Rådgiverveldet – og om å tolke Tybring-Gjedde i beste mening

Rådgiverapparatet i partiene eser ut. Forholdet mellom folke- og tillitsvalgte politikere og ansatte politikere forrykkes stadig i de folke- og tillitsvalgtes disfavør. De valgte blir færre, mens de ansatte rådgiverne blir flere, skriver Kristin Clemet i et blogginnlegg.

Kristin Clemet

Publisert: 8. januar 2014

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Christian Tybring-Gjedde har annonsert sin avgang som leder i Oslo Fremskrittsparti. I den forbindelse kommer han med et utfall mot dem i partiet som han mener er en form for gratispassasjerer, og som får innta fremtredende posisjoner «uten å ha gitt noe av sin fritid for partiet», samtidig som de ikke har avholdt seg fra å kritisere dem som har deltatt i «dugnadsjobben».

Ifølge NA24 er Tybring-Gjedde allerede satt «på plass» av Siv Jensen. Hun er simpelthen helt uenig med Tybring-Gjedde og viser til at FrP bare har fylt et begrenset antall plasser i regjeringsapparatet på «best mulig måte».

Siv Jensen får støtte på twitter, der det pekes på at Tybring-Gjeddes beskrivelse av «partikolleger» i regjeringsapparatet er «skivebom», mens valgforsker Frank Aarebrot mener at Tybring-Gjedde bare gir uttrykk for sin personlige skuffelse over ikke å være utvalgt, og at det er dumt av han.

Jeg tror det kan være nyttig å ta Tybring-Gjedde litt mer på ordet – og forsøke å tolke han i beste mening. Gjør vi det, tror jeg nemlig han kan bidra til å reise en viktig debatt, som ikke er spesiell for Fremskrittspartiet, men som er gyldig for alle partier – og den dreier seg om det tiltagende rådgiverveldet i politikken.

Rådgiverapparatet i partiene eser nemlig ut. Selv var jeg gruppesekretær, dvs en ansatt rådgiver, for Høyres stortingsgruppe på 1980-tallet. Da var det ca. én rådgiver for hver tiende stortingsrepresentant. I dag er forholdet, meg bekjent, ca. én til én – og de statsfinansierte stortingsgruppene er rike nok til å ansette enda flere.

Det samme bildet ser man også andre steder i politikken – i regjeringsapparatet og på kommunenivå: Forholdet mellom folke- og tillitsvalgte politikere og ansatte politikere forrykkes stadig i de folke- og tillitsvalgtes disfavør. De valgte blir færre, mens de ansatte rådgiverne blir flere.

Og rådgiverveldet forplanter seg inn i politikken også på andre måter. Stadig flere av dem som rekrutteres til valgte verv, kommer fra rådgiverstillinger i politikken – og de vinner ofte frem på bekostning av valgte politikere – ofte fritidspolitikere – som kunne tenke seg å avansere inn i mer fremtredende partiverv eller til folkevalgte forsamlinger. På én måte er det ikke rart: Rådgiverne er ofte meget godt skolerte og dyktige, og ofte ha de et forsprang på fritidspolitikerne, fordi de kan beskjeftige seg med politikk på heltid. Men på en annen måte er det synd: Fritidspolitikken – eller politikken som del av sivilsamfunnet – er undervurdert og bør hverken forsvinne eller forvitre. Den tiltagende profesjonaliseringen av politikken er snarere et utviklingstrekk som burde bekymre, bl.a. fordi den skaper større avstand mellom de som styrer og de som blir styrt – eller mellom politikken og arbeids- og samfunnslivet for øvrig.

Jeg tror også det må kunne sies at rådgiverveldet gir seg utslag på andre måter – ved at det ofte er rådgiverne, snarere enn de tillits- og folkevalgte, som fremstår som «sjefene» i de ulike deler av partiorganisasjonene. Rådgiverne «vet» hva som profesjonelt sett «lønner seg» for et parti; når og hvordan man bør kommunisere; hvilke standpunkter som slår; hvem som gjør seg best på TV osv. – mens representantene selv reduseres til partipolitiske nikkedukker som ofte til forveksling ligner hverandre.

Selv har jeg vært både rådgiver, folkevalgt, tillitsvalgt og utpekt til viktige stillinger og verv i politikken. Jeg vet utmerket godt hva de ulike rollene betyr og krever. Jeg vet også at jeg selv har vært en del av «rådgiverveldet» og kanskje manglet den fornødne respekt for dem som er fritidspolitikere og stiller til valg i og for partiet.

Men jeg syns ikke det bør hindre meg i å se at dette er en debatt som bør komme, og at Tybring-Gjedde – hvis man altså vil tolke ham i beste mening – kanskje har et poeng, og at dette er et poeng som ikke behøver å knyttes til noen bestemt person eller parti, men som kan og bør diskuteres generelt.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 8.1.14.

Publisert: 7. februar 2024