De politiske partiene
Det er uheldig at partiene er blitt så profesjonalisert, og at mediene i så stor grad spiller opp til forestillingen om at vellykkede partier og politikere nærmest bør være feilfrie. Det skremmer nok mange bort fra politikken, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 10. mai 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I dag avslutter KrF og Miljøpartiet De Grønne sine landsmøter. Dermed er landsmøtesesongen over, og samtlige partier kan si seg fornøyd med sine egne landsmøter. Det skjer sjelden noe uforutsigbart på landsmøtene lenger.
Ledelsen har full kontroll, og møtene er gjennomregissert av hensyn til mediene.
De politiske partiene er interessante skapninger i vårt demokrati. På den ene side er de svært viktige. De lager politiske programmer og finner frem til personer som vil stille til valg. De sørger altså for at velgerne har noe og noen de kan stemme på. Teoretisk kunne dette vært ordnet på andre måter, men i praksis er det vanskelig å se for seg et moderne demokrati uten politiske partier.
Men selv om vi trenger partiene, er de ikke særlig populære. Valgdeltagelsen ser ut til å være synkende, og antallet partimedlemmer er historisk lavt. Ifølge en europeisk undersøkelse fra 2008 var bare fem prosent av norske velgere medlemmer av et politisk parti. Enda færre er aktive i partiene og bare noen ytterst få er med på å bestemme hva som skal stå i partiprogrammene ellerhvem som bør velges til Stortinget eller kommunestyret.
Og selv om tilliten generelt er høy i Norge, er tilliten til politikerne og de politiske partiene relativt lav. Befolkningen stoler i liten grad på partiene, og det er de som har minst utdanning eller står utenfor arbeidslivet, som harminst tillit. Politikere er også blant de minst respekterte «yrkesgruppene» i landet.
At det å være politiker overhodet fremstilles som et «yrke», er i seg selv symptomatisk. Man hører stadig sjeldnere at det er et ombud eller verv, slik det faktisk er. Årsaken er nok at det blir færre fritidspolitikere og flere profesjonelle politikere, hvorav ganske mange gjør politikken til en livslang karrièrevei. En del av dem er valgt, enten av velgerne eller av partiet, men stadig flere er ansatt og arbeider som rådgivere for partiene.
Denne utviklingen er ikke særnorsk. Deltagelsen synker og partiene profesjonaliseres også i andre land. I Storbritannia, som nettopp harhatt valg, er bare én prosent av velgerne medlem av et politisk parti, og valgdeltagelsen er vanligvis lavere enn den er i Norge. Men Norge er på ingen måte best i klassen. I Østerrike er hele 17 prosent av velgerbefolkningen medlem av et politisk parti. Og i Danmark er valgdeltagelsen betydelig høyere enn den er i Norge.
Når så profesjonelle organisasjoner har så få medlemmer, sier det seg selv at de ikke kan leve av kontingenten. Bare ca. seks prosent av partienes inntekter kommer nå fra medlemskontingent, mens nesten 70 prosent kommer fra stat og kommune. Partiene fremstår altså i stadig mindre grad som de frivillige organisasjonene de var ment å være og i stadig større grad som statsfinansierte institusjoner. I 2013 bevilget de politiske partiene nesten 420 millioner kroner i offentlig støtte til seg selv.
Hvorfor greier ikke partiene å begeistre og mobilisere flere velgere?
En forklaring som ofte trekkes frem, er at velgerne er blitt mer individualistiske og opptatt av enkeltsaker og mindre opptatt av å slutte seg til et helt program. Det kan det være noe i, for folk flest er ikke passive tilskuere til det som skjer rundt dem. Nesten 80 prosent av befolkningen over 16 år er medlem av minst én organisasjon, og over halvparten av dem anser seg som aktive medlemmer.
En annen forklaring er «tidsklemma». I valget mellom et utall fritidsaktiviteter, både for barn og voksne, vinner gjerne idrettslaget før det politiske laget.
Men kanskje er det også noe med de politiske partiene selv som gjør dem mindre attraktive enn de behøver å være, og som gjør det vanskelig for mange å engasjere seg.
Jeg tror det, og la meg peke på noen slike forhold.
Jeg syns det er uheldig at partiene er blitt så profesjonalisert, og at mediene i så stor grad spiller opp til forestillingen om at vellykkede partier og politikere nærmest bør være feilfrie. Vanlige mennesker, som ikke behersker det politiske språket, og som kanskje har trådt feil eller gjør en feil, har ingen plass i politikken. Man blir gransket med lupe og kanskje latterliggjort, dersom man ikke lever opp til mediesamfunnets krav til perfeksjon. Det skremmer nok mange bort fra politikken.
Profesjonaliseringen av politikken har også gjort det svært vanskelig å inneha et verv samtidig som man skjøtter en jobb og har familie. Det hadde vært sunt med flere politikere som også befant seg i «det virkelige liv» og kunne hente erfaringer og kunnskap fra andre miljøer. Men det er blitt vanskeligere, fordi politikken krever så mye.
Også det politiske språket skaper avstand. Det er ofte vanskelig å forstå, og det virker ikke alltid helt ærlig. Politikere bedriver nemlig det som, på litt fint, kan kalles «strategisk kommunikasjon». De sier ikke bare det de mener – de sier også det de tror at det lønner seg å si. De tilpasser budskapet og argumentene til det de tror målgruppen gjerne vil høre. Det er små – etter min mening for små – forskjeller mellom partiene i Norge. Men ofte forstørrer partiene uenigheten seg imellom enormt, nærmest for å rettferdiggjøre sin egen eksistens. Harde politiske diskusjoner virker ofte livgivende innad i partiene. Men det kan skape avstand til folk flest.
Det er heller ikke lett å forstå det politiske «spillet», og mange reagerer negativt på personstrid og fraksjonering. Det er nok mer vennlighet og omtanke i politikken enn mange tror, men mediene skaper ofte et mer negativt bilde.
Et siste spørsmål partiene bør stille seg, er om de gir sine medlemmer og velgere tilstrekkelig innflytelse når de skal lage partiprogrammer og stille opp kandidater til valg.
Nominasjonsprosessene i Norge er svært lukket, og det er i praksis bare er en liten elite i partiene som bestemmer hvem som faktisk blir valgt. Enkelte partier eksperimenterer med reformer, men fortsatt er systemet i Norge mer lukket enn i mange andre land.
Jeg har selv vært aktiv i politikken i mange år, og jeg kan love at det både er morsomt, givende og interessant. Men skal flere finne det interessant, må partiene senke terskelen for å påvirke politikken og valglistene. Det ville også være et gode for demokratiet.
Artikkelen er på trykk i Aftenposten 10.5.15. Se også:
Civita-notat nr.12 2014: Et blikk på valgordningen, nominasjonen og deltakelsen i norske partier
Det norske samfunnet preges av høy tillit, relativt høy valgdeltakelse og gode muligheter for å påvirke politiske prosesser. Likevel er det noen tegn som er foruroligende, og som potensielt kan svekke den demokratiske legitimiteten.
Ett av dem er at antallet partimedlemmer har sunket de siste 30 årene, samtidig som partiene har opprettholdt sin sterke innflytelse over nominasjonene og dermed valget av personer til folkevalgte forsamlinger. Det er også bekymringsfullt at velgerne ved stortingsvalg ikke har noen reell innflytelse på hvilke personer som skal velges, og at ledelsen i partiene velges av en svært eksklusiv partielite.
I Norge bestemmer partimedlemmene svært mye, allerede før folket får uttrykke sin mening i valg. Det gjør den norske nedgangen i medlemskap ekstra betenkelig.
Dette notatet diskuterer tre forhold ved den demokratiske deltakelsen:
1) Partinominasjonene forut for valg.
2) Velgernes innflytelse ved valg.
3) Partimedlemmenes valg av partiledelse.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_12_2014
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
Den instinktive fascisten Trump
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
