Demokrati

Robert Moods demokratisyn

Det er, alt oppsummert, litt vanskelig å forstå hva slags demokratisyn Robert Mood egentlig har. Det er kanskje ikke så farlig, siden han ikke lenger er offiser. Men man skulle tro at Røde Kors ville interessere seg for det, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 8. desember 2017

Tidligere generalløytnant og nå president i Norges Røde Kors, Robert Mood, har nok en gang kommet med uttalelser som skaper debatt.

Første gang jeg reagerte på noe han sa, var da han kom med klare politiske uttalelser mens han var en høytstående embetsmann. Da han senere mottok Fritt Ords pris, og både juryen og kommentatorer berømmet ham for å komme med slike uttalelser og oppfordret andre embetskvinner og -menn til å gjøre det samme, kritiserte jeg dette i en blogg og i et par artikler i Aftenposten. Hele vårt demokratiske system hviler nemlig på en bestemt makt- og rolledeling mellom domstolen, embetsverket, regjering og parlament – og det er helt avgjørende at denne maktfordelingen og rolleforståelsen blir respektert, dersom vi skal bevare tilliten til disse viktige institusjonene. Hvis alle gjorde som Mood, slik flere kommentatorer oppfordret til, ville institusjonene våre forvitre.

Andre gang jeg reagerte, var da jeg leste de uttalelsene Mood har kommet med, blant annet i boken sin, om politikken og norske politikere. Kjetil Alstadheim i DN mener at de oser av politikerforakt, og de viser i hvert fall en manglende respekt og forståelse for politisk lederskap. Det virker blant annet som om han ikke helt ser forskjellen på politisk og militært lederskap. Han mener dessuten at politiske ledere er så kortsiktige, selvopptatte og spekulative at de bare bør få sitte i to perioder, altså åtte år.

I går kom så Mood med enda noen uttalelser, som ikke bare inneholdt svært negative karakteristikker av noen av våre fremste politiske ledere de siste tiårene, men som også etterlot inntrykk av at han er mer skremt av Sylvi Listhaug enn av Vladimir Putin.

Min kollega Eirik Løkke reagerte på dette og skrev en kommentar i Minerva. Men denne kommentaren mener Mood er upresis, for som han skrev på twitter i går kveld: «Overraskende unøyaktig på @Minervanett. «At Erna Solberg inviterte politiker med konfronterende retorikk og skremselsbudskap til Kongens bord, skremmer meg mer enn Putins Russland.» – ble til at «SL er mer skremmende enn Putin».

Jeg vet ikke om alle ser den fine forskjellen her, men jeg skal la det fare. Det er uansett ikke bare Løkke som har tolket ham slik – at han syns Listhaug er mer skremmende enn Putin – for dette ble formidlet i alle aviser i går – lenge før Minerva publiserte Løkkes innlegg, uten at jeg kan se at Mood har forsøkt å korrigere det.

Men la oss holde oss til det han nå sier at han mener. Han blir altså mer skremt av at Erna Solberg inviterte Sylvi Listhaug med i sin regjering enn han blir av Putins Russland.

Men hva slags demokratisyn kan ligge under en slik oppfatning?

Norge er et liberalt demokrati med en grunnfestet rettsstat. Dette er det ingen politikere som har anfektet, og det er heller ingen politikere på Stortinget eller i regjering (kanskje unntatt Bjørnar Moxnes, hvis vi skal ta Rødts program seriøst) som forsøker å undergrave vårt liberale demokrati. Listhaug er en kontroversiell politiker, som både blir veldig godt likt av mange og mislikt av andre – og hun knyttes ofte til en polariserende retorikk. Men det er kanskje verdt å merke seg at innvandringspolitikk, for det meste i betydningen streng innvandringspolitikk, var den saken velgerne syns var viktigst ved siste valg, og at det er Fremskrittspartiet som, etter velgernes mening, har desidert høyest troverdighet i denne saken.

Men dessuten er Listhaug selvsagt ikke alene om å være kontroversiell. Også Trond Giske er en kontroversiell politiker, og også Trygve Slagsvold Vedum fører av og til en veldig polariserende retorikk. Men det fine med demokratiet vårt er at dette ikke er forbudt, og at det er lov å ta til motmæle mot det eller dem man ikke liker. Hvis formålet er å oppnå en mindre polariserende debatt, må imidlertid de som tar til motmæle, også tenke igjennom sin egen retorikk. Kontroversielle politikere møtes ofte med enorme overdrivelser og villede misforståelser, hvilket polariserer debatten enda mer.

Putins Russland er, i motsetning til Norge, ikke et liberalt demokrati og knapt nok et demokrati. Det er, under Putin, et stadig mer autoritært land, der ytringsfriheten er satt under press, og der sivilsamfunnet – altså det samfunnet som frivillige organisasjoner som Røde Kors er en del av – blir kneblet. Putins Russland er dessuten et land som ikke går av veien for å skape stor usikkerhet i sine nærområder, og som, etter alle solemerker blander seg inn i andre lands demokratiske valg. Putin er i praksis i ferd med å bli en slags enehersker som blir sittende med makten livet ut.

Jeg er ikke uenig i alt Mood sier og skriver – han har også mange viktige poenger i boken sin. Tolket i aller beste mening kan man kanskje også forstå hans uttalelser om Listhaug og Putin som at han er mer redd for en polarisert debatt internt i det demokratiske Norge enn han er for en ytre trussel fra for eksempel Russland. Men presisjonsnivået er for lavt til at vi kan være sikre på at det er dette han mener. Og uansett er det, etter min oppfatning, svært spesielt å være mindre redd for en person og et land som prøver å undergrave andre lands demokratier innenfra – enn for en statsråd i Norge, som ikke har makt til å gjøre mer ugagn enn å skape en skarp debatt.

Det er, alt oppsummert, litt vanskelig å forstå hva slags demokratisyn Robert Mood egentlig har.

Det er kanskje ikke så farlig, siden han ikke lenger er offiser.

Men man skulle tro at Røde Kors ville interessere seg for det.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 8.12.17.

Publisert: 8. desember 2017