Monika-saken: Meningsløs foretaksstraff
Ansvaret for «rutinesvikt» bør ikke pulveriseres utover offentlige budsjetter, hvor det personlige ansvaret forsvinner, skriver Torstein Ulserød og Morten Kinander om foretaksstraffen i Monika-saken.
Publisert: 26. februar 2015
Av Torstein Ulserød og Morten Kinander, jurister i Civita.
Spesialenheten for politisaker siktet onsdag denne uken Hordaland politidistrikt for grov uforstand i tjenesten i den såkalte Monika-saken. Politidistriktet ble ilagt en bot på 100 000 kroner etter straffelovens bestemmelse om foretaksstraff. Ingen enkeltpersoner med ansvar for etterforskningen eller håndteringen av politioverbetjentens varslings-rapport er siktet.
Dette illustrerer et generelt problem: Systemet for sanksjoner mot forvaltningen er blitt underlagt en juridisk struktur som pulveriserer det personlige lederansvaret. Man har tatt foretaksstraffregelverket som er utviklet for regulering av private foretak, og anvendt dette på forvaltningen, uten å ta hensyn til at det er vesensforskjeller mellom privat og offentlig sektor.
Et av de sentrale kjennetegnene ved foretaksstraff, er at den kan anvendes mot et foretak, men uten at noen ansvarlige personer straffes. Det kan være en egnet reaksjonsform i privat sektor, der man kan reagere med bøter mot bedrifter som gjør noe som skader samfunnet. Hensikten er å ramme virksomhetenes økonomi, i håp om at både bedriften og andre foretak skal endre holdninger og rutiner.
Intensjonen ved å anvende denne formen for reaksjon også mot forvaltningen er antagelig å vise at også offentlige etater holdes ansvarlige på linje med private foretak. Men det er en forskjell: Bøter mot private foretak går utover virksomhetens lønnsomhet, mens bøter mot en offentlig etat bare går utover forvaltningens mulighet til å gjennomføre de oppgaver den er satt til. Boten til Hordaland politidistrikt «svir» neppe økonomisk, slik den ville gjøre for en privat bedrift. Og dersom den svir, bidrar den bare til å redusere politiets mulighet til å utføre sine oppgaver, hvilket igjen går utover publikum.
Enten går altså straffen utover innbyggerne, ellers går den ikke utover noen. Statens budsjettmidler sirkuleres bare i systemet, og på veien fra den ene til den andre budsjettposten brukes det både penger og tid på rådgivning for å vurdere riktigheten av det hele. Hvordan samfunnet skal bli bedre av en slik håndtering av forsømmelser fra det offentliges side, er vanskelig å se.
Vi har altså å gjøre med en reaksjonsform overfor det offentlige som savner enhver fornuftig begrunnelse. Og det mest slående med denne formen for straff er at den ikke retter seg mot lederen for forvaltningsvirksomheten på noe mer enn en avledet og fjern måte. Ansvaret for «rutinesvikt» bør ikke pulveriseres utover offentlige budsjetter, hvor det personlige ansvaret forsvinner.
Skal man først hente inspirasjon fra styring av privat næringsvirksomhet, bør man gjennomføre reformer som i større grad synliggjør det personlige lederansvaret.
Det er alltid enkeltpersoner som fatter beslutninger, eller, som i Monika-saken, viser uforstand i tjenesten.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 26.2.15. Se også:
Civita-notat nr. 27 2013: Belønning av og sanksjoner mot forvaltningsledere
Sanksjonene som brukes mot forvaltningen er underlagt en juridisk struktur som pulveriserer det personlige lederansvaret og bidrar til å skjule hvem som er gode og mindre gode ledere. Man bruker nemlig foretaksstraff, som er utviklet for regulering av private foretak, og anvender dette på forvaltningen, uten å ta hensyn til at dette er en lite egnet reaksjonsform mot offentlige virksomheter.
Skal man først hente inspirasjon fra styring av privat næringsvirksomhet, bør man gjennomføre reformer som i større grad synliggjør det personlige lederansvaret.
Last ned og les Civita-notatet her: Civita-notat_27_2013
Relatert
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Institusjonene kommer ikke til å redde oss
«Visjoner er dyrt»
Generalistkommunen dør langsomt – hva skal komme etter?
Den kongelige motstandskraft