Demokrati

Færre fra privat sektor på Stortinget

Andelen som rekrutteres til Stortinget fra privat sektor faller betydelig. Blir det et problem? Eirik Løkke i Dagens Næringsliv.

Eirik Løkke

Publisert: 19. august 2017

Andelen som rekrutteres til Stortinget fra privat sektor faller betydelig. Blir det et problem?

Mandag 2. oktober konstitueres det 162. storting, og representanter fra 19 fylker samles for å utføre de plikter som er pålagt de folkevalgte. Blant oppgavene som representantene skal beskjeftige seg med, er lovbestemmelser og størrelsen på bevilgninger, samt fastsettelse av skatter og avgifter.

Representantene er valgt inn på ulike partiprogrammer, som naturligvis vil være utgangspunktet for politikken. Men bakgrunnen og erfaringene til de ulike representantene vil trolig også påvirke holdningene – på tvers av ulike partier. Alle mennesker påvirkes av sine omgivelser. Av den grunn har jeg i et nytt Civita-notat undersøkt bakgrunnen til årets representanter, de i toppen av listene, med utsikter til å bli valgt inn på Stortinget, ut fra nettstedet Pollofpolls’ gjennomsnittsmåling for juni.

Et av de mest interessante funnene er at andelen som rekrutteres fra privat sektor til Stortinget, faller. Det er en trend vi også kan se over tid. Mens andelen som ble rekruttert fra privat sektor i 2009 var nesten 40 prosent, er det samme tallet under 20 prosent i år. Det er en signifikant reduksjon.

En motsatt trend kan observeres gjennom at flere rekrutteres til Stortinget fra interesseorganisasjoner (inkludert partiene). Mens 24 prosent hadde bakgrunn fra interesseorganisasjoner forut for Stortinget i 2009, har tallet steget til 36 prosent i år.

Andelen som rekrutteres fra det offentlige, stiger fra 31 prosent i det utgående storting til 41 prosent i det nye storting. Den overordnede tendensen er således at stadig flere representanter rekrutteres fra interesseorganisasjoner og det offentlige, mens stadig færre rekrutteres fra det private.

Man bør selvsagt ikke overdrive hvilken betydning de ulike egenskapene har for hvilken politisk debatt og politikk det nye Stortinget vil føre. Partiprogrammene er mest sannsynlig en bedre indikasjon på hvilken politikk som vil føres, enn representantenes egenskaper og bakgrunn. Men samtidig bør man heller ikke undervurdere hvordan alder, kjønn, utdannelse og yrkesbakgrunn påvirker vår virkelighetsoppfatning og forslag til løsninger, noe NHH-professor Øystein Thøgersen og Karl Ove Aalbu har drøftet i et tidligere Civita-notat.

Stortingsrepresentantene er selvsagt ikke fritatt fra slik påvirkning. Av den grunn er de erfaringer våre folkevalgte tar med seg inn på Stortinget, en faktor som bør belyses kritisk. For dem som er opptatt av verdiskaping og private bedrifters vilkår, er det bekymringsfullt at stadig færre representanter blir rekruttert fra næringslivet, hvor det å måtte forholde seg til bunnlinjen og økonomisk lønnsomhet er avgjørende for hvorvidt bedriften overlever eller ikke.

Det er ikke nødvendigvis slik at man må ha en bakgrunn fra næringslivet for å fremme en politikk som legger til rette for verdiskaping. Det å ha såkalt nærlingslivsbakgrunn er ingen garanti for fornuftig økonomisk politikk, noe man nærmest daglig får illustrert i Det hvite hus.

Like fullt vil det at færre representanter har bakgrunn fra det private bety at færre personer har erfaring med de utfordringer man møter i det private næringsliv.

NHO har uttrykt en lignende bekymring for manglende forståelse for næringslivets utfordringer i befolkningen. Ifølge interne NHO-undersøkelser sliter næringslivet med å formidle betydningen av sammenhengen mellom verdiskaping og velferd. Kombinasjonen færre velgere interessert i verdiskaping og færre representanter på Stortinget med bakgrunn fra privat næringsliv kan gjøre det vanskeligere å prioritere en politikk som legger til rette for flere jobber og økonomisk vekst. Det vil i så fall være ekstra utfordrende når vi går inn i en tid med reduserte petroleumsinntekter og økte utgifter knyttet til aldrende befolkning.

Nettopp derfor trenger vi flere politikere (med eller uten næringslivsbakgrunn) som skjønner verdiskapingens betydning for fremtidens velferd.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 17.8.17.