Utsira – og rot med roller

Heikki Holmås kan ha rett i at det er en del rot med roller i denne saken. Det mest alvorlige rotet står imidlertid stortingsflertallet for når de nå forsøker å instruere statsråden gjennom behandlingen av et Dok.8-forslag. Dersom dette svekker tilliten og omdømmet til staten som regulator og eier, kan det bety at store verdier går tapt, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 19. mai 2014

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Det kan godt være at elektrifisering av hele Utsira-høyden er en god idé. Et samlet storting har dette som intensjon.

I Politisk kvarter på NRK i dag, der jeg deltok, var det imidlertid ikke det som var temaet – men selve behandlingsmåten Stortinget nå ser ut til å velge.

Etter min mening er den overraskende av minst tre grunner, noe jeg også har berørt i en tidligere blogg:

1. Det er overraskende at flertallet i energi- og miljøkomiteen velger å kortslutte en behandling av en sak i komiteen to – tre uker før det skal avgis innstilling, og det er overraskende at Venstre og KrF velger å gå sammen med resten av opposisjonen uten engang å varsle sine samarbeidspartnere i regjering. Etter at særlig Høyre har lidd seg gjennom måneder med en reservasjonssak man gikk inn for på grunn av KrF, vil en slik fremgangsmåte neppe styrke det borgerlige samholdet. Blir det et mønster, vil det bidra til å svekke samholdet.

2. Det er dessuten overraskende – og dristig, vil jeg si – av det samme flertallet i komiteen å kortslutte saksbehandlingen i en så stor og viktig sak uten at den kjenner konsekvensene av det vedtaket som nå skal treffes. Utsira-utbyggingen er et enormt stort prosjekt – i størrelsesorden 100 – 120 milliarder kroner – og bare en forsinkelse på ett år, som kan bli resultatet av vedtaket, kan medføre et tap i størrelsesorden 20 milliarder kroner. Det er ekstra overraskende at Arbeiderpartiet er med på en slik manøver, noe jeg ikke tror at partiet ville vært, dersom det satt i regjering. Vanlig saksbehandling ville vært å avvente Statoils utredning, som kommer om ca et år.

3. Behandlingsmåten er også et godt eksempel på dårlig selskaps- og eierstyring – og dårlig forvaltning. På twitter etter Politisk kvarter ble jeg kritisert for overhodet å bringe inn eierrollen. Heikki Holmås twitret bl.a. at jeg «roter med roller», og at «stortingsflertallet er tydelige på hva @tordlien skal gjøre som regulator, ikke @statoilasa-eier».

Nå foreligger det jo ennå ingen innstilling fra stortingsflertallet, men jeg antar at Holmås har rett: Flertallet vil være tydelig på at det er staten som regulator og ikke staten som eier som nå blir forsøkt instruert. Jeg skriver «forsøkt», fordi noen også har reist spørsmål om lovligheten av et eventuelt pålegg fra Stortingets side.

Formelt sett er det også riktig at det er staten som regulator dette gjelder, og det er betenkelig nok: Norge har skilt seg ut internasjonalt ved å ha et stabilt og forutsigbart forvaltningsregime bl.a. med en klar rolle- og arbeidsdeling mellom Stortinget og selskapene, der Stortinget fastsetter rammebetingelsene som selskapene opererer innenfor.

Det som skjer nå, er derfor helt spesielt. Nå griper Stortinget inn – midt i en utrednings- og planleggingsfase – og endrer rammebetingelsene for ett bestemt prosjekt. Noen stortingsrepresentanter, som f.eks. Heikki Holmås (SV), uttaler at dette må sees som et signal om at vi trenger en «bredere debatt om hvordan Stortinget skal involveres i denne type beslutninger», mens Kjell Ingolf Ropstad (KrF) mener at vi må «sikre oss at myndighetene i sterkere grad gjennomfører oppfølging og kontroll av Statoil». Terje Aasland (Ap), derimot, mener at det ikke er grunn til å endre oljepolitikken eller forvaltningsregimet, og at denne saken bare er et «klart unntak».

Når man også tar i betraktning at det ikke er et enstemmig storting som står bak dette «unntaket», er det stor risiko for at det man nå gjør, kan få negative konsekvenser utover konsekvensene av denne konkrete saken. Stortinget demonstrerer nemlig med dette at forvaltningsregimet likevel ikke er forutsigbart, og det vil også påvirke selskapene og økonomien i prosjekter generelt. Stortinget er selvsagt i sin fulle rett til å gjøre endringer i forvaltningsregimet, men det bør skje på ordinær måte og ikke ved hjelp av «unntak». Også på dette punkt er det oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet er med.

Reelt sett har dette også med det statlige eierskapet i Statoil å gjøre. Mye av retorikken som flere politikere bruker, er den samme man bruker overfor selskaper som er (del)eid av staten, nemlig at selskapene skal ta «signaler» fra Stortinget. Og når det snakkes om at staten må gjennomføre en sterkere «oppfølging og kontroll av Statoil», er det utsagn som passer vel så godt til staten som eier som til staten som regulator. Det er dessuten nesten umulig å skille de to rollene fullstendig, så lenge staten ved ett og samme departement faktisk både er eier og regulator.

Heikki Holmås kan ha rett i at det er en del «rot med roller» i denne saken.

Det mest alvorlige rotet står imidlertid stortingsflertallet for når de nå forsøker å instruere statsråden gjennom behandlingen av et Dok.8-forslag.

Dersom dette svekker tilliten og omdømmet til staten som regulator og eier, kan det bety at store verdier går tapt.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 19.5.14.

Publisert: 6. februar 2024