På nettstedet Pollofpolls.no kan vi se hvordan partiene ligger an, hvis vi ser på gjennomsnittet av målingene. Det gir mer pålitelig informasjon enn om vi ser på hver enkelt måling for seg.

Resultatet for partiene blir litt forskjellig, avhengig av om man spør hva vi ville stemt, dersom det var stortingsvalg i morgen – og hva vi ville stemt, dersom det var kommunevalg i morgen.

For oss som stemmer Høyre, kan det umiddelbart se veldig lyst ut:

På gjennomsnittet av stortingsmålingene har Arbeiderpartiet det siste året ligget på rundt 18–20 prosent. Etter en liten fremgang til 19,7 prosent i juli, er partiet nå tilbake på 18,4 prosent. Det er en tilbakegang på 7,9 prosentpoeng siden stortingsvalget i 2021.

På gjennomsnittet av kommunemålingene har Ap de siste ukene ligget på rundt 21 prosent og er nå på 21,3 prosent. Skulle det bli valgresultatet, vil det være en tilbakegang fra det dårlige kommunevalget i 2019 på 3,5 prosentpoeng.

For Høyre er bildet mer positivt.

På gjennomsnittet av stortingsmålingene har Høyre det siste året ligget på 30–32 prosent. Etter en liten tilbakegang i juli, er partiet nå tilbake på trettitallet med 30,8 prosent. Det er en fremgang på 10,4 prosentpoeng siden stortingsvalget i 2021.

På gjennomsnittet av kommunemålingene har Høyre de siste ukene ligget på 29–30 prosent og er nå på 30 prosent. Skulle det bli valgresultatet, vil det være en fremgang fra det ikke spesielt gode kommunevalget i 2019 med 9,9 prosentpoeng.

Betyr det at kommunevalget vil ende slik – med Arbeiderpartiet på 21,3 prosent og Høyre på 30 prosent?

Nei, det er svært lite sannsynlig.

Jeg tror at en viktig årsak til at Høyre er større enn Arbeiderpartiet er at Høyre i dag fremstår som mer moderat, pragmatisk og styringsdyktig enn Arbeiderpartiet.

Men samtidig har Støre og Arbeiderpartiet rett i at de høyst sannsynlig vil greie å løfte seg før valget. Noe annet ville være en sensasjon.

Arbeiderpartiet har et stort antall tidligere velgere som sitter «på gjerdet» og er avventende. Det ville være veldig merkelig om ikke ganske mange av dem til slutt velger å stemme på Arbeiderpartiet.

Partiet har dessuten mange respekterte ordførere som er mer populære enn partiets sentrale ledelse, og det er disse lokalpolitikerne som er på valg.

Det er også svært tydelig at Arbeiderpartiet nå vil benytte anledningen til å lekke «godbiter» fra statsbudsjettet som legges frem i oktober. Nå gjøres det ikke engang forsøk på å skjule at det er lekkasjer. «Gavene» overrekkes på pressekonferanser på direkten.

Og selv om LO-bussen er klar, er det enorme LO-maskineriet fortsatt ikke kommet skikkelig i gang med valgkampen. Arbeiderpartiet får store økonomiske ressurser fra LO, men LO bruker i tillegg millioner av kroner for å drive sin egen valgkamp for Arbeiderpartiet. Om det er Jonas eller Peggy som sitter førersetet for valgkampen, fremstår ikke alltid helt klart.

Innholdet i Arbeiderpartiet og LOs valgkamp vil det være delte meninger om, men, etter min mening, har den så langt ikke vært særlig imponerende.  

De har snakket usant om andre partiers politikk, de «opplever» at andre partier har en politikk som de faktisk ikke har, og de kjører en nokså krampaktig kampanje mot «kommersialisering» av velferden, enda det som skjer i Norge, er nøyaktig det motsatte: Det er Arbeiderpartiet og venstresiden som kommunaliserer og monopoliserer velferden.

Det er også tydelig at regjeringen nå vil forsøke å bruke de siste inflasjonstallene til å fortelle oss at den har ført en god og riktig økonomisk politikk – så riktig at den nå kan begynne å bruke mer penger over offentlige budsjetter. Om det bærer, vet jeg ikke, men la oss uansett håpe at de har rett i at prisveksten har passert toppen.

Høyres største problem i valgkampen er risikoen for at mange borgerlige velgere tror at seieren kan tas for gitt; at det ikke er noen vits i å mobilisere til valgkamp eller å gå å stemme, fordi det går så bra på målingene.

Men slik er det ikke.

Høyre kan tape valg, både fordi partiet selv ikke mobiliserer nok, fordi samarbeidspartiene gjør det dårlig og fordi Arbeiderpartiet nesten er dømt til å gå frem.

Og problemet for Høyre er at det skal ganske lite til: Høyre kan tape, selv om partiet blir klart størst og Arbeiderpartiet bare løfter seg litt, fordi forholdet mellom blokkene er så jevnt.

«Blokkene» kan være litt forskjellige i kommunepolitikken, men Oslo er et talende eksempel: Der kan Høyre få 35 prosent, mens Arbeiderpartiet får 15 prosent, og likevel kan Arbeiderpartiet og de rødgrønne beholde makten.

Det er et munnhell å si at hver stemme teller, men i år teller hver stemme mye mer enn man skulle tro når man ser meningsmålingene.

At Jonas Gahr Støre nå forsøker å mobilisere nye og gamle Ap-velgere, er ikke rart. Arbeiderpartiet må løfte seg og har alt å vinne på å føre en effektiv valgkamp. Arbeiderpartiets plan er «å snu meningsmålingene på én måned».

Erna Solberg må gjøre mye av det samme den neste måneden: Hun må forsøke å bevare gode målinger, men også hun må mobilisere nye og gamle velgere.

Det krever en stor innsats fra Arbeiderpartiet (og LO) for at de skal greie å løfte seg før valget.

Men det krever på mange måter en enda større innsats fra Høyre og de andre borgerlige partiene for å beholde et tilstrekkelig stort forsprang til å gjenvinne makten i mange av landets kommuner.