Privatisering av skolen?

Den politiske debattens kjerne er ikke, slik statsministeren later som, om vi skal privatisere skolen eller ikke. Den politiske debattens kjerne er denne: Skal vi akseptere friskoler som for eksempel profilerer seg på dans, drama, elektrofag, realfag eller rett og slett bare god kvalitet – eller skal vi kun akseptere religiøse og pedagogiske friskoler, toppidrett og internasjonale skoler? Kristin Clemet blogger.

Kristin Clemet

Publisert: 2. mai 2012

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Gradvis begynner det å bli klart hva slags saker som blir tema foran valget i 2013 og hvilken retorikk som vil bli brukt. Særlig 1. mai gir en god anledning til å få et inntrykk av hvordan Arbeiderpartiets valgkamp vil bli.

Slik det ser ut nå, er det særlig to budskap Ap vil ha frem: Det ene er «trygg styring» av økonomien, og det andre er trusselen om en kraftig høyredreining, dersom Høyre og FrP kommer til makten – og der statsministeren allerede har begynt å hamre inn fire konkrete trusler: Betydelige skattekutt, privatisering av skolen, mindre til bistand og svekkelse av arbeidsmiljøloven. Sakene er nok særlig valgt for å forsøke å «skremme» Kristelig Folkeparti og KrFs velgere, men statsministeren tror at «mange velgere kan mobiliseres i møte med et slikt alternativ». (At mange også kan la seg mobilisere for disse sakene, hvis de fremstilles slik de borgerlige partiene vil, er en annen sak.)

Tiden vil vise om statsministeren får rett. Først om cirka ett år vil vi vite hva slags stortingsvalgprogram de respektive partiene går til valg på og hva slags skattekutt, skolepolitikk, bistandspolitikk og arbeidsmarkedspolitikk de borgerlige partiene vil føre. Og først da vil det være nogenlunde meningsfylt å spekulere i hvilke kompromisser de eventuelt vil inngå, dersom det blir forhandlinger etter valget. Kanskje vil de også avklare mange av sakene før valget, slik de allerede har gjort på en del andre områder.

Jens Stoltenberg er en effektiv debattant, og han er verdensmester i å gjenta og gjenta og gjenta sitt budskap. Derfor kan det være grunn til – ikke bare å avvente utmeislingen av de borgerlige partienes politikk – men også å gå statsministerens påstander nærmere etter i sømmene.

En påstand er altså at de borgerlige partiene, med Høyre og FrP i spissen, vil «privatisere skolen». Men er det sant?

I Norge er det fire likeverdige måter å oppfylle sin skoleplikt på: Man kan ha hjemmeundervisning, man kan gå på en privatskole, man kan gå på en friskole, eller man kan gå på en offentlig skole.

Nesten alle i Norge går på en offentlig skole. Nesten ingen går på en privatskole. Og ytterst få går på en friskole. Dette var sant under tidligere regjeringer, det er sant under den nåværende regjering, og det vil være sant under en fremtidig borgerlig regjering. Og det er sant hele tiden, selv om det over lang tid har vært en svært liten, men jevn økning i antall elever som velger friskole – særlig under den nåværende regjering.

Forskjellen på en rødgrønn regjering og de borgerlige partiene er ikke at de sistnevnte vil «privatisere skolen», mens de rødgrønne ikke vil gjøre det. Forskjellen er helt marginal. Sannheten er denne:

Det er fullt tillatt å etablere og å gå på en privat, kommersiell skole i Norge – der skoleeieren kan ta ut utbytte, og der elevene kan siles og må betale høye egenandeler. Den rødgrønne regjeringen har ikke gjort noe – altså INGENTING – for å endre på dette.

En friskole er, i motsetning til en privatskole, en skole som for det mest er offentlig finansiert, og derfor også offentlig regulert og kontrollert. Den kan bl.a. bare ta meget begrensede egenandeler, den kan ikke sile elever, og den kan ikke ta ut noen former for utbytte. Den rødgrønne regjeringen har bestemt at både friskoler og privatskoler skal hete «privatskoler» – men ellers har den rødgreønne regjeringen ikke gjort noe – altså INGENTING – for å endre på disse reglene for friskoler.

Det eneste – altså DET ENESTE – den rødgrønne regjeringen har gjort, er å bestemme hvilken profil en friskole må ha for å kunne motta støtte. Regjeringen later som den har gått tilbake til den gamle loven, slik den var før Bondevik II-regjeringen endret den, da man bare godkjente religiøse og pedagogiske alternativer – men det er ikke sant. Den rødgrønne regjeringen utvidet listen, antagelig for å få med typiske «SV-skoler» (f.eks. Mosse Jørgensens Nyskolen) og skoler det ville være for pinlig og bakstreversk å trekke tilbake støtten fra (som f.eks. internasjonale skoler eller toppidrettskoler).

I dag kan man således bli godkjent og motta støtte som friskole, dersom man driver på følgende grunnlag: Religiøst, såkalt anerkjent pedagogisk retning, toppidrett eller internasjonalt. Vil man drive på et annet grunnlag, må man enten etablere en privatskole, late som man er en religiøs skole eller f.eks. en montissori-skole (slik vi ser flere eksempler på) – eller vente til det kommer en borgerlig regjering.

For å oppsummere:

Den politiske debattens kjerne er ikke, slik statsministeren later som, om vi skal «privatisere skolen» eller ikke.

Den politiske debattens kjerne er denne: Skal vi akseptere friskoler som for eksempel profilerer seg på dans, drama, elektrofag, realfag eller rett og slett bare god kvalitet – eller skal vi kun akseptere religiøse og pedagogiske friskoler, toppidrett og internasjonale skoler?

Det er ikke alltid lett å forklare slike ting i en setning eller to – som politikere ofte blir avspist med i en debatt. Det gir de politikerne som velger å komme med lettvinte og overfladiske påstander, et overtak.

Men journalister bør lære seg sakene grundig – enten de kommer fra høyre eller venstre – slik at de kan stille kritiske spørsmål til påstander som den statsministeren nå stadig kommer med.

Innlegget er publisert på Clemets blogg 2.5.12.