Ugrei spekulasjon i Vårt Land

Jeg tror ikke det er hjelpsomt for saken at man mistenker en av dem som nå har forsøkt å rydde opp, for ikke å greie å ivareta sine oppgaver og posisjoner på en formelt korrekt måte, og å skille jobb og privatliv – bare fordi hun har et familiemedlem i samme parti. Kristin Clemet blogger.

Kristin Clemet

Publisert: 18. januar 2018

Jeg har i cirka 27 år vært samboer med en mann som nå er stortingsrepresentant. I store deler av tiden har vi begge hatt posisjoner og/eller vært aktive samfunnsdebattanter og deltakere i det politiske liv.

En gang iblant har vi måttet ta hensyn til hverandre ved ikke å uttale oss om saker som den andre var sterkt involvert i, fordi slike uttalelser kunne bli misforstått eller misbrukt, og dette har pressen som regel hatt forståelse for. Men stort sett har vi kunnet operere som to selvstendige mennesker, politikere og samfunnsdebattanter uten å ta hensyn til at den andre også er det.

At det har vært mulig, skyldes blant annet mediene. De har, nesten i overraskende stor grad, alltid respektert oss som to selvstendige individer. De har ikke lagt seg opp i hvordan vi håndterer våre roller på hjemmebane – de har bare forutsatt at vi greier å håndtere dette selv på en korrekt måte, og at vi derfor kan være oss tilliten verdig.

Med årene har vi også fått en datter som er engasjert i politikk, og også for henne er det viktig at foreldre og voksne barn betraktes som selvstendige individer. Hun er ikke en forlengelse av oss eller en som ikke greier å ivareta sine egne roller og oppgaver på en formelt korrekt måte, bare fordi hun har foreldre som også er eller har vært politikere.

Jeg skriver dette nå – etter å ha lest en ganske ugrei artikkel i Vårt Land. Den handler om den skandalen som nå ryster Høyre og Unge Høyre, der det har kommet inn en rekke varsler om seksuell trakassering på tidligere Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise og andre i Unge Høyre og unge i Høyre.

At dette blir bredt dekket av mediene, er selvsagt. Det er også forståelig at mediene gjerne vil finne ut hvem som visste hva og når. Men det virker ugreit når Berit Aalborg, som har skrevet artikkelen i Vårt Land, ikke respekterer individene i organisasjonen, men mistenkeliggjør dem på grunn av de familierelasjonene de har.

For hva er det egentlig Aalborg gjør?

For å understreke hvor alvorlig det er at Erna Solberg ikke ble orientert om Kristian Tonning Riises uakseptable adferd tidligere enn hun ble, skriver Aalborg at Solberg heller ikke ble informert av sin nestleder Jan Tore Sanner om dette. Men hvordan vet egentlig Aalborg at Sanner visste?

Faktum er at Aalborg ikke vet noe om det. Hun spekulerer bare. Hun mener nemlig at det er «oppsiktsvekkende» dersom ikke generalsekretæren i Unge Høyre, Maria Barstad Sanner (25 år om noen dager og forlengst flyttet hjemmefra) har snakket med faren sin om den saken hun har håndtert sammen med Høyres generalsekretær siden november ifjor. Ja, Aalborg går lenger. Hun skriver til og med at «sannsynligheten for at (Jan Tore) Sanner kjente saken er meget stor.» Men hva slags sannsynlighetsberegning er dette? Hvorfor i all verden er det mer sannsynlig at Maria Barstad Sanner gikk til faren sin enn at hun opptrådte korrekt i henhold til partiets etiske regelverk?

Det Aalborg her mer enn antyder, er at Maria Barstad Sanner har gitt sin far, statsråd og nestleder i Høyre, Jan Tore Sanner, en meget alvorlig opplysning, som han har unnlatt å fortelle lederen i Høyre, Erna Solberg, om. Jeg skjønner at spørsmålet kan reises, men i så fall bør man i hvert fall starte med å spørre Maria Barstad Sanner og Jan Tore Sanner om dette. Jeg vet ikke om Vårt Land har gjort det. Hvis avisen ikke har gjort det, er det desto verre at avisen bare spekulerer i det, fordi det dreier seg om en far og datter.

Det er åpenbart for alle at Unge Høyres og Høyres håndtering av tidligere varslersaker ikke har vært god nok, og at det er veldig mye som har sviktet når Tonning Riise kunne bedrive sin uakseptable adferd så lenge. Derfor er det også helt nødvendig at Unge Høyre og Høyre nå rydder opp etter beste evne og skaffer seg et etisk regelverk og rutiner for fremtiden som kan hindre at noe slikt skjer igjen. Helst bør man selvsagt greie å forebygge alle former for seksuell trakassering. Men siden det er vanskelig å garantere at slikt aldri vil skje igjen, må man i det minste ha systemer og et apparat for å følge opp, dersom noen blir utsatt for noe sånt igjen. I frivillige organisasjoner kreves det andre regler, systemer og rutiner enn i arbeidslivet, noe jeg skrev litt om i min forrige blogg.

Jeg tror mange har inntrykk av at dette arbeidet nå tas på alvor i både Unge Høyre og Høyre.

Men jeg tror ikke det er hjelpsomt for saken at man mistenker en av dem som nå har forsøkt å rydde opp, for ikke å greie å ivareta sine oppgaver og posisjoner på en formelt korrekt måte, og å skille jobb og privatliv – bare fordi hun har et familiemedlem i samme parti.

Personlig er jeg glad for at man i norsk politikk stort sett alltid blir betraktet som et selvstendig individ. Det har jeg hatt glede av, og det har datteren min glede av – og jeg antar at det er flere, også i andre partier, som har glede av det.

Jeg håper også at det er en tradisjon som kan føres videre.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 18.1.18.

Publisert: 5. mai 2023