Næringsliv

Rettferdighet i koronaens tid

Vi bør være glade for hver eneste bedrift som overlever eller finner nye forretningsmuligheter i en vanskelig tid. De vil være avgjørende for at vi skal sikre velferden og en stat som økonomisk sett er like solid også i fremtiden.

Kristin Clemet

Publisert: 4. april 2020

“Rettferdighet i koronaens tid” var tittelen på et innlegg som SV-leder Audun Lysbakken hadde i Bergens Tidende forleden.

Jeg tror ikke det er så mange som er uenige i det som står i innlegget – men på tre områder bør budskapet nyanseres.

Det ene problemet med innlegget – og dermed med SVs og også Rødts korona-politikk – er den mistilliten som uttrykkes overfor norske bedrifter. Det er alltid noen som jukser – enten de er trygdemottakere, arbeidstakere, arbeidsgivere eller bedriftseiere. Men dette er ikke det gjengse bildet i Norge, og det er ikke det bildet vi som fellesskap tegner av samfunnet vårt nå. De aller fleste legger, tvert om, veldig stor vekt på at vi lever i et tilltssamfunn, der høy tillit til myndigheter, institusjoner og hverandre, kan være med på å bære oss gjennom krisen.

Mange av dem som leder og eier bedrifter, kjemper nå en desperat kamp for å redde virksomheten og arbeidsplassene, og da virker det lite konstruktivt at noen hele tiden velger å trekke frem risikoen for at noen jukser og skor seg på fellesskapets bekostning. Jeg tror mange ville reagert, dersom andre gjorde det samme overfor permitterte og arbeidsledige nå.

Det andre problemet med SVs og Rødts koronapolitikk er mangelen på forståelse av hvordan markedsøkonomien og det å drive en bedrift egentlig virker. Noen vil nok si at dette er et problem som de dessverre deler med store deler av det politiske miljø, som over tid har blitt for frakoblet utfordringene og hverdagen i privat sektor. Men “frakoblingen” er nok størst på ytre venstre side i politikken.

Jeg tror ikke at det er noen som mener at det er moralsk riktig av bedrifter, som nå mottar støtte fra det offentlige, å ta ut store utbytter til privat forbruk, bonuser og kraftige lønnstillegg – eller som syns det er riktig å permittere eller si opp folk uten at det er nødvendig. Problemet er at det er vanskelig og unyansert å være så kategorisk som SV er. Det kan finnes mange situasjoner der det kan være nødvendig at også en bedrift som har mottatt støtte, må dele ut utbytte, permittere noen eller, i verste fall, si opp noen. Utbytte brukes blant annet til å betale skatt eller til å redde andre deler av virksomheten. Og hvis en permittering eller oppsigelse, kombinert med støtte fra staten, kan redde en bedrift som ellers er sunn og levedyktig og kan ha fremtiden for seg, må vel det være bedre enn at hele bedriften går dukken?

Det tredje problemet med Lysbakkens budskap er det han formidler om det som nå skjer under den økonomiske krisen. Å snakke om en “eksplosjon i ulikhet” nå virker veldig virkelighetsfjernt. Også andre på venstresiden snakker i den samme typen termer: Det har vært en økning i ulikheten de senere år, og nå kan det bli enda verre.

Men det blir litt rart å snakke om økt ulikhet nå. Det er nemlig vanskelig å tro at koronakrisen fører til økt ulikhet. Sannsynligvis synker ulikheten i rekordfart over hele verden, ettersom aksjekursene – altså verdien på bedriftene – faller kraftig. Og det er eiernes penger som ryker først når det blir vanskelig.

La meg skyte inn en liten repetisjon for å forklare:

Graden av økonomisk ulikhet kan måles på mange måter.

Det vanlige er å måle inntektsulikhet, og målt på den måten, har ulikheten i Norge det siste året gått ned. Norge har de senere år stort sett bare konkurrert med Island om å være det landet i verden med lavest inntekstulikhet.

Inntektsulikheten forteller likevel ikke alt. Det er også noe som heter formue, og den er mye vanskeligere å måle.

Likevel har dette blitt et veldig sentralt poeng i debatten: Særlig venstresiden og en del forskere, med Thomas Piketty i spissen, har blitt mye mer opptatt av ulikhet i formue. I Norge har vi dessuten hatt en helt særegen debatt som følge av at mesteparten av formuen vår, nemlig oljeformuen, er felles og forvaltet av staten, altså av oss i fellesskap.

Mesteparten av formuen til de rike er aksjer i bedrifter. Når aksjeverdiene går opp, blir de rike derfor rikere, og ulikheten øker. Dette får som regel store overskrifter, og det fremmes mange forslag om å skattelegge de rike hardere.

Fra høyresiden har mange prøvd å fremheve at dette i stor grad er papirverdier – altså aksjeverdier som går opp og ned – og at skattesystemet må reflektere at private formuer stort sett er næringsformue, altså bedrifter.

Spørsmålet er derfor hva venstresiden nå mener om den økonomiske krisen vi er inne i?

Er det en fordel at aksjeverdiene faller, siden likheten da sannsynligvis øker? Hadde det vært en fordel om likheten økte enda raskere ved å skattelegge dem som nå taper store verdier, enda mer?

Thomas Piketty skrev sin siste bok før koronakrisen inntraff. Mye av det han håper på der, skjer antagelig nå – helt uten den ytterliggående sosialismen han ønsker å innføre Vi blir alle fattigere – som samfunn og enkeltmennesker. Men de som taper mest, er investorer og bedriftseiere, altså “de rikeste”. Ulikheten synker sannsynligvis raskere nå enn noen rød regjering kunne drømme om å få til med politikk.

Det finnes noen som mener at graden av ulikhet er helt uinteressant, bare de fattigste får det bedre.

Jeg er ikke enig i det. Jeg mener at stor og økende økonomisk ulikhet i seg selv kan være et problem, og at vi derfor må ha to tanker i hodet samtidig: Vi bør føre en politikk som både sørger for moderate forskjeller, og som gjør det mulig for de fattigste å få det bedre.

Det som blir feil, er å la alt handle om ulikhet – uansett hvilken situasjon vi er i. Og akkurat nå bør ikke en “eksplosjon i ulikhet” være det som begrunner forslag om svært inngripende forbud og påbud overfor bedrifter som sliter.

Det vi bør være opptatt av nå, er de som har minst og er hardest rammet – enten det er enkeltpersoner eller bedrifter. For selv om de rikeste kanskje er de som taper mest, er krisen selvsagt verre for dem som har minst og for dem som risikerer å miste både livet og livsgrunnlaget.

Men mens vi hjelper dem mest som nå trenger det mest, bør vi være glade for hver eneste bedrift som overlever eller finner nye forretningsmuligheter i en vanskelig tid.

De vil være avgjørende for at vi skal sikre velferden og en stat som økonomisk sett er like solid også i fremtiden.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 4.3.20.

Publisert: 9. november 2022