Mellom politikk og kommunikasjon
Problemet med informasjonsvideoen er ikke at den er et unikt tilfelle av propaganda fra et departement. Problemet er at den er et symptom på en utvisking av skillet mellom departementenes viktige informasjonsarbeid og ren politisk kommunikasjon, skriver Haakon Riekeles i Dagens Næringsliv.
Publisert: 31. august 2015
Av Haakon Riekeles, samfunnsøkonom i Civita.
En skrytevideo fra justis- og beredskapsminister Anders Anundsen som fremfører riktig og etterprøvbar informasjon, er ikke prinsipielt forskjellig fra en pressemelding eller en artikkel på Regjeringens hjemmesider som gjengir den samme informasjonen. Problemet med informasjonsvideoen er ikke at den er et unikt tilfelle av propaganda fra et departement. Problemet er at den er et symptom på en utvisking av skillet mellom departementenes viktige informasjonsarbeid og ren politisk kommunikasjon.
Denne utviskingen skjer gradvis, uavhengig av politisk farge på regjeringen. Anundsens malplasserte video er derfor en god anledning til å føre en mer prinsipiell debatt om forholdet mellom embedsverk og politikere i kommunikasjonsarbeid.
Informasjon fra regjeringsapparatet har en viktig demokratisk funksjon. Det er viktig at vanlige borgere, presse og opposisjon lett har tilgang på informasjon om hva en regjering foretar seg og hvordan utviklingen er innenfor de forskjellige departementenes ansvarsområder. For å kunne fylle denne funksjonen må informasjonen være objektiv, fullstendig og helst minst mulig politisert. En faglig basert og politisk nøytral sentralforvaltning er en styrke ved Norge, og kommunikasjonsarbeidet bør ikke være et unntak fra dette. Politisk kommunikasjon fra statsråder er også åpenbart nødvendig i et demokrati. Offentlig debatt er avhengig av at de som har makt, begrunner og rettferdiggjør sin utøvelse av denne makten. Problemet er at disse to formene for kommunikasjon har forskjellig funksjon og form, og i dag delvis ivaretas av de samme departementsansatte.
Institutt for samfunnsforskning har vist at antall kommunikasjonsansatte i departementene doblet seg fra 2001 til 2011. Ifølge departementenes nettsider er det i dag 127 ansatte i departementene som jobber i kommunikasjonsenheter. Veksten i antall kommunikasjonsrådgivere er bekymringsfull, fordi det kan forrykke balansen mellom fagavdelingers oppdrag i å fremstille mest mulig korrekt og nøktern informasjon og å komme med faglig baserte råd til politisk ledelse, og kommunikasjonsfolkets behov for å presentere informasjon som fanger offentlighetens oppmerksomhet.
Undersøkelser gjennomført av Difi i 2011 viser at embedsverket i departementer rapporterer om at skillet mellom politikere og embedsverk gradvis er blitt bygd ned, og at embedsverket i økende grad blir involvert i politikkformidling. Dette gjelder ikke bare ansatte med ansvar for kommunikasjon. Avdelinger med fagansvar rapporterer om å bli bedt om lage politisk nyhetsstoff om saker de har ansvar for.
En kommunikasjonsenhet som jobber veldig tett på politisk ledelse, har en betydelig større risiko for å bli politisert enn en enhet hvor samarbeidet går «tjenestevei» og departementsråden til syvende og sist kan sette grenser for enhetens rolle. Departementsansatte som er for tett involvert i å selge en regjerings politiske budskap, og til og med bidrar til å utforme kritikk av opposisjonen og tidligere regjeringer, kan komme i en lojalitetskonflikt når den politiske ledelsen før eller siden byttes ut.
Det trengs en klar arbeidsdeling mellom departementenes kommunikasjonsarbeid og politisk kommunikasjon. Departementenes informasjonsarbeid bør begrense seg til å informere løpende om innholdet i saker som fremmes for Stortinget, andre saker departementene arbeider med, faglig relevant informasjon om departementenes saksfelt, og informasjon om statsrådens gjøremål. Generelle politiske debattinnlegg og taler, presseutspill ved reisevirksomhet og annet arbeid som handler om å fremstille politikerne og politikken i best mulig lys, bør ivaretas utelukkende av politiske rådgivere og partiapparatene. Dette bør ikke føre til flere politisk ansatte i departementene, ettersom det allerede har vært en stor vekst i antall statssekretærer og politiske rådgivere. Politikerne i regjeringsapparatet må nødvendigvis kunne bruke de faglige ressursene som finnes i departementene for å skaffe til veie fakta, men selve jobben med å utforme det politiske budskapet, bør skje på armlengdes avstand fra embedsverket. Skillet mellom politisk kommunikasjon og faglig informasjonsarbeid er ikke alltid klart, men er ikke prinsipielt annerledes enn resten av embedsverkets balansegang mellom faglighet og lojalitet ovenfor statsråden.
De politikerne som nå kritiserer Anundsens dårlige rolleforståelse, bør nå løfte blikket og tenke over hvordan embedsverkets politiske nøytralitet kan sikres.
Artikkelen er på trykk i Dagens Næringsliv 29.08.15.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
Fra maktspill til katastrofe
