Den Stoltenberg'ske og den Solberg'ske parlamentarismen

Det er veldig interessant å se hvordan praktiseringen av parlamentarismen endrer seg under ulike regjeringer. Men at praktiseringen endres er ikke i seg selv kritikkverdig eller nytt, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 31. januar 2018

Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad, har i dag, både i NRKs Politisk kvarter og i debatten om den nye regjeringserklæringen, gjort et poeng av at vi nå har fått en ny form for parlamentarisme – nemlig den «Solberg’ske parlamentarismen». Den består, etter Arnstads mening, av tre elementer:

For det første innebærer den at regjeringspartiene av og til stemmer mot sin egen regjering.

For det annet innebærer den at regjeringen fremmer forslag som opprinnelig, i regjeringsforhandlingene, bare er kjempet igjennom av ett av regjeringspartiene – og at det hender at regjeringen ikke legger skjul på det.

Og for det tredje innebærer den at enkelte regjeringsmedlemmer av og til bruker en retorikk som andre regjeringsmedlemmer ikke kan stille seg bak.

Hvis jeg forstår Arnstad rett, mener hun at denne formen for parlamentarisme er kritikkverdig, og at den «flytter grenser i norsk politikk».

Etter min mening er det hverken rart, nytt eller i seg selv kritikkverdig at praktiseringen av parlamentarismen arter seg forskjellig under ulike regjeringer. Det har den gjort opp gjennom historien, og det gjør den fordi den parlamentariske situasjonen stadig er i endring. Praktiseringen preges også av hvilke partier som er i regjering, siden ulike partier har ulike tradisjoner, kulturer og erfaringer med å delta i regjering. Og endelig preges den av om vi har flertalls- eller mindretallsregjering, om regjeringen har et trygt eller mindre trygt parlamentarisk grunnlag osv.

Også under Stoltenberg skjedde det nye ting.

Stoltenberg II-regjeringen, som Arnstad var en del av, var en flertallsregjering, og det ble styrt med «jernhånd» etter at regjeringen hadde lagt frem sine forslag. Det skjedde ingenting i Stortinget. Interessen for innspill fra opposisjonen var lik null. Og ingen debatt i det offentlige rom kunne rokke regjeringen i troen på at forslaget den hadde fremmet, var det beste.

Noe nytt som skjedde den gangen, var at det ble lekket mye fra regjeringens interne drøftelser. Det opplevde vi lite av under Bondevik II-regjeringen, og vi opplever svært lite av det under Solberg. Men under Stoltenberg II-regjeringen lekket det av og til som en sil, antagelig fordi dette var regjeringspartienes eneste mulighet til å markere seg. Og leser man bøkene som f.eks Åslaug Haga(Sp) og Lilla Sølhusvik har skrevet for Kristin Halvorsen (SV), skjønner man at regjeringsarbeidet ikke akkurat var noen søndagsskole. I bøkene fremstår det mer som et basketak.

Bruken av det såkalte underutvalget, som ikke er konstitusjonelt forankret, var enorm under Stoltenberg II-regjeringen, mens det praktisk talt ikke har vært i bruk under Solberg.

Men Stoltenberg II flyttet også mer formelle grenser. Fordi den ofte hadde store problemer med å få med seg regjeringspartiene på å stemme «blindt» på regjeringens forslag, begynte den å konsultere stortingsgruppene før regjeringen behandlet eller konkluderte i sakene. Det skjer nok uformelt også under andre regjeringer. Mer uvanlig var det at Stoltenberg II-regjeringen også tok i bruk embetsverket til å gjennomføre denne konsultasjonsprosessen – ved å få skrevet notater i embetsverket ment for regjeringspartienes stortingsgrupper. Skal man snakke om å «flytte grenser», er dette kanskje den prinsipielt viktigste grenseflyttingen vi har sett de senere år.

Meg bekjent har ikke Solberg-regjeringen fortsatt denne tradisjonen. Prisen den betaler, er muligens at et av regjeringspartiene av og til stemmer mot sin egen regjering. Etter min smak er det faktisk å foretrekke – fremfor å bruke embetsverket til oppgaver det ikke skal brukes til eller å protestere på plenen.

Alt oppsummert: Det er veldig interessant å se hvordan praktiseringen av parlamentarismen endrer seg under ulike regjeringer. Dette vil vi også få høre mer om på Civitas neste frokostmøte.

Men at praktiseringen endres er ikke i seg selv kritikkverdig eller nytt.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 31.1.18.

Publisert: 5. mai 2023