Stortingsrepresentantenes etterlønn

Mange av debattene som skal vise oss hvor grådige og privilegerte stortingsrepresentantene er, ender med at stortingsrepresentantene gir seg – slik at ordningene strammes inn eller blir likere de som gjelder vanlige arbeidstakere. Ønsker vi virkelig at stortingsrepresentantene skal bli vanlige arbeidstakere? Kristin Clemet blogger.

Kristin Clemet

Publisert: 8. mai 2014

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Nok en gang stiller mediene seg til rådighet for å blåse liv i politikerforakten.

Nok en gang dreier det seg om ordninger som «politikerne» har, men som «vanlige folk» ikke har – i dette tilfellet en etterlønnsordning som kan vare i et helt år. Ifølge SV, som mer enn gjerne bærer ved til bålet, bør stortingsrepresentanter ha de samme ordningene som alle andre.

Det er nesten fascinerende å se med hvilken iver mange deltar i «arbeidet» for å gjøre stortingsvervet stadig mindre attraktivt, slik at rekrutteringen blir stadig smalere – og slik at kompetansen i Stortinget og respekten for stortingsrepresentantene blir tilsvarende redusert. I dag er det så liten forståelse for hva en stortingsrepresentant gjør og hvilken kompetanse han eller hun får, at mange av dem har problemer med å skaffe seg en jobb etter at de har gått av. Det er litt av et tankekors.

Tenk om mediene og SV, og særlig NRK, kunne brukt litt mer krefter på å forklare sine seere og lyttere hva en stortingsrepresentant er, hva vedkommende gjør oghvorfor stortingsrepresentanter ikke har de samme ordningene som de fleste andre har.

Da ville folk bl.a. fått vite at det å være stortingsrepresentant ikke er en jobb. Stortingsrepresentanter har et verv eller et ombud.

De ville også fått vite at stortingsrepresentanter er unntatt nesten alle de lover og regler som gjelder i arbeidslivet for øvrig.

De ville fått vite at stortingsrepresentanter ikke er arbeidstakere og dermed heller ikke underlagt f.eks. arbeidsmiljøloven.

De ville fått vite at stortingsrepresentanter, som føler så stor omsorg for alle oss som er vanlige arbeidstakere, ikke er nevneverdig opptatt av å ta vare på seg selv. Det er f.eks. ingen grenser for hvor lenge og hvor mye en stortingsrepresentant kan jobbe.

De ville fått vite at de fleste, kanskje alle, stortingsrepresentanter jobber langt mer enn folk flest. Mange gjør antagelig ikke stort annet enn å jobbe, siden de likevel bor borte fra familien. Og de aller fleste har en god del å gjøre også i helgene.

De ville også fått vite at f.eks. mediene, som altså gjerne skriver om hvor grådige de er, ikke ville akseptert at stortingsrepresentantene nekter å stille opp på sene kvelder eller en søndag morgen, bare fordi de har «fri». En gang i blant går det nok, men hvis det gjentar seg, eller saken er viktig nok sett med medienes øyne, vil det ikke bli akseptert.

De ville fått vite at riktig nok er det lovlig for stortingsrepresentanter å ha bierverv, slik vanlige arbeidstakere kan ha, men at det ikke er lett: Dels er liten tid til å gjøre noe ved siden av ombudet som stortingsrepresentant – og dels blir det fort «skandaler» av sånt. Mediene er sjelden rause med noe de mener kan gjøre stortingsrepresentantene inhabile (hvilket formelt sett er umulig, men det er en annen sak), uetiske eller grådige. Det er fortsatt akseptert at man kan være bonde, men aksjemegler kan man neppe være.

De ville nok også fått vite at det mediene fremstiller som unnasluntring eller latskap, nemlig en tom stortingssal, ikke betyr at stortingsrepresentantene ikke jobber eller følger med – men at det først og fremst er et uttrykk for Stortingets arbeidsform, og at arbeidet ville brutt sammen, dersom alle eller svært mange skulle sittet i salen under enhver debatt.

De ville fått vite at det som omtales som «ferier» for stortingsrepresentantene, ikke er ferier, men møtefri, fordi representantene også skal ha tid å gjøre annet stortingsarbeid og til å være hjemme i sitt eget distrikt og hos sine egne velgere, og at en stortingsrepresentant har mange oppgaver og plikter også utenfor Stortinget.

De ville kanskje også fått vite at dersom man først skal kreve at stortingsrepresentanter skal ha de samme ordningene som «vanlige folk» – ja, så vil det få store konsekvenser. Det betyr fast arbeidstid, overtidsgodtgjørelse eller adgang til avspasering, feriepenger, oppsigelsestid og oppsigelsesvern. Eller – hvis man vil sammenligne med noe som kanskje er mer relevant – etterlønn eller «fallskjerm», slik mange i åremålsstillinger eller topplederstillinger får. Saken er jo at også «vanlige folk» som aksepterer å frasi seg oppsigelsesvernet, får en kompensasjon for det – ikke ulikt den etterlønnen stortingsrepresentanter nå får.

Mange av debattene som skal vise oss hvor grådige og privilegerte stortingsrepresentantene er, ender med at stortingsrepresentantene gir seg – slik at ordningene strammes inn eller blir likere de som gjelder vanlige arbeidstakere. I noen tilfeller har dette vært berettiget, men på ett punkt må vi stoppe opp og spørre oss hva slags stortingsrepresentanter vi vil ha og hva slags ombud dette skal være. Ønsker vi virkelig at stortingsrepresentantene skal bli vanlige arbeidstakere?

Jeg ønsker det ikke.

Jeg mener at det fortsatt bør være et tillitsverv, og at de som innehar vervet, bør kompenseres for de ulemper de har som en følge av at de nettopp ikke er vanlige arbeidstakere. Og nivået på kompensasjonen bør være slik at alle har en rimelig mulighet til å bli stortingsrepresentant, dersom forholdene ellers ligger til rette for det.

For noen år siden fikk Stortinget en egen lønnskommisjon, som fikk i oppgave å fastsette den årlige godtgjørelsen for stortingsrepresentantene. Det var fornuftig, fordi man da skjermet representantene fra å måtte fastsette sin egen lønn selv og dermed, i langt større grad, unngår de årlige debattene om representantenes lønn.

Det er kanskje en idé å la lønnskommisjonen få et utvidet mandat, slik at den også kan fastsette representantenes øvrige betingelser.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 7.5.14.

Publisert: 6. februar 2024