Tilliten til Torstein Moland ble revet ned av medier og politikere

Det er på tide å reflektere litt over hvem som nå eventuelt bidrar til å svekke tilliten til Nicolai Tangen. Kristin Clemet blogger.

Kristin Clemet

Publisert: 23. april 2020

For ca. 25 år siden hadde vi en sentralbanksjef som het Torstein Moland.

Han ble utnevnt i august 1993 og tiltrådte stillingen i januar 1994.

Allerede før han tiltrådte ble utnevnelsen kritisert, dels fordi Moland hadde vært sentral i Arbeiderpartiet, blant annet som statssekretær for statsminister Gro Harlem Brundtland – dels fordi han hadde vært involvert i det mange oppfattet som et skattemessig kritikkverdig forhold knyttet til selskapet AS Airbus.

Kritikken og oppmerksomheten om særlig sistnevnte forhold var enorm, og da Moland i november 1995 ble ilagt en tilleggsskatt, endte det med at han søkte permisjon og deretter avskjed. Han gikk altså av som sentralbanksjef etter ca. 20 urolige måneder i stolen.

Kritikken som ble fremmet i det offentlige rom av og i mediene og av den daværende opposisjonen, var overdreven, skråsikker og upresis. Blant annet var det få som var nøye med å presisere at det å bli ilagt en tilleggsskatt, ikke var en dom eller resultat av en rettssak, og at det ikke betydde at man var kriminell. Det var et administrativt vedtak som ligningsnemnda gjorde, fordi den mente at en selvangivelse var utfylt feil, og det var et vedtak som kunne påklages og eventuelt føres inn for domstolen.

Torstein Moland gjorde det, og høsten 1998 ble han fullstendig renvasket for alle anklager. Som Dagbladet skrev i en leder i oktober 1998:

«Den kompliserte Airbus-saken er nå blitt skandalen som forsvant. Taperne finner vi hos skattemyndighetene, Økokrim og hos oss i mediene. Men det er den renvaskede Torstein Moland som måtte betale sakens urimelig høye pris».

Jeg kom nok en gang i tanker om dette forløpet da jeg hørte kommentator i Dagbladet, John Olav Egeland, på radio i morges. Han var politisk redaktør i Dagbladet den gangen avisen skrev sin presise, men triste oppsummering av Moland-saken.

Da jeg hørte dagens NRK-intervju, og når jeg hører og ser utallige andre programmer og oppslag i mediene for tiden, får jeg en følelse av déjà vu. Det blir luftet en lang rekke mistanker om den nyansatte sjefen for Oljefondet. Men som Egeland og andre gjerne oppsummerer: Det er ingen som har noen dokumentasjon på at Tangen har gjort noe galt eller ulovlig. Spørsmålet er bare om vi kan ha tillit til ham, og det er derfor vi spør.

Og det har jo i og for seg Egeland rett i. Vi må ha tillit til en som skal være sjef for sentralbanken eller Oljefondet.

Spørsmålet er bare om det ikke er på tide også å reflektere litt over hvem som nå eventuelt bidrar til å svekke tilliten til Tangen, og om måten det gjøres på, er et rettssamfunn verdig.

Risikerer vi at Tangen rett og slett gjør som Moland: Han trekker seg fordi oppmerksomheten, kritikken og de subtile beskyldningene som fremmes mot han, er så voldsomme at det ikke bare går utover han selv, men også Norges Bank, Oljefondet og en rekke andre enkeltmennesker? Og hva skriver mediene da om noen år – når hele saken skal oppsummeres?

Det er veldig mye røyk og lite ild i denne saken, skriver Nils August Andresen i Minerva. Han har, kanskje som den eneste i mediene, tatt for seg alle sider av saken og belyst dem grundig, og han har rett. Mye av kritikken som fremmes og spørsmålene som reises, er – slik de var i Molands tilfelle – både overdreven, skråsikker og upresis. At enkelte av gjestene som var på Tangens seminar, ikke holder tungen rett i munnen, er først og fremst deres eget problem.

Såvidt jeg har registrert, mener alle som har kompetanse til å uttale seg om Nicolai Tangens faglige standard, at han er den beste Oljefond-sjefen vi kan få. Og er han best, betyr det svært mye for Norges fremtidige velstand og velferd.

Han har en utradisjonell bakgrunn, blant annet fordi han har bodd lenge utenfor Norge, og han er svært rik.

Jeg har selv såvidt kritisert Tangen, fordi han kom med noen politiske uttalelser på sin første pressekonferanse. Han har senere beklaget sine uttalelser, og det syns jeg er greit. Det må være lov å gjøre feil.

Derimot har jeg til nå ikke sett noe som tyder på at Tangen bevisst opptrer uetisk eller kriminelt – eller at han ikke er bevisst om at han nå trer inn i en ny rolle i et annet samfunn, som han tross alt kjenner godt. At det å skifte beite kan få konsekvenser også for måten man ellers opptrer på, er ikke et ukjent fenomen. En tidligere Ap-byråd i Oslo skal nå jobbe for at eiendomsskatten fjernes.

Jeg kjenner ikke Nicolai Tangen, og jeg kan derfor ikke vite om han egentlig er umoralsk eller kriminell. Det samme gjelder i og for seg for en rekke andre mennesker i det norske samfunnet, enten de innehar fremtredende verv eller er ansatt i viktige stillinger. Jeg vet ikke sikkert om de er hel ved. Men jeg har tillit til dem, og jeg syns ikke at vi kan innføre et regime som de facto innebærer en slags omvendt bevisbyrde, der de må dokumentere at de aldri har gjort noe galt.

Bare tiden vil nå vise om det hefter noe uakseptabelt ved Nicolai Tangen, slik at vi ikke kan eller bør ha tillit til ham – eller om tilliten rives ned av andre, slik at han ikke kan eller orker å tiltre stillingen.

En tredje mulighet er at det ikke avdekkes noe uakseptabelt ved Tangen, og at han tiltrer stillingen – men jeg må innrømme at det virker som et stadig mindre sannsynlig utfall.

Det skal uansett bli spennende å se hvordan mediene oppsummerer denne saken om noen år.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 24. april 2020 og også gjengitt i Aftenposten.