Demokrati

Politikere på vandring?

Velgerne skifter oftere parti enn tidligere, men kommer politikere også til å gjøre det fremover, skriver Jan Erik Grindheim.

Jan Erik Grindheim

Publisert: 17. november 2020

Denne uken kom nyheten om at Kristelig Folkepartis mangeårige nestleder, Dagrun Eriksen, har meldt overgang til det nystartede politiske partiet Sentrum. Grunnen var at hun hadde kjent seg hjemløs etter at KrF valgte å gå til høyre fremfor venstre etter den opprivende striden internt i partiet i 2018. Til Aftenposten onsdag sa hun at «KrF har inngått for mange kompromisser som har fjernet partiet fra det sosiale ståstedet partiet hadde».

Hjemløs følte også Jan Bøhler seg i Arbeiderpartiet da han tidligere i høst ble tilbudt å bli toppkandidat for Senterpartiet i Oslo til valget i 2021. Til media sa han at han ikke hadde noe negativt å melde om Ap, men han følte en større forpliktelse overfor egne velgere og egne hjertesaker enn det Ap gjorde, og derfor skiftet han parti. På Facebook var han litt mindre høflig mot partiet han forlot, og fikk da også kraftig kritikk for det enkelte mente var et svik mot Arbeiderpartiet.

Ikke så vanlig her til lands

Åpen strid innad i de politiske partiene, nye partidannelser og politikere som skifter parti er ikke spesielt vanlig her til lands. Dette kan ha sin bakgrunn i at Norge tradisjonelt har vært et ganske homogent samfunn, hvor de politiske partiene har representert noen grunnleggende politiske skillelinjer som har vært rimelig stabile over tid, og hatt medlemmer og velgere med høy grad av partiidentitet. Dessuten har ledelsen i de politiske partiene hatt god kontroll med hvem som nomineres på de sikreste plassene på partienes valglister til Stortinget, og dermed vært i stand til å redusere sjansen for opprivende personstrider.

Men betydningen av politiske skillelinjer og partiidentifikasjon har gått ned de siste årene, og partiene har mistet mange medlemmer. Samtidig er velgerne blitt mer flyktige i sine partivalg og partiene mer opptatt av å finne enkeltsaker de vet at de kan mobilisere velgere på og mindre opptatt av sine «sosiale ståsted», for å sitere Dagrun Eriksen. Likevel ser det ikke ut til at den tradisjonelle høyre-venstre-aksen mister betydning. Norsk politikk er i dag delt i to klare blokker, en borgerlig og en sosialistisk, som velgerne vandrer innenfor men i liten grad på tvers av.

Utfordrende for styringspartiene

Når mer enn en tredjedel av de stemmeberettigede ved de siste valgene har vandret mellom forskjellige politiske partier (og fire av ti hvis vi inkluderer «hjemmesitterpartiet»), har dette primært skapt utfordringer for de såkalte styringspartiene i norsk politikk, Høyre og Arbeiderpartiet. Grunnen er at begge disse partiene er blitt avhengig av andre partier for å oppnå regjeringsmakt på hver sin side, noe Ap innså for første gang ved valget i 2005 da Jens Stoltenberg fikk i stand den rødgrønne alliansen. Men det er ikke så lett når de konkurrerer om de samme velgerne som de partiene de er avhengige av for å danne regjering.

Arbeiderpartiets utfordrer når det gjelder å vinne velgere, eller ikke å miste de velgerne de allerede har, ser i dag ut til i langt mindre grad å være Høyre og de andre borgerlige partiene enn Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, som nå er forankret på venstresiden. Mens det på borgerlig side er en kamp om de samme velgerne mellom Høyre og Fremskrittspartiet, og for Høyre til en viss grad Venstre. Venstre og KrF, Høyres nåværende regjeringspartnere, står imidlertid i fare for å havne under sperregrensen ved neste års valg og derved falle ut av Stortinget.

KrF tåler neppe en konkurrent som partiet Sentrum, som vil ta velgere fra venstresiden i KrF, men som fremdeles mangler 2000 underskrifter på å kunne stille til valg. Og hvem vet om det nyslåtte Ja-til-EU-partiet Venstre ikke nok en gang splittes på den saken? Miljøpartiet De Grønne, som kaller seg blokkuavhengig, er en mulig konkurrent for Venstre, men MDG står så langt til venstre at det neppe er noe alternativ for borgerlige velgere. I 80 til 90 prosent av tilfellene der saker ikke avgjøres med enstemmighet i Stortinget stemmer MDG sammen med SV og Rødt.

Et spennende valg i 2021

Todelingen i norsk politikk kan føre til at neste års stortingsvalg blir et regjeringsvalg, gitt at det virker lite sannsynlig at noen av de borgerlige partiene heller vil ha Støre enn Solberg som statsminister, eller at noen av de partiene som i dag står på venstresiden vil gå til høyre.

På begge sider av streken sier de andre partiene at de bare vil støtte en regjering av Høyre eller Arbeiderpartiet dersom de får gjennomslag for sin politikk. Men gitt at ingen av dem ser den motsatte siden som noe alternativ, kan dette lett bli tomme trusler som bare vil gjøre det enda vanskeligere enn i dag å etablere et styringsdyktig flertall for en ny regjering.

Dette gjelder særlig på venstresiden, hvis Ap, SV og Sp vil måtte forhandle med MDG og Rødt om konkrete politiske saker. Men når velgerne begynner å vandre, vandrer også partiene. Det gjenstår å se om det samme gjelder politikerne, og om vi vil se flere nye partidannelser og partioverganger fremover.

Kronikken var publisert i Fædrelandsvennen 13. november 2020