Underholdningskampen

Ingen kan nekte avisene å trille terninger. Men de burde kanskje klargjort premissene litt bedre og gjøre det klart at det de presenterer for leserne, er en høyst subjektiv vurdering., blogger Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 18. august 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita

For noen uker siden skrev jeg et innlegg i Vårt Land om hvordan politikere bedriver strategisk kommunikasjon: De sier ikke bare det de mener – de sier også det de tror at det lønner seg å si.

Det var selvsagt mange eksempler på dette i gårsdagens partilederdebatt på NRK. Både partilederne selv og deres rådgivere har brukt lang tid på å forberede debatten, finne ut hva slags argumenter som «slår» best, hva som kan svekke motstanderen og hans eller hennes argumenter – og hva som kan utløse latter og applaus i salen. Målet er å «greie seg» bra, og med det mener man vel – når alt kommer til alt – at pressen syns at man greier seg bra. Hvis mediene sier og skriver at den ene politikeren greide seg bra eller vant debatten – mens en annen gjorde det dårlig eller tapte debatten, fungerer det som en slags fasit. Og er man riktig heldig eller uheldig – alt avhengig av om man vant eller tapte – kan det også påvirke entusiasmen eller misnøyen i eget parti og i siste instans velgernes lyst til å stemme på partiet.

Sånn må det nesten være. Politikere vil i ulik grad gjøre et godt eller dårlig inntrykk på velgerne, og det kan selvsagt få konsekvenser. Likevel reiser all støyen rundt selve debatten – med underholdningsinnslag, underveiskommentarer, hyling i salen, nachspiel og terningkast – enkelte spørsmål.

Det må for eksempel (igjen) kunne reises spørsmål om måten NRK velger å dekke valgkampen og gjennomføre slike debatter på. Det er, for meg, ubegripelig at NRK må lage så mye (forsøk på) underholdning og støy ut av en slik debatt.

Det kan virke som om statskanalen mener at den har en oppgave i å mobilisere velgere, og at den, for å få med alle som ikke er så interessert, må legge seg på et veldig lavt og nærmest barnslig nivå. Selv følte meg meg nærmest hensatt til det gamle Øst-Tyskland da jeg så den nye, «kule» demokratisangen som NRK hadde laget.

Eller for å si det med Håkon Moslet, som står bak reality-serien «Diktaturet»: «Mange av oss tar demokratiet for gitt, men alternativet er jo faktisk diktatur. Dessverre er det mange unge som velger å ikke bruke stemmeretten. Det sier noe om at veldig mange tar friheten i det norske samfunnet for gitt, og vi har lyst til å vise alternativet gjennom denne serien…»

Men alternativet til å stemme er ikke diktatur – for det er faktisk helt legitimt ikke å stemme i et demokrati. Og den «friheten mange tar for gitt», avhenger selvsagt ikke av valgdeltakelsen i et kommunevalg.

Jeg syns heller ikke det er NRKs oppgave å kåre vinnere og tapere av debatten omtrent mens debatten pågår. Da jeg skrev det på twitter i går, var det mange som responderte ved å si at alle andre jo gjør det. Aftenposten hadde sin egen sending rett etter debatten, og Dagbladet og VG (og sikkert også andre) har kastet terninger og bedømt politikernes innsats bare minutter etter at debatten er ferdig.

Forskjellen er at det faktisk er forskjell på NRK og de andre. NRK har et helt særlig ansvar for å være politisk nøytral og balansert. Og forestillingen om at man, på nøytralt vis, kan rangere vinnere og tapere i en slik debatt, er, etter min mening, naiv.

Enhver slik bedømmelse blir nemlig preget av om man liker vedkommende politiker, om man liker debattstilen til vedkommende politiker, og om man stort sett er enig eller uenig i det vedkommende sier.

Et godt eksempel kan være duellen mellom Knut Arild Hareide og Siv Jensen om søndagsåpne butikker. De fleste kommentatorer i mediene og på sosiale medier synes å mene at Hareide her var den soleklare vinneren. Men det er også noen som ikke liker Hareides stil, og som derfor mente at Jensen vant.

Poenget er at det nesten er umulig å ta stilling til dette uten å bli påvirket av egne «likes» og «dislikes». Etter min mening er det umulig å si, på objektivt grunnlag, at den ene var bedre enn den andre. Men de hadde ulikt syn, og de argumenterte på veldig forskjellig måte.

Siv Jensen argumenterte med «grenser for politikk» og sa at det ikke var hennes eller Regjeringens mål at flest mulig butikker skulle holde åpent, eller at flest mulig skulle handle på søndag – men at det skulle være mulig å handle for butikkeiere og handlende som ønsker det, siden meningene om hvordan vi vil leve livene våre er forskjellig. Hun viste i den forbindelse til at det har vært gjennomført andre reformer før, som mange var imot, og som de nå er for. Hun viste også til at det er adgang til å holde søndagsåpent og handle i mange andre land, og at det fungerer. Hun sa også at hun var villig til å inngå kompromisser, og at Venstres forslag om å la kommunene bestemme tok utgangspunkt i et annet godt prinsipp, nemlig det kommunale selvstyret.

Knut Arild Hareide argumenterte med at han ikke ønsker et samfunn preget av enda mer «markedspress» og «full handling», at det er viktig å bevare søndagen som en annerledesdag, og at søndagsåpent også innebærer mindre frihet for mange. Han mente at tidligere reformer, som f.eks. innføring av farge-TV, ikke var sammenlignbare, siden folket den gangen ønsket reformene, mens det nå er svært mange, bl.a. en lang rekke organisasjoner, som er imot å tillate søndagsåpent. Han ønsket heller ikke å overlate beslutningen til kommunene, fordi det vil smitte fra noen kommuner til andre, som dermed vil føle seg presset til å holde åpent. Han appellerte til Siv Jensen om å trekke tilbake forslaget, slik man gjorde med forslaget om plastposeavgift.

Debattlederen blandet seg lite inn, og det ble alt i alt en ganske rolig debatt som ble ført i en hyggelig tone. Skulle det vært stilt noen kritiske spørsmål til argumentene som ble fremført, kunne det bl.a. vært gjort ifm den påståtte smitteeffekten mellom kommunene. Akkurat dette har Civita undersøkt, og det er vanskelig å dokumentere en slik effekt.

Så hvem var best?

Det avhenger i høy grad av øynene som ser. Hvilken 18 liker man best? Hvilken person har man mest sympati med? Og hvem er man mest enig med?

Ingen kan nekte avisene å trille terninger.

Men de burde kanskje klargjort premissene litt bedre og gjøre det klart at det de presenterer for leserne, er en høyst subjektiv vurdering.

Innlegget er publisert på Clemets blogg onsdag 19. august 2015.

Publisert: 13. desember 2023