke Hans Christian Holte får stillingen.
Og så får vi bare følge med og se hvor mange interessante søkere det blir når vi skal ha ny skattedirektør!
Relatert
Her er løsningene på kommuneproblemet
Vellykket rentepolitikk, ikke klassekamp
Heia Arendal!
Fylkeskommunene bør avvikles. Og bibliotekene bør bli et kommunalt ansvar.
Vi trenger en todeling av bistanden
