Mimir & Marsdal er en podkast som jeg umiddelbart var svært positiv til.

Den er, så vidt jeg har forstått, et ledd i tankesmien Manifest sin mediasatsing (som Fritt Ord har gitt støtte til), og som ble lansert med en sympatisk idé: Mímir Kristjánsson (Rødt) og Magnus Marsdal (Manifest), som formodentlig kjenner hverandre godt fra blant annet Rød Ungdom, forega å ville gå løs på det som er «uløst» på den ytre venstresiden, for eksempel dilemmaer og svake punkter som venstresiden kan slite med.

Har «rikingene» et poeng? Fins det vanlige Høyre-folk? Bør vi sende våpen til Ukraina? Er det lurt å skrote arbeidslinja? Kan man være vinkjenner og ha vinkjeller når man tilhører ytre venstre? Er folk på venstresiden mer moralske enn folk på høyresiden?

Temaene har vært mange, og noen har vært spennende.

Men gradvis får man et inntrykk av podkasten ikke lever opp til reklamen for den.

Mímir og Marsdal er ikke egentlig så åpne og interessert i å analysere det uløste som de later som. Det fremstår mer og mer som en litt for smart måte å markedsføre ytre venstre på.

Den siste podkasten er et veldig tydelig eksempel.

Der diskuterer Mímir og Marsdal om det fins et problem med antisemittisme også på venstresiden, og de gjør det med utgangspunkt i Torkel Brekkes bok «Ingen er uskyldige. Antisemittisme på venstresiden.»

Torkel Brekke er tilknyttet Civita i en bistilling, men boken har ingenting med Civita å gjøre. Den er kommet ut på Cappelen Damm.

Torkel Brekke er professor og leder for Diversity Studies Centre Oslo (DISCO) ved OsloMet. Han har en doktorgrad i orientalske studier fra Universitetet i Oxford, og han arbeider primært med religion, politikk og konflikt i Sør-Asia og de nordiske landene. Han har forsket mye på høyreekstremisme, og han er dessuten forsker på fordommer mot jøder og muslimer. Han er tilknyttet Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved UiO, og han er gjesteprofessor ved University of South Florida og Københavns Universitet. Han har tidligere vært professor ved UiO.

Jeg har fulgt debatten om Brekkes bok med interesse.

Mye av debatten har foregått i Klassekampen, og det er mange med tilknytning til ytre venstre som har omtalt eller anmeldt boken, som for eksempel Sigurd Allern og Tore Linné Eriksen.

Brekkes tilknytning til Civita blir nevnt uvanlig mye, både i anmeldelser og omtaler. Det er i utgangspunktet en god ting for oss i Civita, for vi er selvsagt stolte av at fremragende akademikere er tilknyttet Civita. Kan vi sole oss litt i glansen av det de gjør når de ikke jobber for Civita, gjør vi det gjerne.

I dette tilfellet er det imidlertid lett å merke at tilknytningen til Civita ikke blir nevnt som en saksopplysning. Det blir nevnt for å forsøke å delegitimere Brekkes prosjekt, budskap og argumenter.

Fenomenet nådde nye høyder i Mímir og Marsdals podkast.

Der hagler det med henvisninger til Civita. Man får inntrykk av at det er Civita som har utgitt boken, at Civita nærmet har skrevet den, at det er Civita som mener det som står i boken, og at Torkel Brekkes primære livsoppgave er å jobbe for «de rikes tankesmie Civita».

Ikke noe sted, i løpet av den cirka én time lange samtalen, blir det nevnt at boken er utgitt på Cappelen Damm eller hvilke faglige meritter Brekke har. Det nevnes heller ikke, selv om både Mímir og Marsdal utmerket godt vet det, at publiseringen av boken, eller innholdet i den, ikke har noe som helst med Civita å gjøre.

Bare én gang nevner de to at Brekke kanskje er professor, men de er visst ikke helt sikre – så de går raskt videre:  «Torkel Brekke, som er knyttet til de rikes tankesmie Civita, men er også religions-et-eller-annet professor?», spør Marsdal.

«Ja, noe sånt», svarer Mímir.

Deretter forsvinner professoren, og forlaget blir ikke nevnt – mens Civita, gjennom hele sendingen, blir brukt som en slags markør overfor venstresiden for å vise hvor useriøs og «intellektuelt uredelig» boken er.

Mímir og Marsdal har altså greid å lese hele boken fra perm til perm, men har vært helt ute av stand til å få med seg det som står på omslaget om forfatteren og forlaget.

Det er i grunnen oppsiktsvekkende at Mímir og Marsdal i det hele tatt diskuterer denne boken i en hel time uten å invitere Brekke. Da podkasten skulle «utforske» dilemmaene knyttet til å gi våpenstøtte til Ukraina, brukte Marsdal to sendinger på å intervjue Bjørnar Moxnes.

At de i tillegg prøver å delegimitere Brekke og boken hans ved å unnlate å snakke sant om hans faglige bakgrunn, om hvor boken er utgitt, og hva boken har med Civita å gjøre, forteller mye om Mímir og Marsdals egentlige prosjekt. Det er tydeligvis ikke å snakke ærlig om dilemmaer og uløste problemer på venstresiden, det er bare å late som de gjør det. De poserer.

Har det noe å si for debatten om Brekkes bok og det temaet han tar opp?

Ja, det har en viktig og merkbar effekt: Folk, særlig akademikere på venstresiden, skremmes fra å si noe positivt om Brekke og boken hans i det offentlige rom. Det blir jo nærmest som å gi støtte til «rikingene» og det «Civita vil ha frem».

Torkel Brekke har heldigvis fått tilgang til andre arenaer for å snakke om boken. Den som måtte være interessert, kan blant annet se og høre et frokostmøte i Civita, en podkast fra Minerva og et kveldsmøte i regi av Klassekampen. Det kommer også en podkast i serien Liberal halvtime. Mitt tips er også at boken vil bli oversatt til engelsk, fordi utviklingen i den norske debatten om dette temaet vekker internasjonal interesse.

Podkasten Mímir & Marsdal hadde en god start, men fremstår nå litt for ofte som reklame som burde vært merket som det den er: Politisk propaganda.

Det er greit nok, men man bør ikke lure lytterne til å tro at det er noe annet.