Skatt og privat eierskap: Hvem har lettest spill i mediene?
Diskusjonen om beskatning av norske bedriftseiere kan bli viktig frem mot valget. Men da kan ikke all diskusjon foregå på venstresidens premisser. Mediene må greie å stille andre spørsmål enn de pleier.
Publisert: 29. april 2021
NRKs Politisk kvarter har to ganger denne uken forsøkt å bringe klarhet i hva som er forskjellen på skattepolitikken til en fortsatt borgerlig regjering – og en eventuell regjering med SV, Sp og Ap. Mer spesifikt har diskusjonene dreid seg om Høyres, Arbeiderpartiets og SVs skattepolitikk.
Budskapet har kanskje ikke vært helt tydelig for alle, men slik jeg oppfatter situasjonen, er den slik:
• Arbeiderpartiet har gitt velgerne en «garanti for skattenivået de neste fire årene». Det kommer frem i et intervju med Jonas Gahr Støre i VG for 14. april og ble hyppig nevnt i Politisk kvarter. Det som ikke kom frem like tydelig, hverken i VG eller i Politisk kvarter, er at denne garantien ikke gjelder formuesskatten. Det fremkommer heller ikke om den gjelder for utbytteskatten. Ifølge andre intervjuer, blant annet med Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson Eigil Knutsen i Aftenposten 20. november i fjor, skal formuesskatten i første omgang økes med ca. 7 milliarder kroner, men deretter er det ingen grense for videre økninger. Aftenposten oppsummerer det slik: «Ap kan øke formuesskatten igjen og igjen, uten å bryte sitt eget løfte.»
• SV vil øke skattene med minimum 22 milliarder kroner, men det kan bli mye mer. Formuesskatten og arveavgiften skal økes kraftig.
• Høyre lover å gjennomføre «moderate lettelser i det samlede skatte- og avgiftsnivået» og vil bl.a. «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital for å styrke norsk eierskap til norske jobber», ifølge forslaget til program, som skal behandles på Høyres landsmøte.
Jeg syns tilhengerne av økt formuesskatt får altfor lett spill i mediene.
Nesten all debatt om formuesskatten dreier seg om fordeling, om å øke skatten for «de rikeste» og om hvilke skatteinntekter som trengs for at vi skal ha nok penger til offentlig velferd.
Veldig lite av debatten dreier seg om norsk privat eierskap, om eierbeskatningen i forhold til andre land og om mulige konsekvenser – for arbeidsplasser og velferd – av at det private eierskapet svekkes.
Jeg har for eksempel ikke hørt at noen journalister har spurt Arbeiderpartiet om hvorfor deres skattegaranti bare skal gjelde for utenlandske bedriftseiere og ikke for norske eiere. Det burde være et naturlig spørsmål å stille før et norsk stortingsvalg.
Foran et valg der nasjonale løsninger, norske verdier og den norske modellen er sentrale, burde det også være naturlig å utforske hva som eventuelt kan være fordelene med norsk, lokalt og privat eierskap. Er det noe med norske private eiere som skiller dem fra f.eks. amerikanske hedgefond eller staten som eier?
Og hvis det er det: Har det noen betydning at andelen privat eierskap synker i Norge, mens vi har et veldig stort offentlig eierskap og et økende utenlandsk eierskap? Og hvorfor er utviklingen annerledes i for eksempel Sverige, der det private eierskapet går opp? Sverige får også frem flere vekstselskaper som gjør internasjonal suksess. Er det noen sammenheng?
Jeg hører også sjelden at noen utforsker nærmere hvem «de rikeste» er og hva rikdommen består i. Jo rikere en person er, jo større deler av formuen har han eller hun plassert i næringsvirksomhet. De aller rikeste har nesten hele formuen sin i næringsvirksomhet. Det betyr ikke at de lider noen nød personlig, for de har som regel fine hytter, hus og biler også, og jeg tror ikke de har noe imot at personlig luksus beskattes hardere. Men formuesskatten på næringskapital går utover bedriftene og dermed arbeidsplassene.
Det er også veldig sjelden vi hører at noen korrigerer tilhengerne av økt formuesskatt når de snakker om enorme skattelettelser til de rike. Formuesskatten er en del av eierbeskatningen, altså den skatten som legges på de som eier bedrifter – i tillegg til alle andre skatter. Men eierbeskatning er mer enn formuesskatt. Det er også utbytteskatt.
Det kommer nesten aldri frem at eierbeskatningen er om lag tidoblet siden vi gjennomførte den siste store skattereformen i 2005/06, og at utviklingen siden er helt i strid med det som den gangen ble forespeilet næringslivet. Da trodde næringslivet at det ville bli innført utbytteskatt, og at formuesskatten gradvis ville bli faset ut. Men det skjedde ikke. Den totale eierbeskatningen – altså summen av utbytteskatt og formuesskatt – har fortsatt å øke under Erna Solberg.
Jeg syns heller aldri jeg hører journalister problematisere de lettelsene som er gitt i formuesskatten (og altså ikke utbytteskatten) under Solberg-regjeringen. De netto lettelsene innebærer nemlig både reduksjoner og økninger i skatten. Samlet sett betyr dette at mange i praksis – altså på grunn av regelendringene og ikke økt formue – har fått økt formuesskatt, eller at endringene i skatten har vært svært små.
Norge fremstilles ofte som et land med lav eller middels kapitalbeskatning. Det er riktig, og en viktig årsak er vi beskatter hytter og hus lavt i forhold til mange andre land. Dette har en kostnad, fordi det i for stor grad vrir investeringer i retning bolig- og fritidseiendom, og det er et valg norske politikere gjør med åpne øyne. Men det er et problem at mange feiltolker dette til å tro at beskatningen av næringskapital er lav i Norge. Det er den nemlig ikke.
I et nylig utgitt Civitanotat, som Mathilde Fasting har skrevet, viser hun hvordan Norge ligger helt i toppsjiktet i OECD når det gjelder beskatning av næringskapital. Og det er kanskje også et spørsmål som burde vært stilt: Er det klokt av Norge, som har 200.000 arbeidsledige og skal gjennom en stor omstilling i mer klimavennlig retning, å ha en av de høyeste beskatningene i OECD for dem som skal bidra med kapital til nye bedrifter og bedrifter som forsøker å vokse? «Dem» betyr her norske innbyggere, ikke utlendinger – for utlendinger betaler ikke formuesskatt.
Høyresiden blir svært ofte spurt om den kan dokumentere hvilke positive virkninger det har på investeringer og arbeidsplasser at formuesskatten på næringskapital blir redusert. Og så lenge det spørsmålet stilles, må selvsagt det samme spørsmålet stilles til venstresiden: Kan den dokumentere at en økning av skatten ikke har noen negative virkninger på investeringer og arbeidsplasser? Og er det greit at for eksempel «de rikeste» bare flytter ut av Norge og gradvis også flytter investeringene sine ut, slik undersøkelser, blant annet gjengitt i Kapital i dag, tyder på? Vi slipper jo selvsagt å ha «rikingene» i Norge da, men går Norge også glipp av noe, hvis de flytter?
På Politisk kvarter i går oppsummerte NRKs politiske kommentator med å si at Arbeiderpartiet foran årets valg har «konsentrert seg om den biten av skattepolitikken som handler om fordelingspolitikk og kamp mot ulikhet», blant annet ved å øke formuesskatten – og at når det gjelder verdiskaping, så er svaret «at det kommer gjennom å øke sysselsettingen og få verdiskapingen opp».
Det kunne vært spennende om vi en gang også fikk høre at en kommentator fortalte oss at de borgerlige partiene har «konsentrert seg om den biten av skattepolitikken som handler om verdiskaping og lokalt eierskap, blant annet fordi det kan skape flere jobber der folk bor».
Men om det vil skje, er jeg kanskje litt i tvil om.
Mer fra bloggen
Vil eierbeskatningen øke enda mer i neste stortingsperiode?
Er LO-lederens mål å skremme folk fra å delta i samfunnsdebatten?
«It´s not the crime, it´s the cover up»
Støre, Sissener og Spetalen
Mímir & Marsdal: Posører fra ytre venstre
