Tilliten til regjeringen, og ikke minst til Arbeiderpartiet, synes å være i fritt fall. 

Både Aftenposten og en måling som Arbeiderpartiet har fått gjort selv, viser at Arbeiderpartiet har mistet tilliten, eller «eierskapet» som det kalles, til nesten alle saksfelt.

Ingen vet nøyaktig hvor dypt tillitskrisen stikker. Kanskje vil de politiske vindene snu raskt – kanskje vil det ta år for Arbeiderpartiet å gjenvinne tillit. Noen har antydet at Arbeiderpartiet vil synke enda dypere og aldri igjen bli et stort parti, men det tror jeg er for pessimistisk.

Jeg skriver «pessimistisk», selv om jeg ikke stemmer Arbeiderpartiet selv.

Det er to grunner til det.

Den ene grunnen er at det som eventuelt kommer etter Arbeiderpartiet, ikke nødvendigvis er noe som er bedre. Det kan bety en mer fragmentert, ustabil og ytterliggående politisk situasjon.

Den andre grunnen er at tillitskrisen ikke bare rammer regjeringen og Arbeiderpartiet. Den rammer også Norge. 

Det unike med den nordiske modellen er kombinasjonen av en svært åpen og velfungerende markedsøkonomi, et sterkt sivilsamfunn og en ganske omfattende og godt fungerende velferdsstat. De nordiske land har greid å finne en fin balanse mellom likhet og frihet, plan og marked, offentlig og privat som gjør at enkelte forskere omtaler dem som «kapitalistiske velferdsstater». 

Balansen er avhengig av god rolleforståelse, maktdeling, sterke institusjoner og høy tillit. På et mer praktisk nivå har det blant annet vært av stor betydning at våre politikere prøver å føre en kunnskapsbasert politikk, og at de har greid å inngå brede forlik og kompromisser, slik at det er skapt forutsigbarhet og forutberegnelighet for borgere og bedrifter. 

Problemet nå er at det både i privat og offentlig sektor er skapt en helt ny form for uforutsigbarhet og usikkerhet om hva som vil skje. 

For å ta privat sektor først, altså næringslivet:

De store, overraskende og dårlig forberedte skatte- og avgiftsendringene som regjeringen (og SV) har gjennomført, har skapt stor usikkerhet og svekket tilliten til regjeringen. 

·       Mange norske private eiere har flyttet ut av landet, og flyttestrømmen har ikke stanset.

·       Mange store og viktige investeringer er satt på vent, avlyst eller flyttet til andre land. Det gjelder blant annet viktige vindkraftprosjekter.

·       Norge fremstår som et mindre attraktivt land å investere i, også for utenlandske investorer. Rammebetingelsene er for dårlige og/eller den politiske risikoen er for høy.

Uforutsigbarheten forsterkes av at det kommer uklare og ulike signaler fra regjeringshold om den fremtidige skattepolitikken. Det blir sagt at det ikke kommer noen nye «skattebomber», men SV mener at eierbeskatningen fortsatt bør økes og er tilfreds med at regjeringen ikke avviser det. Samtidig kommer enkeltstatsråder med utspill som peker i en annen retning.

Det er heller ingen som vet hvordan systemet for grunnrenteskatt for havbruket til slutt vil se ut, eller om og når den midlertidige arbeidsgiveravgiften på inntekter over 750.000 kroner vil bli fjernet.

Utryggheten forsterkes av Skatteutvalgets utredning, som nå behandles stykkevis og delt av regjeringen uten at det foreligger en klar plan for hva som skal skje videre. Ingen vet om det kommer en stortingsmelding, slik det pleier. Og ingen vet om Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil prøve å inngå et bredt forlik med Høyre og andre borgerlige partier. At invitasjonen i dag kommer fra SV, er i seg selv ganske talende.

Det fremstår også som uklart hva som vil være Norges respons på den amerikanske Inflation Reduction Act. På den ene side sier næringsministeren at Norge ikke bør være med i en subisidiekonkurranse, hvilket er bra. På den annen side er det økte subsidier – eller det regjeringen omtaler som mer «aktiv næringspolitikk» – som har vært melodien siden Støre-regjeringen kom til makten.

Til slutt må det nevnes at det nå er maksimal usikkerhet knyttet til hva som skal skje med de private velferdstilbyderne. Det dreier seg om barnehager, skoler, barnevern, eldreomsorg på institusjon og hjemme, spesialisthelsetjenesten (rus, psykiatri mm), asyl- og flyktningmottak og arbeidsmarkedstiltak.

Skal alt dette fases ut, slik regjeringen langt på vei er blitt enig med SV om – eller skal det bare utredes hvordan det kan fases ut, mens ting i praksis skal fortsette omtrent som før? Alt bråket knyttet til det såkalte Avkommersialiseringsutvalget (også kalt Nullprofittutvalget), ulike uttalelser fra Ap-hold og avtaler om utfasing og (re)kommunalisering som Ap inngår med partiet Rødt blant annet i Oslo, etterlater inntrykk av rot og uenighet – og det fører også til en enorm uforutsigbarhet for de aktørene det gjelder.

Og dette bringer meg over til offentlig sektor, for også der skapes det for tiden mye usikkerhet.

Selve budsjettprosessen har vært kaotisk. Det har ligget an til relativt store innstramninger i offentlig sektor, fordi virksomhetene ikke har vært kompensert for pris- og lønnsstigningen. Nå sier regjeringen at de likevel skal bli kompensert, men ingen vet hvor mye eller når. Situasjonen skaper stor usikkerhet i mange viktige offentlige virksomheter som er nødt til å forholde seg til det tall-budsjettet de har.

I tillegg er det altså ingen som vet om alle kommersielle velferdsaktører skal feies ut og hvordan det eventuelt skal skje – eller om de vil bli regulert på helt andre og strengere måter. Og dette skaper ikke bare usikkerhet og uforutsigbarhet for aktørene – men også for dem som mottar tjenestene.

·       I barnevernet, der regjeringen allerede er i gang med utfasingen, har Barneombudet ropt varsko, fordi hun frykter at både kapasiteten og kvaliteten på barnevernet vil bli redusert. Regjeringen hevder at den er i gang med å løse dette problemet, men kan ikke forklare hvordan det skal gjøres.

·       Også fritt behandlingsvalg er skrotet – uten at det er godtgjort at det blir bedre for pasientene. Tvert om er det nå mange som mister et godt behandlingstilbud som de hadde.

·       Og hva skjer når vi neste gang står overfor en pandemi eller en flyktningkrise? Har da offentlig sektor kapasitet til å yte de tjenestene vi trenger?

Regjeringens iver etter å feie ut kommersielle tilbydere reiser også andre og enda viktigere spørsmål om vår fremtidige velferdsstat. 

For hva skjer, hvis de (i hovedsak) offentlig finansierte private velferdstilbudene blir borte? Vil alle gründere, eiere og ansatte banke på kommunens dør og be om å bli ansatt der – eller kan det tenkes at de finner på noe helt annet, slik at den totale kapasiteten blir redusert?

Eller kan det tenkes at noen av dem fortsetter å eie, drive og jobbe på sykehjem, skoler, i barnehager og med hjemmebaserte tjenester – men til full pris, slik at bare de med tykkest lommebok kan gjøre bruk av dem? Eller kanskje arbeidsgiverne vil kjøpe slike tjenester til sine ansatte, slik de allerede kjøper private helseforsikringer? 

«Sånn kan vi ikke ha det», ser ut til å ha blitt et av de mest vanlige uttrykkene i politikken. Og det er lett å si når man står overfor et problem eller et fenomen som man ikke liker.

Men det er også politikernes oppgave å tenke over realistiske løsninger på de problemene de mener at vi står overfor. Det hjelper ikke å ønske seg en annen verden, hvis man ikke forstår eller kan forklare hvordan en annen verden skal realiseres. 

Noen vil sikkert mene at en borger som går på Volvat og betaler av sin egen lommebok, sniker i køen og er lite solidarisk. Men moral- og pekefingerpolitikk virker ikke overfor mennesker som er syke eller redde for seg og sine. Å insistere på at borgere skal innrette seg etter systemet når systemet ikke virker godt nok, har lite for seg.

Hvis regjeringen vil hindre utviklingen av et virkelig todelt helsevesen, det vil si ett helsevesen for dem som har råd til å betale for seg, og ett for de andre, så må systemet innrettes slik at kapasiteten, kvaliteten og valgmulighetene blir så gode at det for de fleste ikke føles nødvendig å ty til dyre, helprivate tjenester. Det betyr at både ideelle og andre private tjenestetilbydere bør få være med på å produsere og levere offentlig finansierte velferdstjenester, og at de har tilstrekkelig frihet til å utforme tilbudet forskjellig.

Det vil også være i pakt med den norske modellen.

«Norge er et fellesskapsprosjekt», sa Trygve Slagsvold Vedum til Senterpartiets landsmøte i dag. Han sikter til den norske modellen og «spleiselaget», og peker på at vi har gratis skole, gratis helsevesen og offentlig finansierte veier og infrastruktur.

Det virker nesten som om han spiller på at mange later som, eller tror, at dette er unikt.

Det er gratis skole i alle rike land. Det er til med gratis skole i fattige land.

Om lag 75 – 85 prosent av utgiftene til helsevesenet er finansiert av det offentlige i OECD-landene. Andelen er i det øverste sjiktet i de nordiske land, og spesielt i Norge, men det betyr ikke nødvendigvis at kvaliteten alltid er best her.

Og selvsagt er veier og infrastruktur i stor grad finansiert av det offentlige også i andre land.

Hadde Vedum vært mindre selvgod på Norges vegne, hadde han kanskje i stedet stilt spørsmålet:

Hvordan kan det ha seg at Norge ikke har en klart bedre skole, et bedre helsevesen og bedre veier og infrastruktur enn land rundt oss som ikke er like rike som Norge, og som kanskje ikke bruker like mye penger over offentlige budsjetter? Har vi noe å lære?

Regjeringen har skapt usikkerhet om både offentlig og privat sektors fremtid. Det kan rokke ved den fine balansen og tilliten som preger den nordiske modellen.

Det lureste regjeringen kan gjøre nå, er derfor å gi klare og forpliktende beskjeder om hva som skal skje på de viktigste områdene – og å signalisere vilje til å inngå brede kompromisser også med borgerlig side.