Problematisk om lederskap og makt
Det er problematisk at våre politiske ledere nærmest ber oss om ikke å diskutere et tema som kan bli livsviktig for Norge.
Publisert: 10. januar 2024
I går holdt statsminister Jonas Gahr Støre tale på NHOs årskonferanse.
Han kom ikke inn på alt det som næringslivet er mest opptatt av, som for eksempel ønsket om mer forutsigbare rammevilkår eller vilkårene for privat norsk eierskap.
Men han berørte mange andre viktige utfordringer for norsk næringsliv, herunder særlig det grønne skiftet og tilgangen på kraft. Mye av det han sa, kan mange slutte seg til.
Særlig på ett punkt mener jeg imidlertid at talen var paradoksal og problematisk.
Det gjaldt Norges forhold til omverdenen.
Støre minnet forsamlingen om hva han selv mener om EU.
Han sa det riktig nok ikke rett ut, men vi skjønte hva han mente. Han mener at Norge er best tjent med å være medlem av EU.
Hadde han hatt tid og vært et sted hvor det var mulig å snakke åpent og ærlig, er jeg helt sikker på at han også kunne ha gitt oss en lang rekke grunner til at det er mye viktigere å være medlem av EU i dag – og mye mer negativt å stå utenfor – enn det var da EØS-avtalen så dagens lys for 30 år siden.
I stedet valgte Støre å gjenta sitt ønske om at vi ikke skal ha en ny EU-debatt nå.
Også dette har han uttalt seg om før. I november sa han til VG at han ikke ønsker en debatt om norsk EU-medlemskap de neste seks årene. Han ser ikke noe behov for en slik debatt, og han ønsker den ikke, fordi den kan føre til polarisering.
Dette er, ifølge Støre, lederskap, fordi lederskap handler om ikke å bruke all tid på det som splitter oss og skaper motsetninger.
Det er en problematisk holdning.
Norge opplever nå et økende demokratisk underskudd. Vi blir stadig mer isolert i forhold til resten av Europa, samtidig som det europeiske samarbeidet i stadig større grad handler om vår egen sikkerhet og posisjon i en verden som er stadig mer splittet.
Og i denne situasjonen har vi altså en statsminister som advarer oss mot å diskutere det han, og mange andre, mener er best for Norge og Europa?
Hele resonnementet fremstår desto mer underlig når vi ser det i lys av det Støre i stedet anbefalte oss å gjøre.
Han anbefalte blant annet næringslivet å delta på Hannovermessen, der «Norge kan vise seg frem».
Han skrøt dessuten av at Brasil, som nå har formannskapet i G20, har valgt Norge som ett av åtte partnerland. Det betyr at vi kan påvirke makta helt inn der makta sitter, sa Støre og kalte det «Makta 2.0.».
Dette er jo, med respekt å melde, ganske absurd.
Nordmenn og norsk næringsliv skal altså engasjere seg i G20 mens Brasil har formannskapet, og vise seg frem på Hannovermessen, mens vi ikke skal diskutere et mulig norsk medlemskap i EU, vårt nærmeste og viktigste fellesskap?
Støre la selv, som utenriksminister, frem en stortingsmelding i 2009, om hvor viktig, og til dels avgjørende, EU er for Norge, Europa og verden. Ordene som ble brukt den gangen, var så sterke at det var vanskelig å se for seg at de kunne bli sterkere. Men det er der vi er i dag: EU er blitt enda mye mer viktig, både for Norge, Europa og verden, ikke minst på grunn av det verdifellesskapet EU er.
Med den stortingsmeldingen viste Støre at lederskap ikke bare er å følge folkemeningen, men også å lede an ved å si tydelig ifra om hva han mener er viktig for Norge. Den makta, som har mest betydning for Norge, sitter i EU.
Ingen mener at noen kan eller bør trykke på en knapp for å igangsette en medlemskapsdebatt. Den må komme naturlig når den kommer. Men det kan heller ikke være motsatt; at våre politiske ledere nærmest ber om at vi ikke skal diskutere et tema som kan bli livsviktig for Norge.
Det vil riktig nok ikke være like lett å holde koalisjonsregjeringer med både ja- og nei-partier sammen, dersom vi får en medlemskapsdebatt, men det er ikke et hensyn som kan gå foran hensynet til Norges fremtid og sikkerhet.
Noe som kan bidra til å få fart på debatten, er den EØS-utredningen regjeringen selv har bestilt, og som forhåpentligvis vil gi oss mer kunnskap om erfaringene med EØS-avtalen og hva den vil bety i årene som kommer. Den skal leveres innen 1. april.
Det er ikke hyggelig med sterk polarisering i vår hjemlige andedam, og det er selvsagt en risiko for at ja-folk og nei-folk blir like «uforsonlige» som vi var i 1994. Men vi tålte den debatten, og polariseringen gikk fort over.
Det er mye verre med den polariseringen vi nå ser i verden – der det er demokrati mot autokrati, krig mot fred, liberalt mot illiberalt, sant mot falskt.
I den konflikten må vi stå støtt og trygt sammen med dem vi deler verdier med.
G20 og Hannovermessen er bra, men ingen av dem kan erstatte full deltakelse i det europeiske fellesskapet.