Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Jakten på det borgerlige
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Demokrati

Familieliv er forskjellig

Mennesker er forskjellige, og familier er forskjellige. Så selvsagt må også politikere kunne bestemme seg for å takke nei til nye perioder eller ombud av hensyn til familien, og gjerne også si det som det er, hvis de ønsker det.

Kristin Clemet

Publisert: 23. juli 2016

Selv har jeg aldri sluttet i politikken av hensyn til familien. Men jeg har vært beredt til å gjøre det, dersom situasjonen krevde det. Og jeg ville sagt som sant var, dersom det var det jeg gjorde.

Det er fint at Oda Faremo Lindholm, som er datter av tidligere statsråd Grete Faremo og skuespilleren Magne Lindholm, kaster seg inn i debatten om hvordan topp-politikk og familieliv kan kombineres. Selv mener hun at det har gått helt greit å vokse opp som barn av en topp-politiker, at det ikke er synd på barn av topp-politikere, og at politikere bør skjønne hvor privilegerte de er og ikke begrunne en eventuell avgang fra politikken med hensynet til familien. Blant dem som får sitt pass påskrevet, er Sylvi Listhaug, Torbjørn Røe Isaksen og Heikki Holmås, som har takket nei til gjenvalg eller teller på knappene, blant annet av hensyn til familien.

Ingen kan selvsagt bestride Oda Faremo Lindholms egne opplevelser. Men det lukter litt mye politikk av den pekefingeren hun retter mot andre.

Familieliv er nemlig forskjellig.

Noen har ett barn, slik Faremo og Lindholm hadde – andre har to, tre eller fem. Noen topp-politikere har faktisk mange barn, eller de har ønsker om å få det.

Noen bor i gangavstand fra Stortinget og regjeringskvartalet, slik Faremo og Lindholm gjorde. De fleste må pendle og bo på hybel eller i midlertidige bopeler i Oslo.

Noen har en ektefelle eller samboer med et fleksibelt yrke, slik Lindholm hadde, og derfor kunne Oda, ifølge Grete Faremo, «ha korte dager i barnehagen».   Andre har en ektefelle som ikke kan jobbe fleksibelt.

Noen har barn som krever lite oppfølging, fordi de er friske og selvstendige og har sunne interesser. Andre har barn som er syke, som krever mye oppfølging eller utsetter seg for fare, dersom ingen passer på dem.

Noen foreldre syns det er greit å være mye borte fra barna, hvis de vet at de er trygge. Andre foreldre oppdager at de ikke ønsker å være så mye borte, og at de gjerne vil prioritere annerledes – ikke bare av hensyn til barna, men også av hensyn til seg selv. Man kan tross alt ikke være hjemme og på jobben samtidig eller i Oslo og Finnmark samtidig.

Det er dessuten ikke helt riktig at ikke topp-politikken er spesiell. Faremo Lindholm har rett i at mange mennesker har krevende yrker, jobber i skift eller har lange dager. Men for en statsråd eller stortingsrepresentant gjelder ingen regler om arbeidstid. Og jeg er uenig i at en statsråd har en «fleksibel arbeidsdag». Etter min vurdering er en statsråds hverdag særdeles lite fleksibel, for som regel er timeplanen helt full fra morgen til (sen) kveld. For noen er nok også det som følger med livet som statsråd – i form av livvakter, medietrykk og/eller trusler – av en verre og mer omfattende karakter i dag enn for bare få år siden.

Mennesker er forskjellige, og familier er forskjellige. Så selvsagt må også politikere kunne bestemme seg for å takke nei til nye perioder eller ombud av hensyn til familien, og gjerne også si det som det er, hvis de ønsker det.

Innlegget er på trykk i Dagbladet 21.7.16.

Publisert: 7. november 2023
Familiepolitikk
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Donald J. Trump and Air Force One
Bård Larsen

Statskupp i USA?

Vi kan dessverre ikke se bort fra muligheten for et Trump-orkestrert kupp av den amerikanske staten.
DemokratiUSA
Kina, hender, menneskerettigheter
Torben Bjørke-Henriksen

Arild Asnes, 2026

Er Erik Solheim vår tids svar på søttitallets Kina-entusiaster?
DemokratiTotalitære og autoritære regimer
Lars Kolbeinstveit

Magnus Marsdal gjør seg dummere enn han er

Lars Kolbeinstveit svarer.
Demokrati
Sylvi Listhaug Frp
Lars Kolbeinstveit

Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp

FrP vil vinne valg, men vil partiet klare å bruke makten det innebærer?
Institusjoner og forvaltningNorsk politikk
Paris
Eirik Løkke

Vil populismen definere Europa i vårt århundre?

Populister spiller på misnøye, overdriver og skaper polarisering. Men andre politikere glemmer ofte at populistene har mye rett, især om innvandring.
DemokratiPopulisme
Bård Larsen

Et ideal på det totalitære mennesket

I autoritære samfunn blir det som under normale omstendigheter regnes som svik, til lojalitet. Vi aner det samme mønsteret i Donald Trumps USA.
DemokratiTotalitære og autoritære regimer

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

Dette feltet er for valideringsformål og skal stå uendret.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo