Tillitsreform i offentlig sektor. Mistillit til privat sektor.
Det ser ut som regjeringen er i ferd med å gjennomføre en stor mistillitsreform i privat sektor.
Publisert: 14. august 2022
Regjeringen skal gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor.
Jeg stiller meg avventende positiv til det.
Jeg er positiv, fordi det fortsatt er et stort potensial for forbedring av styringssystemet i offentlig sektor. Det bør styres mer i stort og mindre i smått. Mål- og resultatstyringen kan bli både enklere og bedre. Dette er arbeid som alle regjeringer kontinuerlig er engasjert i. Men denne gangen er forventningene store, fordi det har vært lovet mye.
Samtidig er jeg avventende, fordi jeg dessverre ser mange mulige fallgruver, og fordi det har vært lovet urealistisk mye. Det hele kan ende med symbolske endringer eller i verste fall et enda mer komplekst styringssystem.
Jeg har tidligere skrevet om dette i Minerva.
I privat sektor, derimot, ser det ut som regjeringen er i ferd med å gjennomføre en stor mistillitsreform.
Både retorikken og politikken står i grell kontrast til alt som sies om betydningen av tillit i vårt samfunn. Tilliten er lim, fortrinn, grunnmur og helt avgjørende for den norske modellen. Men når det gjelder privat sektor, uttrykkes det stadig mer mistillit.
Nå har regjeringen oppnevnt et offentlig utvalg, hvis oppdrag blant annet er å finne ut hvordan Stortinget kan fase ut alle kommersielle velferdstilbydere.
Utvalget er kommet i stand etter initiativ fra SV, men mandatet er heldigvis litt mer balansert enn planen var, siden også denne regjeringen må forsøke å forholde seg til statens utredningsinstruks.
Målet for venstresiden er likevel klart: De kommersielle velferdstilbyderne skal fjernes.
En gruppe velferdstilbydere som skal bort, er de private barnehagene. I dag har vi full barnehagedekning i Norge, blant annet fordi vi har private barnehager som likebehandles med de offentlige. Om lag 50 prosent av barna går i private, kommersielle barnehager. Foreldrene er minst like godt fornøyde som foreldre med barn i kommunale barnehager.
Men nå skal altså disse barnehagene «fases ut».
Både i forbindelse med flyktningkrisen i 2015, pandemien og Ukraina-krigen har private aktører stått klare til å samarbeide med det offentlige for svært raskt å kunne skalere opp (og etter hvert ned) kapasiteten. På den måten fikk vi nok flyktningmottak og god nok kapasitet til testing og vaksinering.
Men nå skal også slike aktører forbys, hvis venstresiden får det som den vil.
Det samme gjelder sykehjem, eldreomsorg, hjembaserte tjenester, rusomsorg og arbeidsmarkedstiltak. Det er bare å feie dem ut.
Det hjelper ikke at de kan være bedre eller billigere for brukerne, for kommunen og for samfunnet, blant annet fordi utsikten til å kunne tjene penger kan bidra til innovasjon, effektivitet og bedre løsninger. Venstresiden vil bare ikke ha dem.
I veilederen til utredningsinstruksen står det at det første spørsmålet som bør stilles, er «Hva er problemet?».
Det virker som regjeringen har glemt dette enkle rådet og hva som bør være regjeringens viktigste oppgave, nemlig å sørge for gode tjenester til befolkningen. Det er mer enn nok av svikt som kan repareres og fremtidsutfordringer som krever nye og innovative løsninger. Men fremfor å rette all oppmerksomhet mot dette, bruker regjeringen nå energi og ressurser på ideologi og reverseringer som ikke har som mål å gjøre det mulig å yte bedre tjenester.
På arbeidslivsområdet er det LO som bestemmer. Endringene som gjøres, er til dels helt symbolske, slik de for eksempel er når det gjelder reglene for midlertidig arbeid. På andre områder, som for eksempel når det gjelder innleie, kan skadevirkningene, både for bedrifter og arbeidstakere, bli store.
Men retorikken er nesten verre enn politikken.
Vi har et veldig godt arbeidsliv i Norge. Langt over 90 prosent av arbeidstakerne er fast ansatt, og tallet er stabilt. De aller fleste trives godt på jobben, og samarbeidet mellom ledelse og ansatte er godt. Organisasjonene, særlig i privat sektor, er lite hierarkiske. Likevel later regjeringen som at det er så ille at det er behov for en «storrengjøring» i norsk arbeidsliv. Og pekefingeren er rettet mot privat sektor. Det er neppe i Ap-styrte Trondheim kommune det skal være «storrengjøring», selv om kommunen muligens har rekord i antall brudd på arbeidsmiljøloven.
Denne typen retorikk etterlater inntrykk av dyp mistillit, og det er svært lite respektfullt overfor de mange private bedriftene som tilbyr noen av verdens beste arbeidsplasser.
Innenfor skolen fins det nesten ingen kommersielle aktører, og de som fins, mottar ingen offentlig støtte og kan heller ikke forbys.
På dette området har derfor regjeringen bestemt seg for å uttrykke sin antipati overfor friskolene, som, økonomisk sett, knapt har hodet over vannet. De mottar langt mindre støtte enn offentlige skoler gjør, og de har ikke lov til å ta ut 50 øre i utbytte. Kontrollen er etter hvert så nidkjær at den oser av mistillit.
De største likestillingsutfordringene vi har i Norge, er i offentlig sektor. Likevel er det privat sektor regjeringen er mest opptatt av.
Med en blanding av pekefinger- og barnepike-mentalitet blir privat sektor både truet, skjelt ut og belært av regjeringens medlemmer. De vet nemlig, i motsetning til oss andre, at det er lønnsomt med flere kvinner i næringslivet, og at det alltid er lett å sette sammen styrer og ledergrupper med en perfekt kjønnsbalanse. Og siden næringslivet ikke selv skjønner sitt eget beste, må regjeringen vurdere å pålegge dem å gjøre det, for eksempel ved å vedta en lov som påbyr en bestemt kjønnsfordeling i styrene.
Hva årsaken kan være til at regjeringen ikke er like offensiv når det gjelder den mye skjevere kjønnsfordelingen i barnehagene og skolene, vet jeg ikke. Men hvis det er riktig og lurt å ha kvinner i bedriftenes styrer, er det vel også riktig og lurt å ha menn i skolen? Hva med å vedta en lov som sikrer kjønnskvoter blant de ansatte i skolen?
Det vil selvsagt aldri skje. Det er tross alt lettere for politikere å peke på andre og stille krav til dem fremfor å gjøre noe med de problemene de selv har ansvaret for. Privat sektor møtes med trusler og mistillit. Offentlig sektor møtes med forståelse og tillitsreform.
Det er legitimt å mene at næringslivet bør betale mer skatt. Men det er ikke akkurat uttrykk for tillit når representanter for regjeringspartiene hevder at de som følger gjeldende skatteregler, «skjuler» inntektene sine, og at snakk om «næringsformue» bare er «skattetilpasning».
Mistilliten er overtydelig når venstresiden snakker om «de rike», enda de som de snakker om, er ledere og eiere av bedrifter som betyr arbeid til titusenvis av mennesker, dersom bedriftene er konkurransedyktige og tjener penger.
I privat sektor vil regjeringen styre og kontrollere stadig mer. Overfor offentlig sektor er det mer tillit og mindre kontroll som gjelder – i hvert fall verbalt og på papiret.
Det hadde nok vært sunnere med en mer balansert tilnærming til begge sektorer.
Privat og offentlig sektor er vevet inn i og avhengige av hverandre.
Begge fortjener tillit, men tillit forutsetter gode spilleregler og en viss kontroll.
Private velferdstilbydere som, på ulike vis, tilbyr og utfører tjenester for det offentlige, skal ikke kunne tjene urimelig mye over tid. Men offentlige aktører, som lever av borgernes skattepenger, skal heller ikke kunne sløse.
Ofte er det samspillet og konkurransen mellom dem som er garantisten for at ressursutnyttelsen er god, og at skattebetalernes penger blir brukt på best mulig måte. Monopoler er sjelden bra.
Og her er vi ved et helt sentralt problem: Det er ganske lett å finne ut hva private aktører tjener. Hvor mye det offentlige sløser, er det ingen som vet. Men regjeringens og venstresidens interesse for ineffektivitet og sløsing i offentlig sektor er svært laber.
Det er merkelig hvordan Støre-regjeringen, på område etter område, bygger opp under en splittende fortelling om Norge.
Det er vanlige folk mot de andre. Det er offentlig sektor mot privat sektor. Det er by mot land. Det er rik mot fattig.
Det hele står i skarp kontrast til det vi hadde vent oss til fra Arbeiderpartiet siden midten av 1980-tallet.
Da ville Arbeiderpartiet være et parti for alle. Et folkeparti der alle skulle med.
Slik er det tydeligvis ikke lenger.
Mer fra bloggen
Lite gjennomtenkt kritikk fra Dagbladet og Klassekampen om Avkommersialiseringsutvalget
Avkommersialiseringsutvalget: Misbruk av utredningsinstituttet
Norske barnehager er best i Norden
Storberget-utvalget illustrerer hvorfor ekspertene får stadig mer makt
Når de private velferdstilbyderne blir kastet ut: Hva vil skje?
